I sin utmerkede post http://abre.blogsome.com/2008/03/06/frihet-er-slaveri/ tar abre opp den økende offentlige kritikken mot det sekulære, norske samfunnet. En eller annen gang ila. de siste par årene er det blitt stuerent å komme med til dels kraftige utfall mot “toleranse, ytringsfrihet og relativisme” i det norske samfunnet.
Det nyeste eksemplet er legestudenten Mohammad Usman Rana, som har vunnet en konkurranse i Aftenposten med kronikken “Det sekulære Norge”: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2274868.ece.
I denne kronikken definerer Rana følgende hovedproblemstilling for “det nye Norge”:
“Utfordringen (…) blir å finne en trosidentitet – skal Norge være en moderat sekulær nasjon som ivaretar religionsfriheten, eller skal samfunnet være ekstrem-sekulært, der staten og den politiske korrekthet dominerer og definerer hva den norske borger skal få tro på?”
Det å være politisk korrekt er altså “ekstrem-sekulært”. Rana ignorerer således glatt at det nettopp er demokratiet, ytringsfriheten og den utskjelte politiske korrektheten som gjør at antidemokratiske synspunkter som hans egne slipper til og endog lovprises i den offentlige debatten.
Hva mener så Rana med å å ivareta religionsfriheten? Jo, vi bør følge den amerikanske modellen, der “Bush kan åpent fremføre sitt kristne syn på samlivsform uten å bli maltraktert av medier og politiske motstandere.” For i Norge blir man nemlig MALTRAKTERT i mediene hvis man fremfører sitt kristne syn. Det kunne vært interessant å vite hvor Rana setter grensen for hva som oppfattes som maltraktering. Ved enhver form for synspunkter som avviker fra hans egne?
Noe av problemet er visstnok “kjepphestene toleranse, ytringsfrihet og relativisme”. De setter nemlig sitt preg på “den økende sekulære ensrettingen i Norge” og gjør det vanskelig for mennesker å foreta politiske valg basert på gudstro. Siden denne ensrettingen er et økende problem, må man anta at dette var enklere før. Når var i så fall det – på 1800-tallet? Når i norsk historie har det noen gang vært enklere å foreta egne valg basert på personlige etiske prinsipper, enten man velger å kalle dem religiøse eller ikke? Og når har vi noengang hatt større rom for religionsfrihet?
Men Rana gir seg ikke der – han er nemlig også svært misfornøyd med at motstandere av homofile prester møter motbør i media. Han mener åpenbart at det er en rettighet å kunne ytre ethvert religiøst begrunnet synspunkt uten å møte kritikk eller uenighet:
“Markante kristne personligheter som forfekter en prinsippfast og lite moteriktig teologi, har fått erfare de nevnte antidemokratiske hersketeknikker gjennom flere år. Et nyere eksempel på dette er behandlingen Oslo-biskop Ole Christian Kvarme fikk da han med sitt teologiske fundament argumenterte for at homofile prester ikke kan få praktisere i hans bispedømme.”
Det er altså en antidemokratisk herskerteknikk å forsvare homofile prester. Hvem som utøver antidemokratiske herskerteknikker overfor hvem kan man saktens stille spørsmålstegn ved. For meg minner dette litt om da amerikanske abortmotstandere tok definisjonsmakten i den offentlige debatten og omdøpte sin bevegelse fra “anti abortion” til “pro life”.
Rana karakteriserer sågar kritikken av Kvarme som “nagling og korsfestelse i mediene”. Skal vi anta at dersom Rana fikk makt over mediene, ville det bli slutt på denne typen “nagling og korsfestelse”?
Rana tar også til inntekt for sitt syn professor Pallys omdiskuterte studie som viser at amerikanske muslimer er bedre integrerte enn deres europeiske trosfeller. Som kjent er problemet med Pallys studie at hun ser fullstendig bort fra de store forskjellene i sosial bakgrunn, økonomiske midler og utdannelse mellom europeiske og amerikanske muslimer, et faktum som skyldes at Europa tar imot flyktninger, mens USA i liten grad slipper inn mennesker som ikke kan dokumentere at de har penger på bok.
Men det mest urovekkende i hele kronikken er at Rana har problemer med FNs menneskerettigheter: “Den eneste referanserammen i det moderne Norge ser ut til å være menneskerettighetene når spørsmål om rett og galt oppstår. (…) denne referanserammen er høyst problematisk, ettersom menneskerettighetene ikke defineres objektivt.”
FNs menneskerettigheter ble utarbeidet etter andre verdenskrig av ca 50 medlemsland for å forsøke å hindre ytterligere overgrep mot mennesker. Artiklene slår fast visse fundamentale rettigheter, og Rana har helt rett i at det norske samfunnet i stor grad er tuftet på disse. Det kan godt hende at denne referanserammen er problematisk fordi den, som alt annet, er subjektiv. Men jeg skulle like å vite hva Rana vil sette i steden? Finnes det andre, mer objektive referanserammer for hva som er rett og galt?
Jeg synes abre sier det så godt: “det er staten som er sekulær, og (…) den må være nettopp det for at ulike religioner og livssyn skal kunne leve i fredelig sameksistens med hverandre.”
Oppdatert 11. mars 2008:
Hvem andre blogger om denne saken?
http://abre.blogsome.com/2008/03/06/frihet-er-slaveri
http://www.arachne.no/?p=53
http://fjordfitte.blogspot.com/2008/03/diskriminert-ta-rana-testen.html
http://arvid.skaugen.name/?p=6
http://havar.skaugen.name/blogg/dette-er-flaut-norge
http://dagensateist.blogspot.com/2008/02/mohammad-usman-ranas-pondus.html
http://www.document.no/2008/02/aftenposten_premierer_islamism.html