I havet lever det purpurrøde blekkspruter

Jeg ser deg for meg der du ligger på badegulvet med fargeklatter på fingrene og gledesstrålende barn rundt deg. Du har lenge mast på faren din om å kjøpe med malersaker til barna, og nå har du endelig fått dem. -Kom her, Kerstin, Stefan og Felix, sier du. “I dag skal vi pynte baderomsflisene. Og så skal vi late som om badet er havet, og vi skal fylle det med sjødyr. Husker dere hvilke dyr vi finner i sjøen?”

Og sammen maler dere fargerike snegler, blekkspruter, fisker og sjøanemoner. Barna fryder seg over alle de sterke fargene og denne avvekslingen i hverdagen. Mens du tenker: De har jo aldri fått se havet. Jeg må fortelle dem om vannet. Jeg må fortelle dem om hele den vide verden utenfor, slik at kanskje, kanskje, hvis de en dag slipper ut, er de litt forberedt.

- Kan vi dra og se havet en gang? spør Stefan. Ordene hans er ikke så tydelige, men du skjønner hva han mener. Du er moren hans, og du forstår hvert blikk og hvert ord. -Kanskje det, sier du. -Far er så opptatt med jobben, vet du. -Men kanskje en dag.

Om kveldene forteller du dem om verdensrommet. Du henger opp klistremerker av solen og stjernene, og du forteller dem at om natten lyser månen, og den er laget av gul ost.

Du får ikke bøker til barna, så det er vanskelig å lære dem å lese og skrive, men du prøver, og du greier å lære dem noen ord. Det er bare det at hjernen din er blitt så gammel og sløv, og du blander sammen ting og roter til alt. Ikke var du noe særlig tess på skolen selv heller, for du var så redd hele tiden.

Men du har til slutt greid å mase deg til en tv der nede i kjelleren, og den står på hele dagen. Du lar barna se på eventyrfilmer og lager fortellinger sammen med dem, historier om prinsesser og sjørøvere. Det er så viktig at de får andre impulser. Og så må de få lære om verden utenfor. For kanskje, kanskje en dag…

Du lar tankene gli til de tre andre barna, de som har fått se verden utenfor: Lisa, Monika og Alexander. Du unner deg bare å tenke på dem en kort stund, for det gjør så uendelig vondt. Far sier at de har det bra, men kan du stole på det? Du er så inderlig redd for Monika og Lisa nå. De er 14 og 16 år gamle, og de er sikkert slike vakre, fine jenter. Enn om far fatter interesse for dem også?

Du husker den dagen han tok dem fra deg. De var bare spedbarn da, og du gråt og gråt til hjertet var nær ved å sprenges, for du var så redd du aldri skulle få se dem igjen. Og samtidig var du takknemlig for at de fikk sjansen til et bedre liv. Og takknemligheten blandet seg med sorgen og laget en hard klump i brystet.

Nei, du må velge å tro at det går bra med Lisa og Monika. Far har jo deg. Du stiller alltid opp. Det er lenge siden du sluttet å protestere. Protester straffet seg, både for deg og barna. Du vet ikke akkurat når du sluttet å bry deg om å gjøre motstand, for det er lenge siden dagene, månedene og årene sluttet å ha noen reell betydning. Men du vet at du har vært i kjelleren i en mannsalder, for Kerstin er blitt voksen nå.

Din vesle Kerstin er blitt en voksen kvinne, men hun er så svak, så svak. De tre barna dine er syke og anemiske, alle sammen, og du vet ikke hvor lenge de vil overleve. Kerstin greier ikke å reise seg lenger, og hun er den eldste. Hun er så syk, så syk, og du er så inderlig redd for henne. Epilepsikrampene hennes blir stadig verre, og du sliter med å få far til å skaffe medisin. Du bryr deg ikke om hva han gjør med deg i bytte for medisinen, bare du får den. Men ofte får du bare aspirin og hostesaft, for det er det eneste som kan kjøpes reseptfritt.

Stefan og Alexander blir også svakere for hvert år. De vokser ikke som de skal. De er så små og tynne, så underutviklede.

Selv er du blitt en eldgammel kvinne. Du ser deg selv i speilet over vasken, og du vet at du har et begrenset antall år igjen. Håret er hvitt og dødt for lenge siden. Alle tennene har falt ut, leppene er tørre og sprukne og huden gjennomsiktig.

Du skulle ønske du kunne få dø. Du skulle ønske far hadde brukt prevensjon, så syv barn slapp å bli født i denne kjelleren, og samtidig kjenner du at brystet vil sprenges av kjærlighet til dem. Hva vil skje med dem hvis du dør? I dine svarteste stunder har du tenkt at du likevel vil være egoistisk. Bare gli vekk fra alt, la noen andre ta ansvaret. Men du kan ikke, for du er så redd for hva som vil skje.

Redselen har vært din følgesvenn hele livet. Den tar deg i hånden og leier deg videre, går der ved siden av deg og hvisker “tenk om… tenk om?”

Far har fortalt deg at dersom dere overmanner ham, vil det pumpes giftig gass inn i kjelleren. Du vet ikke om du skal tro på det. Men på den annen side: Han holdt deg jo lenket til veggen det første året, som et dyr. Og han har bygd glattcellene innerst i leiligheten. Både du og barna har fått oppleve hvordan det er å bli sperret inne der. Luften er enda tynnere der, så tynn at dere ikke får puste. Selv om dere alle har lunger og blodomløp som er trent opp til å fungere på små mengder oksygen.

Jeg skriver ikke noe om hva du tenker om din far, for jeg aner ikke. Jeg kan ikke forestille meg det. Fantasien min kommer til kort.

Jeg ser deg gjennom et slør av tårer. Du ligger på baderomsflisene og prøver å forklare barna hvordan en blekksprut ser ut. Dere maler den purpurrød.

Kilder: “My father chose me for himself”, the Guardian
Dagbladet

Hjemmekos for oss som ikke bor på Ullern

Og vi som ikke bor på Ullern, har selvfølgelig langt engere krav til bokomfort. For oss er det helt greit å bli lenket til veggen i ni måneder i strekk for deretter å føde og bo sammen med tre barn på ett rom i ni år. Ja, det er faktisk ikke bare greit – det er direkte hjemmekoselig. Og når fangehullet først blir utvidet, så er separate glattceller til avstraffelse heller ikke å forakte. Her har vi alle noe å lære når det gjelder trivsel i heimen. Les resten av Daily Telegraphs beskrivelse av livet i bunkersen her.

Si meg, hva skal man med oksygen, egentlig? Litt organsvikt er kanskje bare prisen man må betale for faderlig omsorg?

Ja, jeg er forbannet, og ja, jeg har akkurat like stor rett til å hyle ut min forargelse som Staff har til å beskrive dette som hyggelig og koselig.

PS: Forbannelsen er rettet mot Josef Fritzl. Jeg støtter Staffs rett til å ytre seg, samtidig som jeg støtter min rett til å ta offentlig avstand fra meningene hans.

PPS: Ullern-referansen er hentet fra Staff-sitatet: “Det tror jeg er voldsomt Ullern-Oslo. Det var en, ser ut til å være en, helt grei, liten, lavtaket leilighet med atskillig omhu for hygge.”

Gruppevoldtekt lønner seg ved erstatningsutmåling

Les viktig post hos Drusilla i dag:

Drusilla refererer til en kronikk i Aftenposten, der dr.juris. Bettina Banoun kommenterer en høyesterettssak vedr. erstatningsansvar etter en gjengvoldtekt.

Oppdatering 26. februar 2008: Denne bloggposten finner du også på dagbladet.no.

Retten fant (med 4 mot 1) at disse voldtektene, som foregikk fra torsdag kveld til fredag morgen, var å betrakte som én og samme skade i henhold til Lov om skadeserstatning av 13. juni nr. 26 1969. Denne betraktningen førte igjen til at det ble satt et øvre tak på erstatningsutmålingen – fordi det dreide seg om én, særdeles skjerpende voldtekt – slik at voldtektsmennene hver for seg må betale mindre (ca kr 40 000) enn om de uavhengig av hverandre hadde voldtatt jenta (kr 100 000 for en “normal”, ikke-skjerpende voldtekt).

Tvisten dreier seg i hovedsak om en fortolkning av erstl. § 5-3. Første ledd pålegger solidaransvar for “samme skade” voldt av flere. Det betyr at skadevolderne blir gjensidig ansvarlige for erstatningsbeløpet.

Slik flertallet ser det, følger to konsekvenser av dette:
1) Solidaransvar gir kun grunnlag for erstatningsutmåling for en enkelt hendelse.
2) For at hver skadevolder skal ilegges et separat, eller proratarisk, erstatningsbeløp, må man definere hendelsen som flere skader.

Les hele dommen her: http://www.domstol.no/upload/HRET/Internett/Avgjørelser/SAK%202007-639.pdf.

Dette med hvorvidt et hendelsesforløp kan betraktes som én eller flere skader, er kjent fra flere juridiske fagområder og må fastsettes etter skjønn i hver enkelt sak. Det er derfor ikke uvanlig med dissens i panelet, slik det var i denne saken.

Det skal også i prinsippet være spillerom for rimelighetsbetraktninger etter norsk rett, så det burde ikke være noe i veien for å vektlegge både offerets lidelse og samfunnspreventive hensyn.

Disse mulighetene til å yte skadelidte rettferdighet benyttet ikke dommerflertallet seg av.

Jeg opplever det som en personlig krenkelse av min rettsfølelse når førstvoterende på følgende måte begrunner at det må være snakk om én og samme skade: “Det er ikke tvilsomt at A ble utsatt for en rekke krenkelser i Xveien. Fire av ankemotpartene hadde samleie med henne, noen av dem mer enn én gang. B bet henne i brystet da hun forsøkte å sette seg til motverge. Jeg kan imidlertid i forhold til ankemotpartene vanskelig se at det foreligger mer enn én – stor – skade som A kan kreve erstatning for.”

Dissenterende dommer Skoghøy, derimot, forklarer på en god måte hvorfor en gruppevoldtekt må være å betrakte som flere atskilte krenkelser. Man kan ta utgangspunkt i hvordan offeret selv opplever en serie voldtekter – som én hendelse eller flere.

Eller for å bruke et annet grep: Dersom én voldtektsmann skulle ha smittet skadelidte med hiv, skal da alle som voldtok være å betrakte som delaktig i denne smitteoverføringen? For det må jo bli konsekvensen dersom en gruppevoldtekt alltid er å betrakte som én og samme skade eller krenkelse.

Som dissenterende dommer påpeker: Erstl. § 5-3 om solidaransvar er der for å beskytte skadelidte. Paragrafen skal sikre at hun får dekning for erstatningsbeløpet og er ikke ment å skulle begrense hennes muligheter til å få høyere erstatning. Da vil nemlig loven virke mot sin hensikt.

Videre kan jeg vanskelig se at det er noe i veien for at hver skadevolder kan være solidarisk ansvarlige for hvert sitt fulle, separate erstatningsbeløp.

Dissenterende dommer poengterer dessuten i Aftenposten at det var fire kvinnelige dommere som valgte å betrakte dette som én og samme skade, mens den eneste mannlige dommeren tok dissens. All ære til ham, men jeg håper kjønnsfordeligen var en tilfeldighet; ellers skammer jeg meg på vegne av mitt eget kjønn i dag.

Jeg håper også det er en tilfeldighet at det er en påfallende distanse angående sosial bakgrunn og ressurser mellom de dømmende (dommere Bruzelius, Coward, Stabel og Gussgard) og skadelidte, som var 16 år, rusmisbruker og bodde i en barnevernsinstitusjon.

Skadelidte var påvirket av heroin da hun ble voldtatt, og dette gjorde at hun ikke greide å sette seg til motverge. Da voldtektsmennene neste dag var ferdig med henne, dumpet de henne utenfor et hotell, blødende fra et åpent sår i underlivet. Ved legeundersøkelse ble det konstatert at “A hadde store smerter i skjeden. Hun hadde hevelser, rødhet, det var et åpent sår i skjeden og det sivet blod kontinuerlig. Smertereaksjoner og krampe gjorde det umulig å føre finger eller undersøkelsesinstrumenter lenger inn i skjeden enn noen centimeter. (…) I tillegg til skadene i skjeden hadde hun flere blåmerker på bryst, hals og lår.” Voldtektene førte dessuten til at A-s rusmisbruk, som hadde vært avtagende, akselererte fordi hun fikk store psykiske skader.

Som dissenterende dommer ganske riktig påpeker, har også kvinner som sliter med rusproblemer, krav på et liv uten vold og overgrep. Han påpeker dessuten at en gruppevoldtekt er mer skjerpende fordi skadevolderne kan hjelpe hverandre å holde offeret fast og oppmuntre hverandre til videre ugjerninger. Det bør derfor ikke fremkomme noen rabatt i slike saker.

Men det viktigste er, som Banoun skriver i Aftenposten, at det er et stort problem at denne dommen strider i mot vanlige folks rettsoppfatning. Og som hun videre påpeker, føyer den seg inn i en rekke domsavsigelser hvor Høyesterett (og for så vidt også de lavere rettsinstanser) har ilagt altfor lav straff og/eller kompensasjon for seksualovergrep. På dette området er rettsinstansene på kollisjonskurs med folket, og det er et alvorlig demokratisk problem som domstolene bør ta innover seg.

Lovgiverne har også et ansvar for å gripe inn og endre loven(e) når domstolene er i utakt med samfunnets rettsfølelse.

La oss håpe at Høyesterett tar til vettet og bruker neste anledning til å avsi en dom som bryter med denne urimelige avgjørelsen.

Denne saken utgjør for øvrig et interessant innspill i debatten om juryordningen. Kan det være så ille å dømmes av sine likemenn, når ens “overmenn” behandler en så uverdig?

Om menn som slår

Av en eller annen grunn er det liten aksept i likestillings-verdensmesteren Norge for å snakke om menn som dreper kvinner.

Det er i all hovedsak menn som dreper kvinner (og menn som dreper menn, men da av helt andre grunner, slik at det ikke hører naturlig innunder denne debatten).

Partnerdrap er den vanligste dødsårsaken for kvinner mellom 19 og 44 år (altså i kjønnsmoden alder) verden over. Det slår trafikkulykker, brystkreft, naturkatastrofer og you name it langt ned i støvlene.

All den tid man har fastslått hva som er den vanligste dødsårsaken for en gruppe i samfunnet, må det være berettiget å forske på det. Men det finnes altså en god del menn i Norge som mener at dette skal være et ikke-tema fordi det er stigmatiserende for menn at det skrives om menn som dreper.

I forbindelse med oppslaget om norske partnerdrap på 2000-tallet hadde VG lagt ut en protokoll hvor man kunne skrive sine tanker rundt disse drapene. Den protokollen var temmelig rystende lesning. Ca 80 % av innleggene var skrevet av sinte menn som ville få fjernet fokuset på menn som dreper og heller sette søkelyset på “slemme” kvinner som forlater sine menn. Det var ikke få innlegg som i større eller mindre grad forsvarte menn som dreper konene sine basert på det faktum at kona var frekk nok til å gå.

Statistikken over norske hustrudrap viser at flertallet av drapene begås av tilsynelatende stabile nordmenn som klikker når kona varsler at hun vil ut av forholdet. Dette kan tyde på at menn som dreper på ett nivå mener de har rett til å ta alle midler i bruk for å hindre kona i å gå sin vei. Dette igjen signaliserer at slike menn på tross av alle fremskritt innen likestilling, til syvende og sist betrakter kona som sin eiendom. Hun får ikke lov til å gå.

Dersom denne hypotesen stemmer, er det grunn til å tro at en del menn ikke har hengt med på kvinnefrigjøringen de siste tiårene. Det kan i praksis foreligge et stort gap mellom likestillingen i det offisielle Norge og likestillingen i det private Norge.

Derfor har kjønn alt å si i denne debatten. Skal vi til bunns i hvorfor mannen klikker når kona vil forlate ham, må sette full fokus på forholdet mellom kjønnene i Norge i dag.

Avslutter med litt mer statistikk – denne gang fra den utroligfantastiske førsteboka til Stieg Larsson, “Menn som hater kvinner”:

- 18 prosent av kvinnene i Sverige er en eller annen gang blitt truet av en mann.
- 46 prosent av alle kvinner i Sverige er blitt utsatt for vold fra en mann.
- 13 prosent av alle kvinner i Sverige har vært utsatt for grov seksuell vold utenfor seksuelle relasjoner.