I havet lever det purpurrøde blekkspruter

Jeg ser deg for meg der du ligger på badegulvet med fargeklatter på fingrene og gledesstrålende barn rundt deg. Du har lenge mast på faren din om å kjøpe med malersaker til barna, og nå har du endelig fått dem. -Kom her, Kerstin, Stefan og Felix, sier du. “I dag skal vi pynte baderomsflisene. Og så skal vi late som om badet er havet, og vi skal fylle det med sjødyr. Husker dere hvilke dyr vi finner i sjøen?”

Og sammen maler dere fargerike snegler, blekkspruter, fisker og sjøanemoner. Barna fryder seg over alle de sterke fargene og denne avvekslingen i hverdagen. Mens du tenker: De har jo aldri fått se havet. Jeg må fortelle dem om vannet. Jeg må fortelle dem om hele den vide verden utenfor, slik at kanskje, kanskje, hvis de en dag slipper ut, er de litt forberedt.

- Kan vi dra og se havet en gang? spør Stefan. Ordene hans er ikke så tydelige, men du skjønner hva han mener. Du er moren hans, og du forstår hvert blikk og hvert ord. -Kanskje det, sier du. -Far er så opptatt med jobben, vet du. -Men kanskje en dag.

Om kveldene forteller du dem om verdensrommet. Du henger opp klistremerker av solen og stjernene, og du forteller dem at om natten lyser månen, og den er laget av gul ost.

Du får ikke bøker til barna, så det er vanskelig å lære dem å lese og skrive, men du prøver, og du greier å lære dem noen ord. Det er bare det at hjernen din er blitt så gammel og sløv, og du blander sammen ting og roter til alt. Ikke var du noe særlig tess på skolen selv heller, for du var så redd hele tiden.

Men du har til slutt greid å mase deg til en tv der nede i kjelleren, og den står på hele dagen. Du lar barna se på eventyrfilmer og lager fortellinger sammen med dem, historier om prinsesser og sjørøvere. Det er så viktig at de får andre impulser. Og så må de få lære om verden utenfor. For kanskje, kanskje en dag…

Du lar tankene gli til de tre andre barna, de som har fått se verden utenfor: Lisa, Monika og Alexander. Du unner deg bare å tenke på dem en kort stund, for det gjør så uendelig vondt. Far sier at de har det bra, men kan du stole på det? Du er så inderlig redd for Monika og Lisa nå. De er 14 og 16 år gamle, og de er sikkert slike vakre, fine jenter. Enn om far fatter interesse for dem også?

Du husker den dagen han tok dem fra deg. De var bare spedbarn da, og du gråt og gråt til hjertet var nær ved å sprenges, for du var så redd du aldri skulle få se dem igjen. Og samtidig var du takknemlig for at de fikk sjansen til et bedre liv. Og takknemligheten blandet seg med sorgen og laget en hard klump i brystet.

Nei, du må velge å tro at det går bra med Lisa og Monika. Far har jo deg. Du stiller alltid opp. Det er lenge siden du sluttet å protestere. Protester straffet seg, både for deg og barna. Du vet ikke akkurat når du sluttet å bry deg om å gjøre motstand, for det er lenge siden dagene, månedene og årene sluttet å ha noen reell betydning. Men du vet at du har vært i kjelleren i en mannsalder, for Kerstin er blitt voksen nå.

Din vesle Kerstin er blitt en voksen kvinne, men hun er så svak, så svak. De tre barna dine er syke og anemiske, alle sammen, og du vet ikke hvor lenge de vil overleve. Kerstin greier ikke å reise seg lenger, og hun er den eldste. Hun er så syk, så syk, og du er så inderlig redd for henne. Epilepsikrampene hennes blir stadig verre, og du sliter med å få far til å skaffe medisin. Du bryr deg ikke om hva han gjør med deg i bytte for medisinen, bare du får den. Men ofte får du bare aspirin og hostesaft, for det er det eneste som kan kjøpes reseptfritt.

Stefan og Alexander blir også svakere for hvert år. De vokser ikke som de skal. De er så små og tynne, så underutviklede.

Selv er du blitt en eldgammel kvinne. Du ser deg selv i speilet over vasken, og du vet at du har et begrenset antall år igjen. Håret er hvitt og dødt for lenge siden. Alle tennene har falt ut, leppene er tørre og sprukne og huden gjennomsiktig.

Du skulle ønske du kunne få dø. Du skulle ønske far hadde brukt prevensjon, så syv barn slapp å bli født i denne kjelleren, og samtidig kjenner du at brystet vil sprenges av kjærlighet til dem. Hva vil skje med dem hvis du dør? I dine svarteste stunder har du tenkt at du likevel vil være egoistisk. Bare gli vekk fra alt, la noen andre ta ansvaret. Men du kan ikke, for du er så redd for hva som vil skje.

Redselen har vært din følgesvenn hele livet. Den tar deg i hånden og leier deg videre, går der ved siden av deg og hvisker “tenk om… tenk om?”

Far har fortalt deg at dersom dere overmanner ham, vil det pumpes giftig gass inn i kjelleren. Du vet ikke om du skal tro på det. Men på den annen side: Han holdt deg jo lenket til veggen det første året, som et dyr. Og han har bygd glattcellene innerst i leiligheten. Både du og barna har fått oppleve hvordan det er å bli sperret inne der. Luften er enda tynnere der, så tynn at dere ikke får puste. Selv om dere alle har lunger og blodomløp som er trent opp til å fungere på små mengder oksygen.

Jeg skriver ikke noe om hva du tenker om din far, for jeg aner ikke. Jeg kan ikke forestille meg det. Fantasien min kommer til kort.

Jeg ser deg gjennom et slør av tårer. Du ligger på baderomsflisene og prøver å forklare barna hvordan en blekksprut ser ut. Dere maler den purpurrød.

Kilder: “My father chose me for himself”, the Guardian
Dagbladet

Hjemmekos for oss som ikke bor på Ullern

Og vi som ikke bor på Ullern, har selvfølgelig langt engere krav til bokomfort. For oss er det helt greit å bli lenket til veggen i ni måneder i strekk for deretter å føde og bo sammen med tre barn på ett rom i ni år. Ja, det er faktisk ikke bare greit – det er direkte hjemmekoselig. Og når fangehullet først blir utvidet, så er separate glattceller til avstraffelse heller ikke å forakte. Her har vi alle noe å lære når det gjelder trivsel i heimen. Les resten av Daily Telegraphs beskrivelse av livet i bunkersen her.

Si meg, hva skal man med oksygen, egentlig? Litt organsvikt er kanskje bare prisen man må betale for faderlig omsorg?

Ja, jeg er forbannet, og ja, jeg har akkurat like stor rett til å hyle ut min forargelse som Staff har til å beskrive dette som hyggelig og koselig.

PS: Forbannelsen er rettet mot Josef Fritzl. Jeg støtter Staffs rett til å ytre seg, samtidig som jeg støtter min rett til å ta offentlig avstand fra meningene hans.

PPS: Ullern-referansen er hentet fra Staff-sitatet: “Det tror jeg er voldsomt Ullern-Oslo. Det var en, ser ut til å være en, helt grei, liten, lavtaket leilighet med atskillig omhu for hygge.”

Transkripsjon av Staff-intervjuet

Kanskje for spesielt interesserte: Basert på påstander om at Staffs uttalelser er tatt ut av sammenheng, ble jeg så nysgjerrig at jeg satte meg ned og transkriberte hele opptaket.

Her kommer det:

Staff: Jeg ville vel først og fremst stilt det spørsmål enhver forsvarer må stille, nemlig: Hva er bakgrunnen, hvordan har ting skjedd? Og den type ting. Men det jeg vil minne om innledningsvis er: Det er jo ikke et monster. Det er i tilfelle en konklusjon. Men han er jo et menneske. Og hva er det som ligger bak, hva er det som har bygget seg opp? Hvor… hva er forhistorien? Og på mange måter kan man si at det er et menneske som verner om sin familie. Kanskje han har etter hvert fått en viss utrygghet i forhold til en omverden? Og det er jo veldig mange sympatiske og pene trekk ved det hele òg, oppi det hele, oppi alt sammen.

Intervjuer: Hva tenker du på da?

Staff: Ja, jeg tenker på – når det gjelder pene trekk – jeg tenker på det som man trekker frem og bruker mot ham som spektakulært og spesielt, for eksempel: Han tar jo tre av barna ut av kjelleren og lar dem få friheten ved at han plasserer dem på trappen til seg selv, nemlig til første etasje. Og han redder altså tre barn ut av det. Og hvorfor gjør han det? Er det et uttrykk for omsorg, at han mener at for meget blir for meget? Slik at frem til eldstedatteren, på 19 år er det vel, kommer på sykehuset meget alvorlig syk, så var det tre mennesker som bodde der, sammen med sin mor.

Intervjuer: Grunnen til at han tok de tre ut, var vel at det rett og slett ble for trangt der nede?

Staff: Ja, men det er da vel et uttrykk for en omsorg, det òg. Det ble for trangt.

Intervjuer: Han har jo holdt datteren sin fanget i 24 år og fått sju barn med henne, og tre av dem holdt han fanget der nede. Det er kanskje vanskelig for mange å se de formildende omstendighetene som du snakker om?

Staff: Jo, men husk det: Jeg tror ikke han er noe helt spesielt. Han er litt ytterliggående, men vi har alle en dr Jekyll og mr Hyde i oss. Vi har en nattside og en dagside. Altså, dette er jo ikke et fengsel. Det er faktisk en liten leilighet i en underetasje og… og de har vel hatt fjernsyn. Det avgjørende tidspunkt er kanskje når kom fjernsynet inn i deres liv, så de så en verden utenfor. Barna har hengt opp tegninger rundt der. De har prøvd å gjøre det hyggelig, koselig, en hjemlig atmosfære. Så dette er ikke en hard fangeatmosfære, men det er et lite hjem.

Intervjuer: Hvis du ser for deg at du er forsvarer i rettssaken mot Josef Fritzl: Hva slags bilde ville du prøve å skape av ham overfor en jury?

Staff: Jeg ville vel prøve – mot alle odds, holdt jeg på å si – å prøve å få frem det som er en bakgrunn. Når er det han sosialt sett og menneskelig sett skled ut? Og er det en tenkning som ligger bak det? Er det en holdning? Er det for eksempel en holdning imot samfunnet? Er det et verneinstinkt? Jeg ville prøve å…å dempe ned inntrykket av at dette kun er et stenhelvete. Det er en liten gruppe, det er et lite hjem. Og det mangler kun én ting, og det er deres frihet, og en ting til, og det er vel det verste: Frisk luft. Selvfølgelig. Men… det tar jo aktor seg av. Det jeg er interessert i, er de formildende omstendigheter. Og bare husk: Når dette kom opp, så var det fordi eldstedatteren var alvorlig syk. Hennes mor satt i kjelleren og så på, på fjernsynet og fikk da denne skrekkelig Josef til å være med og dra til sykehuset fordi legen trengte noe omkring gener og fortid. Er det et pent trekk, eller er det et stygt trekk? Viser det seg at han er et menneske? Han er påvirkelig når det er noe alvorlig. Han redder de tre barna ut av det.

Så er det sagt: Ja, han puttet jo den ene dødfødte, eller tvillingen som døde ganske hurtig, i fyrbøteren. Ja, det er en form for kremering. Han kremerte jo sønnen sin. Hva skulle han gjøre?

Intervjuer: Mm. Han er jo allerede omtalt, som vi var inne på, som incestmonster og sånne ting. Tror du han kan få en rettferdig rettergang?

Staff: Hvis rettergangen tar meget lang tid, går over en lang tidsperiode, så tror jeg det vil kunne, at det vil kunne dempe seg. Hvis det blir en hurtig rettergang, altså av kort varighet, så tror jeg det [blir] meget, meget verre. Og det er klart, man holder jo dette at, spørsmålet er: Man må jo få frem at dette har ikke vært en vedvarende trusselsituasjon. De har jo ikke levet der, for eksempel i, enten i fem år, yngste sønnen, eller ni år, eller, ja, eller i antall år og følt daglige trusler. De har følt det kanskje som en skjermet situasjon. Og så kan man si at: Vel-vel, gikk det på liv løs? Vi har jo alle en trussel mot oss, og en dag dør vi. Du kan… jeg kan i hvert fall dø i morgen, og okay, det er jo de vilkårene vi lever her i.

Intervjuer: Du har jo forsvart mange voldtektsmenn og incestfedre gjennom din karriere. Og ut ifra din erfaring: Hvordan har Josef Fritzl det nå?

Staff: Jeg tror det er en blandet affære. Jeg tror han på én måte har det forferdelig. Han har beklaget. Selvfølgelig, kan man si, men han har beklaget. Og på en annen måte tror jeg kanskje at det er et dypt, dypt lettelsessukk, og det var en meget honorabel og ærerik avslutning på det hele. Så jeg er, jeg vil se på det, de gode ting ved det, oppi det hele. Han lager en setting, eller liten festning, men innenfor den festningen så søkes det å være familiære forhold. Og så skriver jo enkelte aviser at, beskriver dette rommet da, eller denne leiligheten. Det tror jeg er voldsomt Ullern-Oslo. Det var en, ser ut til å være en, helt grei, liten, lavtaket leilighet med atskillig omhu for hygge.

Intervjuer: Hvordan kan du beskrive noe av det presset som rettes mot ham nå, i disse dagene?

Staff: Ja, det er jo et enormt press, men han mottar det jo ikke direkte selv. Men han skjønner jo at det er et press. Han skjønner at det er et press, og at én helt spesiell episode i hans liv, og i familiens liv, i ofrenes liv, er over. Men det som er det interessante er jo for eksempel hvilket samfunn er det vi bygger opp og som gir slike resultater?

Intervjuer: Helt til slutt: Hadde du hatt noen kvaler mot å forsvare en mann som Josef Fritzl?

Staff: Jeg ville vært veldig takknemlig og sendt opp en takk til Gud hvis jeg hadde fått oppdraget.

Kommentarer:
1. Jeg forstår det som at Staff har fått et spørsmål om hvordan man bør utforme forsvaret av Fritzl rett før intervjuet begynner. Da er det natulig at han går inn i akkurat den materien.
2. Jeg har sett det hevdet at uttalelsene hans er tatt ut av sammenheng og derved fremstilt i et feilaktig lys. Denne transkripsjonen taler for seg.

Sluttnote:
Stamming er utelatt og rene grammatikkfeil er forsøkt korrigert.
Der det er valgfri stavemåte, har jeg brukt min egen, f eks “frem” i stedet for “fram” og “ham” i stedet for “han” i objektsform.

Se bildene av incestofferet her!

“I over 20 år trodde Rosemarie Fritzl (69) at datteren var kidnappet av en religiøs sekt. I virkeligheten var Elisabeth og tre barnebarn innesperret i kjelleren, få meter under føttene hennes.

28.august 1984: 18 år gamle Elisabeth kidnappes av faren Josef Fritzl og låses inne i familiens kjeller.”

(Sitat: VG NETT 29.04.2008 kl. 18:02)

Neste gang du ser en slik overskrift – stopp opp og tenk deg om i to sekunder før du klikker på den. Ditt klikk registreres hos nettavisen som etterspørsel etter temaet og vil – sammen med de andre klikkene – føre til økt aktivitet rundt temaet og mer press for å få tak i bilder. Høyt antall klikk = suksess for nettavisene.

Paparazzier oppstår ikke i et sosialt vakuum. De jobber på oppdrag fra oss. Fordi vi klikker på disse artiklene og fordi vi gjennom etterspørsel ber avisene skaffe og publisere slike bilder. Det nytter ikke å akke og oje seg over at “paparazzier jager incestofferet” (Aftenpostens forside i skrivende stund) hvis man samtidig etterspør varene deres. Dagbladet har også vist seg som en av de ivrigste til å publisere bilder.

I siste instans er det du og jeg som er paparazziene. Det kan man kanskje leve med når det gjelder kjendiser – men ikke når det gjelder incestofre.

Samfunnet og den sterke kvinnen – Kampusch i media

I Østerrike har de en helt unik statsborger som heter Natascha Kampusch. I flere dager har jeg hatt lyst til å skrive en post om henne, etter å ha ha blitt inspirert av noen poster borte hos Sigrun. Sigrun har fulgt med på Nettavisens dekning av det angivelige “forholdet” mellom Kampusch og hennes kidnapper Priklopil.

Kampusch’ historie er kjent for alle. I mars 1998 ble hun som tiåring kidnappet på vei til skolen. En hvit varebil stod parkert langs veikanten og ventet på henne, og hun ble dratt inn i kjøretøyet idet hun passerte. Vitner observerte kidnappingen, og politiet ble på et tidlig tidspunkt tipset om hvor jenta befant seg, men fulgte ikke opp.

Først etter åtte og et halvt år i fangenskap dukker hun plutselig opp – etter å ha tilbrakt hele ungdomstiden i et kjellerhull i Wien-forstaden Strasshof, tre meter under kidnapperens garasje. Kampusch hadde greid å rømme mens hun støvsugde kidnapperen Priklopils bil.

I de åtte årene i fangenskap levde Kampusch som en slags innesperret hustjener hos Priklopil. I tillegg til å utnytte henne seksuelt brukte han henne også til å gjøre hus- og hagearbeid. Hele Kampusch’ tilværelse, fra alderen 10 til 18, ble kontrollert av Priklopil. Gjennom diverse psykologiske teknikker tvang han barnet til å knytte seg til ham emosjonelt, blant annet ved å fortelle at foreldrene nektet å betale løsepenger og ikke lenger brydde seg om henne.

Uavhengig av løgnene om foreldrene er det sannsynlig at Kampusch ville knyttet seg til Priklopil. Hun gjennomgikk utviklingen fra barn til voksen hos ham. Hun kom i puberteten, hadde sin seksuelle oppvåkning og fikk sin første menstruasjon hos ham. Hun levde fullstendig isolert, berøvet enhver påvirkning fra andre levende vesener, og han kontrollerte all informasjon hun fikk tilgang på. Alle ord og begreper hun tilegnet seg fra alderen 10 til 18 lærte hun av ham. Alle bøker og blader hun fikk lese, var plukket ut av ham. Alt hun opplevde var iscenesatt av ham – som etter eget sigende og også i overensstemmelse med hennes erfaringer – var den eneste hun hadde, den eneste som brydde seg om henne. En tiåring har ikke noe begrepsapparat eller noen referanseramme for å motstå en slik enorm påvirkning.

Heldigvis har ikke offentligheten fått tilgang til alle detaljer om denne tilværelsen, og vi vil aldri få innsikt i nøyaktig hva slags relasjon som oppstod mellom de to. Men er det opp til Nettavisen og det østerrikske politiet, skal vi ikke se bort fra at det tilfaller oss noen godbiter i tiden som kommer. Forfatterne Hall og Leidig har dessuten skrevet en kvasipsykologisk bok hvor de uttrykker et håp om “å ha lagt fram overbevisende argumenter for at Natascha bør avsløre alle detaljer om forholdet”.

Slik beskriver Kampusch selv tilværelsen med Priklopil i et brev til offentligheten (offentligheten er altså oss med krav på å få vite): “Det var husarbeid, lesing, TV, samtaler, matlaging. Det var alt det var, år inn og år ut, og alltid med frykt for ensomheten.”

Jeg mener å huske at for ca 10 år siden var en lignende sak oppe i nyhetene. Ei ca 18 år gammel jente var blitt funnet i et fangerom i Australia, i samme nabolag som foreldrene bodde. Hun hadde vært innesperret i mange år, og var, ifølge pressen på den tiden, et fullstendig vrak. Uttalelser i media gikk på at det hadde vært bedre for foreldrene å finne henne død enn å finne henne i den tilstanden, fordi det ikke fantes noen måte hun kunne restitueres tilbake til en verdig tilværelse på.

Slike forventninger hadde offentligheten til hvordan kidnappingsofre skulle te seg da Natascha Kampusch trådte frem i medias søkelys. Alle stod klare til å synes synd på henne. Bredfulle av medlidenhet stod vi og våre media rede til å fange de første tårene, den bevrende underleppen og alle de dysfunksjonelle sidene hennes som nok etter hvert ville åpenbare seg.

Det måtte jo gå galt. Unge Kampusch skjulte ikke hodet under et grått teppe. Hun så ikke hjelpeløst på kameraene med store, fiolblå øyne og fortalte gråtkvalt om sin ødelagte barndom. Og ikke kastet hun seg ut i ellevill festing, narkotikamisbruk og promiskuøs oppførsel heller. Hun svarte ikke til våre forventninger om hvordan en overgrepsutsatt kvinne skal te seg. Det finnes strenge retningslinjer for sånt. Første bud er: Vis svakhet. Ikke søk blikkontakt, skjul ansiktet, fremstå som vergeløs med sterk pappa/advokat/mamma ved din side som kan jage journalistene vekk.

Men ikke bare så Kampusch rett i kamera – budskapet hennes var problematisk også. Hun nektet simpelthen å fremstille seg selv som svak og underlegen. Hun godtok ikke å oppføre seg som et offer. Blant annet sa hun dette om relasjonen til Priklopil: “Han var ikke min herre. Jeg var like sterk, men symbolsk sett, han bar meg på armene sine og trampet på meg på samme tid.”

Vi visste ikke hva vi skulle tro. 25. august 2006 rapporterte VG at Kampusch “utrolig nok” ikke ville snakke stygt om sin kidnapper. Politiets psykologer var “overrasket over hvor godt utviklet den bortførte jentas vokabular og intelligens [var].” En advokat beskrev henne som en «svært intelligent og veltalende» ung kvinne, som ikke ønsket at folk skulle synes synd på henne. Intervjuer Cristoph Feurstein “fikk frysninger” av hvor selvsikker hun virket.

Så hva gjør man når et offer nekter å oppføre seg som et offer? Når et menneske overgår våre forventninger til hva som er psykologisk mulig? Vi blir mistenksomme, selvfølgelig. Mediependelen begynte å svinge.

- 30 august 2006: “Natascha kunne ha rømt før”
- 18. september 2006 i VG: “Natascha innrømmer skiferie”.
- 25. september 2006 i VG: “Tjente 12,5 millioner på en måned”.

I månedene og årene som kommer blir hun forfulgt av paparazzier, og det blir tatt bilder av henne med merkesolbriller og mens hun kysser en gutt på et diskotek. Hun kritiseres for å ville tjene penger på årene i fangenskap.

Nettavisen står for det verste lavmålet hittil. 21. april 2008 rapporterer de at “Natascha hadde sex med kidnapperen”. Det har riktignok vært kjent helt fra starten at hun levde i en overgrepsrelasjon med Priklopil, men den nye vinklingen innebærer en stor grad av frivillighet: “Hun fortalte at de hadde hatt samleie og at hun hadde ligget med ham frivillig.” Nettavisen spekulerer også i graviditet.

Frivillighetsbegrepet er svært problematisk i denne sammenhengen. Det kan også sies mye om hvorfor Kampusch ikke ønsker å fremstå som et offer. Det er nærliggende å tro at hun har behov for å bevare en viss verdighet i forhold til den tilværelsen hun hadde med Priklopil, simpelthen for å gi mening til åtte år av sitt liv.

Men det er ikke det denne posten handler om. Denne posten handler om den iboende menneskelige skrøpeligheten. Ikke hennes, men vår. Svakheten, tarveligheten som gjør at vi drives fra sensasjonsoppslag til sensasjonsoppslag. Tilkortkommenheten som gjør at vi mistenkeliggjør og etter hvert fordømmer alt vi ikke forstår. At vi har så stort behov for å sette folk i bås at vi er villig til å sjikanere et overgrepsoffer og forfølge henne med paparazzier på diskotek.

Det handler om hvordan media bygger opp og river ned mennesker basert på en fullstendig mangel på psykologisk analyse. Anstendighet og moral er blitt problematiske ord som brukes for å beskrive “venstrevridde moralister”. Ordet “moral” er etter hvert blitt så stigmatisert at man nå må snakke om “etikk” for å unngå assosiasjonene til religiøs puritanisme og intoleranse.

Kampusch fremstår med en imponerende styrke og stødighet. Det er ikke vår sak å få innsikt i hva hun tenker innerst inne eller hvilke teknikker hun benytter seg av for å overleve. Vi har ikke noen rett til å stille krav til henne, verken om oppførsel eller informasjon. Hun burde kunne stille krav til oss: Om nettopp anstendighet og moral.

Synes du kvinnerollen kan være klam og begrensende? Prøv da den offentlige overgrepsoffer-rollen. Levende mumifisering ville være å foretrekke.

Kilder:
www.vg.no
www.aftenposten.no
www.dagsavisen.no
www.siste.no
www.nettavisen.no

Pavlovs hunder

Grrr! Ingen “fortjener” sex. Hvis gamlingene ikke greier å la være å tafse på de ansatte sykepleierne, så lenk dem til senga. Sextrakassering på arbeidsplassen er nemlig ikke et uttrykk for at man er seksuelt frustrert, men for at man ikke respekterer kvinner. Og det bør ikke belønnes med et påspandert nummer på skattebetalernes regning. Flink gutt, liksom. Er det rart verden går i hundene?

Horekunder – den absolutte pariakasten?

Vi feminister har til tider ganske sterke meninger om hva som er best både for oss selv og andre kvinner, og det er få temaer som frembringer så sterke følelser som prostitusjon og myten om den lykkelige horen.

Selv er jeg godt plantet i tradisjonell kvinnesakstradisjon på dette området, og jeg har til gode å se et overbevisende portrett av den lykkelige horen, eller forskning som understøtter at prostitusjon er et heldig yrkesvalg.

Men jeg synes jeg skylder de prostituerte å prøve å lytte til hva de sier, og som den bloggeren jeg er, har jeg i så måte hatt stort utbytte av å lese bloggen “Confessions of a Callgirl”.

SecretCallgirl er en ung, norsk, smart, overgrepsutsatt student som sper på studielånet med luksusprostitusjon på si. Bloggen begynner på en munter tråd, og jeg mistenker at planen nok var at den skulle bli en “lykkelig hore”-blogg i klassisk belle-de-jour-stil, med poster av typen “Horekunders forsøk på “dirty talk” og komplimenter” og “En merkelig sosial situasjon”, som handler om det merkelige i å møte et vilt fremmed menneske for så å kle av seg i løpet av få minutter og ha sex.

Men bloggen forandrer tone underveis, blir dystrere og dveler etter hvert mer ved tidligere voldtekter og overgrep, før hun til slutt tilsynelatende gjør et valg og bestemmer seg for å trappe ned – og kanskje slutte helt med – sexsalget.

I den nyeste posten, “Horekunder er uaktuelle som fremtidige partnere…”, tar hun opp en helt ny vinkling, nemlig hvor attraktive horekundene er på kjærestemarkedet. Det ligger ingen stor forskning bak, men baserer seg på hva hun selv har snappet opp på diskusjonsfora på Internett samt egne erfaringer med kunder. Blant annet går det tydelig frem at hun som prostituert har lave tanker om kundene som potensielle kjærester og menn. Hun sier blant annet: “Vel, velkommen til dobbeltmoralens rike. Selv ikke jeg, som selger sex, vet (…) ærlig talt ikke om jeg hadde følt meg komfortabel med å være sammen med en tidligere horekunde.”

Dette begrunner hun blant annet med at “kjennetegnet for horekundene i sin helhet var nemlig en måte å ha sex på som var som tatt ut fra en pornofilm, noe det i og for seg ikke er noe galt i siden det er det de betaler for og kanskje ikke får hjemme. Det inkluderte veldig mye spruting i ansikt også videre, noe som i og for seg er greit nok, men har lett for å bli en objektifiserende måte å ha sex på.” På et mer humoristisk plan er det en gjenganger i postene hennes at hun synes horekunder er dårlige i senga, og det finnes mange lignende sitater på bloggen.

Atskillig mer urovekkende er imidlertid det hun sier om at “ca halvparten av kundene mine har trengt virkelig overtalelse for å godta kondombruk, noe som egentlig er ganske skremmende! Jeg vet også at det finnes prostituerte som ikke er like sta på det med kondombruk som det jeg er”. Det bør legges til at en stor del av kundene hennes er gifte menn.

SecretCallgirl sier videre at hun aldri ville begynt å selge sex om hun ikke var blitt utsatt for flere seksuelle overgrep, og “takket være en genial tankefeltstterapeut” har hun nå begynt å bygge opp selvtilliten for å kunne legge sexsalget bak seg. Men hun går også i rette med noen av mytene: “jeg veldig klar på at jeg aldri har solgt kroppen min – jeg har solgt en tjeneste.”

Uansett innrømmer hun at hun heller ikke sitter inne med noe svar på hva slags langtidskonsekvenser sexsalg får: “Spørsmålet nå blir vel egentlig om hele erfaringen med å selge sex vil kunne komme tilbake å hjemsøke meg i fremtiden, med tanke på senere familieliv, yrkeskarriere også videre, men også med tanke på eventuelle følelsesmessige ettervirkninger.”

Jeg ønsker SecretCallgirl lykke til med fremtiden og håper terapeuten kan hjelpe med å bygge den selvtilliten som skal til for å kunne ta konstruktive valg.

Samtidig prøver jeg forgjeves å undertrykke et feministisk fnis (sitat: Avil) over at horekundenes posisjon på kjønnsmarkedet nå er blitt så dårlig at horene ikke vil ha dem… Er det mulig – har vi endelig kommet dithen at det etter gjengs oppfatning er blitt mer foraktelig å kjøpe sex enn å selge det?

Fortell om et overgrep

I dag ble jeg så inspirert av en tidligere post hos modige, sterke Virrvarr, der hun forteller om et alvorlig overgrep som ble begått mot henne da hun ikke var stort mer enn et barn.

Selv har jeg heldigvis aldri opplevd å bli voldtatt, og jeg vet ikke om jeg hadde funnet styrke til å takle det. Men jeg har opplevd å bli holdt fast med makt og bli livredd for en mann jeg stolte på, å miste kontrollen over situasjonen og min egen kropp, om enn bare for en kort stund. (Mesteparten av min historie har jeg også skrevet i kommentarfeltet hos Virrvarr.)

Det som henger mest igjen av hele opplevelsen, er hvor fordømt, patetisk, jævla sårbar jeg er som kvinne i en slik situasjon. Det eneste som gjør at jeg aldri er blitt voldtatt, er at de fleste menn jeg kjenner har valgt at det er noe de ikke vil gjøre. Jeg er så latterlig svak, selv sammenlignet med menn som er mindre enn meg av størrelse, at jeg ikke har noe å stille opp med dersom en mann velger å ikke ta et nei for et nei. Det gjør meg så maktesløs, redd og sint.

Noe annet som skremmer meg, er at når jeg forteller min historie til andre jenter, får jeg stort sett en lignende historie i retur. Hva betyr det? Kan det være at overgrep er langt vanligere enn vi tror? Uansett, jeg tenkte å slå et slag for åpenhet om dette temaet i dag – så her er min historie:

For ganske nøyaktig ett år siden var jeg på firmafest på et hotell og ble altfor full. Siden jeg ikke hadde lyst til å gå og legge meg da baren stengte, foreslo jeg (!) for den tidligere sjefen min, som kunne vært faren min med god margin, at vi skulle ta en øl på rommet. Vi kjenner hverandre ganske godt; det var et tillitsforhold der. Jeg kan bli så utrolig naiv i fylla, og det streifet meg ikke at han kunne ha andre planer. Men på et svært tidlig tidspunkt kom det frem at han ville vi skulle ha sex. Jeg sa nei. Da begynte oppførselen hans å bli truende. Han slengte meg overende i senga, la seg oppå meg, holdt meg fast og begynte å kysse meg. Jeg husker at jeg lå der og prøvde å dytte vekk armen hans som lå tvers over brystet mitt og holdt fast den ene armen min. Jeg husker at armen hans var hårete og fregnete, og jeg vemtes og skjemtes og var livredd. Heldigvis slapp han meg da jeg fortsatte å kjempe for å komme løs, og jeg flyktet ut av hotellrommet. Jeg var vettskremt, gråt og gråt og sovnet helt fortvilet.

Dagen etter kom han med noen bemerkninger som fikk meg til å tro at han var i full gang med å bagatellisere det hele. Blant annet sa han at han ikke hadde vært helt sikker på om jeg mente nei da jeg sa det, så han ville gjerne få klarhet i det før han slapp meg. Jeg var altfor opprørt til å si det jeg ønsket å formidle.

Allerede neste dag reiste jeg utenlands gjennom jobben. Jeg husker at jeg lå på et hotellrom i Afrika og kikket ut i mørket mens en enslig moskito surret rundt ørene mine. Søvnen ville ikke komme. Jeg tenkte og tenkte på hva jeg hadde gjort galt for å få ham til å tro at jeg kunne ha lyst til å ha sex med ham. Jeg forbannet meg selv for at jeg hadde vært så naiv, satt meg selv i den situasjonen. Skjelte meg selv ut for at jeg hadde vært så full, ikke taklet det bedre, vært så lite verdig osv. Alle de skyldfølelsestankene som jeg tror klenger seg til jenter som blir utsatt for overgrep.

Jeg vurderte aldri anmeldelse, men jeg var heller aldri i tvil om at jeg skulle konfrontere ham. Da jeg kom tilbake til Norge, satte jeg meg ned og skrev en tale til ham. Jeg gikk nøye gjennom akkurat hva jeg skulle si, slik at jeg var sikker på at det fikk den effekten jeg ønsket. Denne gangen skulle jeg ikke komme til kort. Hensikten med å konfrontere ham var ene og alene at jeg skulle føle meg bedre.

Jeg dro opp på jobben og tauet ham inn i et stillerom (det er kontorlandskap der), plasserte ham pent i en stol og holdt talen min, som da var godt innøvd. Det var utrolig godt å se ham få tårer i øynene da jeg snakket om det fine forholdet som vi hadde hatt og tilliten som var brutt. Og det var befriende å se ham rett inn i øynene mens jeg rolig fortalte ham at jeg aldri noensinne kunne vurdert å ha sex med ham, at tanken aldri hadde streifet meg. Det var ikke nødvendig å ta “the low road” og snakke om aldersforskjell og kulemage – alle grunnene til at jeg ikke ville ha ham, lå der implisitt. Siden jeg hadde hatt tid til å forberede meg og det kom fullstendig overraskende på ham, fremstod jeg som verdig og rolig, og han ble sittende der, stammende, angrende og gråtfeldig.

Da jeg gikk hjem fra jobben den dagen, skinte solen. Jeg følte meg fri; feiret med årets første utepils med ei venninne. Det ble ikke flere søvnløse netter, og skamfølelsen var som blåst bort. Hendelsen har aldri plaget meg siden. Det rareste er at jeg nå kan omgås ham nesten som før (bortsett fra at jeg aldri vil bli med på hotellrommet hans igjen), spøke, le og prate jobb-ting. Jeg tror han er evig takknemlig for at jeg ikke anmeldte det eller “sladret” til bedriftsledelsen, og det virker som han har en nyfunnet respekt for meg. Jeg føler ikke noe behov for å forfølge saken; jeg har sagt det jeg har å si. Og han lyttet.

For meg var konfrontasjon en måte å legge det bak meg på. Nå kan jeg tenke tilbake på denne hendelsen med stolthet. Jeg er stolt av måten jeg taklet det på. Mens han derimot alltid kommer til å tenke tilbake på det som ett av sitt livs nedrigste øyeblikk. Og det er jo slik det skal være. Det er han som skal skjemmes – ikke jeg. Det er han som skal angre, fortvile og ligge søvnløs – ikke jeg.

I kveld skal jeg ut og drikke øl med noen venninner. Og jeg skal ta en skål for Virrvarr og en en skål for alle de andre jentene der ut som har måttet håndtere et overgrep. Hurra for dere som har kommet dere gjennom noe sånt!

Gruppevoldtekt lønner seg ved erstatningsutmåling

Les viktig post hos Drusilla i dag:

Drusilla refererer til en kronikk i Aftenposten, der dr.juris. Bettina Banoun kommenterer en høyesterettssak vedr. erstatningsansvar etter en gjengvoldtekt.

Oppdatering 26. februar 2008: Denne bloggposten finner du også på dagbladet.no.

Retten fant (med 4 mot 1) at disse voldtektene, som foregikk fra torsdag kveld til fredag morgen, var å betrakte som én og samme skade i henhold til Lov om skadeserstatning av 13. juni nr. 26 1969. Denne betraktningen førte igjen til at det ble satt et øvre tak på erstatningsutmålingen – fordi det dreide seg om én, særdeles skjerpende voldtekt – slik at voldtektsmennene hver for seg må betale mindre (ca kr 40 000) enn om de uavhengig av hverandre hadde voldtatt jenta (kr 100 000 for en “normal”, ikke-skjerpende voldtekt).

Tvisten dreier seg i hovedsak om en fortolkning av erstl. § 5-3. Første ledd pålegger solidaransvar for “samme skade” voldt av flere. Det betyr at skadevolderne blir gjensidig ansvarlige for erstatningsbeløpet.

Slik flertallet ser det, følger to konsekvenser av dette:
1) Solidaransvar gir kun grunnlag for erstatningsutmåling for en enkelt hendelse.
2) For at hver skadevolder skal ilegges et separat, eller proratarisk, erstatningsbeløp, må man definere hendelsen som flere skader.

Les hele dommen her: http://www.domstol.no/upload/HRET/Internett/Avgjørelser/SAK%202007-639.pdf.

Dette med hvorvidt et hendelsesforløp kan betraktes som én eller flere skader, er kjent fra flere juridiske fagområder og må fastsettes etter skjønn i hver enkelt sak. Det er derfor ikke uvanlig med dissens i panelet, slik det var i denne saken.

Det skal også i prinsippet være spillerom for rimelighetsbetraktninger etter norsk rett, så det burde ikke være noe i veien for å vektlegge både offerets lidelse og samfunnspreventive hensyn.

Disse mulighetene til å yte skadelidte rettferdighet benyttet ikke dommerflertallet seg av.

Jeg opplever det som en personlig krenkelse av min rettsfølelse når førstvoterende på følgende måte begrunner at det må være snakk om én og samme skade: “Det er ikke tvilsomt at A ble utsatt for en rekke krenkelser i Xveien. Fire av ankemotpartene hadde samleie med henne, noen av dem mer enn én gang. B bet henne i brystet da hun forsøkte å sette seg til motverge. Jeg kan imidlertid i forhold til ankemotpartene vanskelig se at det foreligger mer enn én – stor – skade som A kan kreve erstatning for.”

Dissenterende dommer Skoghøy, derimot, forklarer på en god måte hvorfor en gruppevoldtekt må være å betrakte som flere atskilte krenkelser. Man kan ta utgangspunkt i hvordan offeret selv opplever en serie voldtekter – som én hendelse eller flere.

Eller for å bruke et annet grep: Dersom én voldtektsmann skulle ha smittet skadelidte med hiv, skal da alle som voldtok være å betrakte som delaktig i denne smitteoverføringen? For det må jo bli konsekvensen dersom en gruppevoldtekt alltid er å betrakte som én og samme skade eller krenkelse.

Som dissenterende dommer påpeker: Erstl. § 5-3 om solidaransvar er der for å beskytte skadelidte. Paragrafen skal sikre at hun får dekning for erstatningsbeløpet og er ikke ment å skulle begrense hennes muligheter til å få høyere erstatning. Da vil nemlig loven virke mot sin hensikt.

Videre kan jeg vanskelig se at det er noe i veien for at hver skadevolder kan være solidarisk ansvarlige for hvert sitt fulle, separate erstatningsbeløp.

Dissenterende dommer poengterer dessuten i Aftenposten at det var fire kvinnelige dommere som valgte å betrakte dette som én og samme skade, mens den eneste mannlige dommeren tok dissens. All ære til ham, men jeg håper kjønnsfordeligen var en tilfeldighet; ellers skammer jeg meg på vegne av mitt eget kjønn i dag.

Jeg håper også det er en tilfeldighet at det er en påfallende distanse angående sosial bakgrunn og ressurser mellom de dømmende (dommere Bruzelius, Coward, Stabel og Gussgard) og skadelidte, som var 16 år, rusmisbruker og bodde i en barnevernsinstitusjon.

Skadelidte var påvirket av heroin da hun ble voldtatt, og dette gjorde at hun ikke greide å sette seg til motverge. Da voldtektsmennene neste dag var ferdig med henne, dumpet de henne utenfor et hotell, blødende fra et åpent sår i underlivet. Ved legeundersøkelse ble det konstatert at “A hadde store smerter i skjeden. Hun hadde hevelser, rødhet, det var et åpent sår i skjeden og det sivet blod kontinuerlig. Smertereaksjoner og krampe gjorde det umulig å føre finger eller undersøkelsesinstrumenter lenger inn i skjeden enn noen centimeter. (…) I tillegg til skadene i skjeden hadde hun flere blåmerker på bryst, hals og lår.” Voldtektene førte dessuten til at A-s rusmisbruk, som hadde vært avtagende, akselererte fordi hun fikk store psykiske skader.

Som dissenterende dommer ganske riktig påpeker, har også kvinner som sliter med rusproblemer, krav på et liv uten vold og overgrep. Han påpeker dessuten at en gruppevoldtekt er mer skjerpende fordi skadevolderne kan hjelpe hverandre å holde offeret fast og oppmuntre hverandre til videre ugjerninger. Det bør derfor ikke fremkomme noen rabatt i slike saker.

Men det viktigste er, som Banoun skriver i Aftenposten, at det er et stort problem at denne dommen strider i mot vanlige folks rettsoppfatning. Og som hun videre påpeker, føyer den seg inn i en rekke domsavsigelser hvor Høyesterett (og for så vidt også de lavere rettsinstanser) har ilagt altfor lav straff og/eller kompensasjon for seksualovergrep. På dette området er rettsinstansene på kollisjonskurs med folket, og det er et alvorlig demokratisk problem som domstolene bør ta innover seg.

Lovgiverne har også et ansvar for å gripe inn og endre loven(e) når domstolene er i utakt med samfunnets rettsfølelse.

La oss håpe at Høyesterett tar til vettet og bruker neste anledning til å avsi en dom som bryter med denne urimelige avgjørelsen.

Denne saken utgjør for øvrig et interessant innspill i debatten om juryordningen. Kan det være så ille å dømmes av sine likemenn, når ens “overmenn” behandler en så uverdig?