Anathema poster Fitna

Min mening om Fitna er ikke så veldig interessant. Men hvis dere likevel vil ha den, så synes jeg Fitna er spekulativ og ensidig. Den gir meg ikke noe særlig. Jeg har allerede sett klippene fra New York, Madrid og London, og det ville hevet filmen atskillig med en eller annen form for kommentar eller nyansering. I tillegg kommer det ikke som noe sjokk på meg at det finnes grafiske, voldelige uttalelser fra Gud i Koranen; det har vi i fullt monn i Gamletestamentet også, så der kan vi egentlig begynne med å feie for egen dør.

Når det er sagt, ønsker ikke jeg å leve i et samfunn hvor religiøse ekstremister skal få påvirke samfunnets tilgang til informasjon eller desinformasjon ved hjelp av trusler om vold. Det er ikke det samfunnet jeg vokste opp i, og det er ikke det samfunnet jeg har lyst til å etterlate meg.

Jeg er ikke for total ytringsfrihet. Jeg er bekvem med at visse statlig kontrollerte organer kan utøve sensur mot grov vold, grov sex, sjikane, rasisme og diskriminering. Jeg aksepterer også at en privat redaksjon eller et styre har en viss valgfrihet mht sin redaksjonelle linje. Dette aksepterer jeg fordi jeg tenker at i et demokrati har vi alle mulighet til å være med og påvirke lovgivende, utøvende og dømmende makt, og vi kan uttale oss fritt og kritisk om redaksjonelle linjer.

Men terrortrusler er et udemokratisk og utrolig effektivt maktmiddel som jeg ikke anerkjenner som samfunnsmakt. Denne volden vil bare øke dersom man gir etter for den, og jeg tror at i løpet av vår generasjon vil vi alle måtte ta stilling til dette.

Derfor poster jeg Fitna i dag:

(Update 4 April 2008: See below for English translation)

My opinion on Fitna is not particularly interesting. But if you still desire it, I think Fitna is speculative and biased. It does not give me much. I have already seen the cuts from New York, Madrid and London, and the film would have been significantly enhanced by some form of commentary or nuance. In addition, it comes as no great surprise to me that there are graphic, violent statements from God in the Koran; there are plenty of those in the Old Testament, too, so in that respect we can start by ordering our own house.

Having said that, I do not wish to live in a society where religious extremists are able to influence society’s access to information or misinformation by means of threats of violence. That is not the society I grew up in and that is not the society I wish to leave behind.

I do not favour complete freedom of speech. I am comfortable with the fact that certain state-regulated bodies can exercise censorship on heavy violence and sex, harassment and discrimination. I also accept that a private editorial staff or board have a certain freedom of choice with regard to their editorial line. I accept this because I believe that in a democracy we all have the opportunity to take part and influence the legislative, governing and judicial powers, and we can make free and critical statements about the editorial lines.

However, threats of terror are an undemocratic and extremely efficient instrument of power that I do not recognise as a power of society. This violence will only increase if we give in to it, and I believe that in our generation we will all have to take a stand in this matter.

That is why I’m posting Fitna today.

Er Dagbladet tjent med å være så tendensiøse?

I nettavis-konkurransen “Hvem kan lage den mest tendensiøse kronikktittelen?” slår Marte Michelet i dag til med “Muslimhore”. Gratulerer, Michelet, du har funnet en kronikktittel som er enda mer populistisk enn “Hvilket makabert svik!”. Jeg tenker aftenposten.no er grønne av misunnelse.

Hurra, dette vil nok føre til et rekordhøyt antall leserkommentarer – til og med mer enn det Mads Larsen greier å dra inn på en god dag. Gratulerer til dagbladet.no også! Som alle vet, betyr hvert ekstra klikk kroner i kassa.

Michelet syntes ikke hun var tendensiøs nok på kvinnedagen, som hun brukte til å diskutere islam. Islam på kvinnedagen – da tok hun kanskje opp at kvinners stilling i muslimske land generelt er dårligere enn i Norge, spør du? Nei, feil. Hun synes vi burde slutte å snakke om dette, i hvert fall ikke så høylydt. I stedet brukte hun dagen til å komme med den interessante påstanden at “kampen for likestilling er kuppet av islamkritikere” .

Norske feminister kan heretter se frem til å møte skyts fra to hold: Enten er de for navlebeskuende og bryr seg for lite om sine søstre i land der kvinnens stilling er dårligere – eller de får kritikk for at de våger å diskutere muslimske kvinners stilling, for da er de nemlig “brune” iflg. Michelet (dvs. fascister)! Godt å se at retorikken sitter løst.

Og i dag følger hun opp med nok et tendensiøst innlegg, hvor hun lekende lett generaliserer fra et par hatmailer hun har mottatt, til alminnelige tendenser i samfunnet. Disse mailene er nemlig en “indikasjon på nettopp den tendensen [hun] forsøkte å advare mot på 8. mars: At mange av dem som gir seg ut for å være opptatt av likestilling og muslimske kvinners rettigheter, i realiteten er urtypiske rasister og sexister.”

Så fint – hun har mottatt et par hatmailer, og dermed blir mange av dem som sier de er opptatt av muslimske kvinners rettigheter til urtypiske rasister og sexister! Hun utdyper ikke hva hun mener med “mange”, men det kan vel være rimelig å anta at det utgjør en betydelig andel av oss som er opptatt av muslimske kvinners rettigheter? Jeg er kvinne selv, men det forhindrer kanskje ikke at jeg innerst inne er en sexist, og at det egentlig er et uttrykk for kvinnehat når jeg bekymrer meg for muslimske kvinners rettigheter? Kanskje, hvis jeg begynner å snakke mer om hvor bra kvinner har det i muslimske land, så blir jeg en ekte kvinnesaksforkjemper i Michelets øyne?

Ja, Marte Michelet, du har rett. Dette er “usaklig brunbeising” – svært usaklig brunbeising! Men trøsten er at fra dette punktet kan det bare gå fremover med kronikknivået i Dagbladet.

Oppdatering 18. mars 2008:

Les også denne glimrende kronikken på document.no. Den stiller muntre spørsmål ved Michelets troverdighet.

Den betente debatten – ekstremistenes inntog i media

I sin utmerkede post http://abre.blogsome.com/2008/03/06/frihet-er-slaveri/ tar abre opp den økende offentlige kritikken mot det sekulære, norske samfunnet. En eller annen gang ila. de siste par årene er det blitt stuerent å komme med til dels kraftige utfall mot “toleranse, ytringsfrihet og relativisme” i det norske samfunnet.

Det nyeste eksemplet er legestudenten Mohammad Usman Rana, som har vunnet en konkurranse i Aftenposten med kronikken “Det sekulære Norge”: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2274868.ece.

I denne kronikken definerer Rana følgende hovedproblemstilling for “det nye Norge”:

“Utfordringen (…) blir å finne en trosidentitet – skal Norge være en moderat sekulær nasjon som ivaretar religionsfriheten, eller skal samfunnet være ekstrem-sekulært, der staten og den politiske korrekthet dominerer og definerer hva den norske borger skal få tro på?”

Det å være politisk korrekt er altså “ekstrem-sekulært”. Rana ignorerer således glatt at det nettopp er demokratiet, ytringsfriheten og den utskjelte politiske korrektheten som gjør at antidemokratiske synspunkter som hans egne slipper til og endog lovprises i den offentlige debatten.

Hva mener så Rana med å å ivareta religionsfriheten? Jo, vi bør følge den amerikanske modellen, der “Bush kan åpent fremføre sitt kristne syn på samlivsform uten å bli maltraktert av medier og politiske motstandere.” For i Norge blir man nemlig MALTRAKTERT i mediene hvis man fremfører sitt kristne syn. Det kunne vært interessant å vite hvor Rana setter grensen for hva som oppfattes som maltraktering. Ved enhver form for synspunkter som avviker fra hans egne?

Noe av problemet er visstnok “kjepphestene toleranse, ytringsfrihet og relativisme”. De setter nemlig sitt preg på “den økende sekulære ensrettingen i Norge” og gjør det vanskelig for mennesker å foreta politiske valg basert på gudstro. Siden denne ensrettingen er et økende problem, må man anta at dette var enklere før. Når var i så fall det – på 1800-tallet? Når i norsk historie har det noen gang vært enklere å foreta egne valg basert på personlige etiske prinsipper, enten man velger å kalle dem religiøse eller ikke? Og når har vi noengang hatt større rom for religionsfrihet?

Men Rana gir seg ikke der – han er nemlig også svært misfornøyd med at motstandere av homofile prester møter motbør i media. Han mener åpenbart at det er en rettighet å kunne ytre ethvert religiøst begrunnet synspunkt uten å møte kritikk eller uenighet:

“Markante kristne personligheter som forfekter en prinsippfast og lite moteriktig teologi, har fått erfare de nevnte antidemokratiske hersketeknikker gjennom flere år. Et nyere eksempel på dette er behandlingen Oslo-biskop Ole Christian Kvarme fikk da han med sitt teologiske fundament argumenterte for at homofile prester ikke kan få praktisere i hans bispedømme.”

Det er altså en antidemokratisk herskerteknikk å forsvare homofile prester. Hvem som utøver antidemokratiske herskerteknikker overfor hvem kan man saktens stille spørsmålstegn ved. For meg minner dette litt om da amerikanske abortmotstandere tok definisjonsmakten i den offentlige debatten og omdøpte sin bevegelse fra “anti abortion” til “pro life”.

Rana karakteriserer sågar kritikken av Kvarme som “nagling og korsfestelse i mediene”. Skal vi anta at dersom Rana fikk makt over mediene, ville det bli slutt på denne typen “nagling og korsfestelse”?

Rana tar også til inntekt for sitt syn professor Pallys omdiskuterte studie som viser at amerikanske muslimer er bedre integrerte enn deres europeiske trosfeller. Som kjent er problemet med Pallys studie at hun ser fullstendig bort fra de store forskjellene i sosial bakgrunn, økonomiske midler og utdannelse mellom europeiske og amerikanske muslimer, et faktum som skyldes at Europa tar imot flyktninger, mens USA i liten grad slipper inn mennesker som ikke kan dokumentere at de har penger på bok.

Men det mest urovekkende i hele kronikken er at Rana har problemer med FNs menneskerettigheter: “Den eneste referanserammen i det moderne Norge ser ut til å være menneskerettighetene når spørsmål om rett og galt oppstår. (…) denne referanserammen er høyst problematisk, ettersom menneskerettighetene ikke defineres objektivt.”

FNs menneskerettigheter ble utarbeidet etter andre verdenskrig av ca 50 medlemsland for å forsøke å hindre ytterligere overgrep mot mennesker. Artiklene slår fast visse fundamentale rettigheter, og Rana har helt rett i at det norske samfunnet i stor grad er tuftet på disse. Det kan godt hende at denne referanserammen er problematisk fordi den, som alt annet, er subjektiv. Men jeg skulle like å vite hva Rana vil sette i steden? Finnes det andre, mer objektive referanserammer for hva som er rett og galt?

Jeg synes abre sier det så godt: “det er staten som er sekulær, og (…) den må være nettopp det for at ulike religioner og livssyn skal kunne leve i fredelig sameksistens med hverandre.”

Oppdatert 11. mars 2008:

Hvem andre blogger om denne saken?

http://abre.blogsome.com/2008/03/06/frihet-er-slaveri
http://www.arachne.no/?p=53
http://fjordfitte.blogspot.com/2008/03/diskriminert-ta-rana-testen.html
http://arvid.skaugen.name/?p=6
http://havar.skaugen.name/blogg/dette-er-flaut-norge
http://dagensateist.blogspot.com/2008/02/mohammad-usman-ranas-pondus.html
http://www.document.no/2008/02/aftenposten_premierer_islamism.html