I dag skriver Gunn Alvhild Hovland fra Verdal et debattinnlegg i Dagbladet om hvordan det oppleves å være ungdomsskoleelev og ha gjennomlevd alle de siste årenes kunnskapsreformer. Les hele artikkelen her.
Tittelen er optimistisk, “Vi er ikke prøvekaniner”, men det er jo nettopp det de er.
Innlegget setter spørsmålstegn ved en rekke av de endringene som er gjort i ungdomsskolen de siste årene, såsom å ta vekk valgfag og særoppgave og slå sammen eksamensdag for bokmål og nynorsk, slik at elevene må omstille seg fra et norsk skriftmål til et annet i løpet av en og samme dag. Det er forståelig at dette kan bli krevende, og det til neppe tjene til å heve nivået verken på bokmål- eller nynorskstilen.
Videre sier Hovland:
“Det er brukt altfor mye tid på lek, friluftsaktiviteter og moro i barneskolen, og dette kan man ikke ta igjen med flere timer i barneskolen og mer teori i ungdomsskolen. Det er en skeiv fordeling av teori og aktiviteter i skolen. Vi elever trenger ikke flere timer, vi trenger bedre timer og lærere med bedre evner til å lære bort!”
Her setter hun fingeren på noe jeg mener er helt sentralt, nemlig den stadige økningen av lek og sosialisering i skolen på bekostning av satsing på teorifag. Norske elever gjør det stadig dårligere i internasjonale undersøkelser, mens premissleverandørene for skolereformen bruker hersketeknikker for å avdramatisere resultatene.
Ansvaret for at barn skal bli sosiale vesener synes å være flyttet ut av hjemmene og over i skoleverket. Pedagogikk har i mange år vært ansett som det viktigste faget i lærerutdanningen. Samtidig går standens anseelse utforbakke.
Det finnes ikke noe spesialtilbud til de flinke elevene. Kun de svake elevene får et slikt tilbud, og samtidig legges det til rette for at alle barn med ulike spesialbehov skal inn i den samme skolen, “Folkeskolen” vår. I annerledeslandet Norge er man så redd for ulikhet at man foretrekker å late som om den ikke er der, selv når det går utover dem som assimileres. På det stedet jeg kommer fra, ble den vesle spesialskolen for psykisk utviklingshemmede lagt ned, og disse elevene tvunget inn i store klasser i det alminnelige skoleverket. De var ikke spesielt glade for det. I sin gamle skole hadde de fått masse oppfølgning og trygghet; i den nye skoledagen stod mobbing, isolasjon og følelse av utilstrekkelighet for døren.
I mellomtiden får lærerne skylden. Men de dårlige lærerne er ikke problemet, kun et symptom på problemet. Det vi høster resultatene av nå, er statens skolepolitikk gjennom 30 år.
Barn er ikke like – de er ulike. Og de blir ikke mer like av at vi later som de er like. De bare lærer mindre.
