Anathema anbefaler en blogg

Det er like morsomt hver gang å oppdage en splitter ny blogg full av gode poster. Denne gangen gjelder det Sigruns blogg. Les for eksempel “Multikulturalisme”, “Prostitusjon og traumer” eller “Mer Berit Ås”.

God lesning!

Blog break

RL kaller, og jeg ser at jeg ikke får tid til å skrive poster med noe særlig innhold de kommende ukene. Så i stedet for å sakse fra Dagbladet og blogge om søkeord, legger jeg hele bloggen brakk i noen uker fremover:-) Jeg kommer til å svare på eventuelle kommentarer på gamle innlegg og kommer nok også til å kommentere litt rundt omkring når det faller seg sånn.

God vår til alle sammen!!

Post-script 22. april:

Jeg greier ikke å overholde dette, ser jeg, så nå siterer jeg Minneapolise i stedet: Det blir sporadisk posting en stund fremover.

Dumme søkeord…

Grr! Det er litt spesielt når en person som har søkt etter “hund sxxxr i skjeden” havner på min blogg. Er det noe ved bloggen min som appellerer til folk med preferanser for dyresex?

Er det dem eller meg det er noe galt ved? *engstelig*

Prinsesse Virrvarr av Frihetsskogen og Blogglandia

Jeg prøvde å sende denne tegningen til Virrvarr på mail, men har hun ikke Internett, så har hun ikke Internett. Da får vi prøve her isteden, så kan den ligge her og vente til hun kommer tilbake.

Med ønske om at “Store Rumpa”-damen & Co jager alle demonene på dør, så prinsesse Virrvarr kan komme hjem!

Anathema anbefaler

I dag oppdaget jeg bloggeren Danielle, som skriver på en måte som treffer meg midt i magen.

Først prøvde jeg å innlemme et par av postene hennes i 5-på-topp-listen min til venstre, men jeg greide rett og slett ikke å bestemme meg for hvilke jeg likte best, så jeg bestemte meg for å anbefale hele bloggen i stedet. Les for eksempel “Løgnmassakre, del 1″, “Naken på Karl Johan” eller “Hva jeg føler”. Tekstene er fulle av fysiske, sterke bilder av typen “Jeg stoler ikke på hjernen heller. Den er svikefull. Den drysser biller fra taket på dårlige dager, gjør at alt lukter blod selv om jeg står i et bakeri” (hentet fra “Hva jeg føler”).

NB: Jeg tipper at bloggeren er ganske ung, og hun har definitivt hatt sitt å stri med. Dette er altså ikke noe for “privat-puritanere”, for å låne fr.martinsens uttrykk.

Post-script 30. mars 2008:

Det virker dessverre som om bloggen “Ærlighetsøvelse” plutselig er blitt lagt ned.

Hvor lurt er det å utlevere seg på nettet?

Jeg leste nettopp denne artikkelen på aftenposten.no.

Der står blant annet:
“Engelske avisredaktører svarer at dette er ikke bilder de har stjålet, men tvert imot hva avdøde selv hadde valgt å presentere seg med på Facebook. Unge mennesker verden over gjør det samme, selv om de blir advart: Det de en gang har lagt ut på slike nettkanaler kan komme i hele verdens besittelse, for alltid. En dommer i USA som har støtt på fenomenet i flere rettssaker allerede, sier: “Tillat aldri et bilde bli tatt av deg som du ikke kunne vise din bestemor!” Resultatet av et øyeblikks impuls kan plage dem resten av livet, og, som i Martines tilfelle, etterpå.”

I kommentarfeltet hos HvaHunSa har vi nylig diskutert hva som kan skje når kunstbilder av barn havner på Internett.

Det er en evig pågående diskusjon om hvor anonym man bør eller eventuelt ikke bør være på nettet. I forrige uke var det bza som stilte spørsmålet.

Jeg innrømmer gjerne at jeg har litt angst for min egen nettsikkerhet. Helt siden Internett kom, har jeg behandlet det med stor respekt. Samtidig som jeg elsker alle de mulighetene det gir, ser jeg også på det som en trussel mot mitt privatliv og i verste fall som et maktmiddel som kan brukes mot meg.

Jeg logger meg kun på nettbanken fra min egen maskin. Jeg ventet i det hele tatt mange år med å skaffe meg nettbank. Det er ytterst sjelden jeg handler med kredittkort over Internett, og Facebook holder jeg meg langt unna. Det som for Martine Vik Rasmussen sikkert var helt uskyldige festbilder, har nå blitt en kilde til ekstra sorg for familien idet kynisk, britisk presse kjører på med sin agenda. Bildene blir satt inn i en kontekst der de ikke var ment å skulle være.

For et par år siden ble en venn av meg litt ivrig idet han signerte et opprop. Han ble i det hele tatt ganske grafisk i sine fremstillinger av hva han kunne tenke seg å gjøre med representantene for en viss bransje. Selv om han er verdens fredeligste person, kan man fort bli lurt til å tro noe annet når man googler navnet hans, for da kommer denne posten opp i all sin grafiske oppfinnsomhet. I ettertid har han vært svært ivrig til å påta seg diverse styreverv, sånn at oppropet nå i det minste har havnet på side 2 i google-søket…

Folkene jeg jobber med, googler både hverandre og aktuelle stillingssøkere, og de som kommer på intervju har googlet sine fremtidige arbeidsgivere for å se etter felles interesser. Det er uante mengder informasjon der ute for den som vet å benytte seg av det, og man er ikke garantert at det man legger ut om seg selv kan fjernes. I USA har de laget egne, lett tilgjengelige nettsider som sparer på gammel, slettet informasjon. En venn av meg sier at han kan finne sine eldgamle hjemmesider fra 1996 der.

Som jeg skrev innledningsvis, finnes det mange sterke meninger om nettanonymitet. I denne bloggen skriver eieren i sine retningslinjer for kommentarposting at kommentarer under alias “overveiende sannsynlig” vil bli slettet fordi det er useriøst å opptre uten fullt navn. Jeg har også selv opplevd å møte dette argumentet i en nettdebatt. Og jeg har en viss sympati for tankegangen, for jeg tror det er den samme tankegangen som ligger til grunn for at jeg i ung alder ble opplært å presentere meg i telefonen. Den dag i dag har jeg fordommer i bøtter og spann mot folk som ringer uten å si navnet sitt med en gang.

Men jeg føler ikke for å lire utav meg navnet mitt i samme grad på nett. Artikler som denne skremmer meg. Norske kvinner som skriver mye om kvinnesak, eller som i det hele tatt har sterke meninger om et tema, blir fort utsatt for hets, og ikke alle bryr seg om hvorvidt disse kvinnene har søkt offentligheten eller ikke. Det finnes også dem som argumenterer for at dersom du har satt navnet ditt i en blogg, så har du søkt offentligheten. Og jeg har sett én skikkelig ekkel stalkerblogg som går langt i å beskrive utseende og tilholdssted til sitt objekt.

I denne sammenhengen må jeg bare få sagt hvor utrolig modig jeg synes VamPus er. Jeg vet at publisering av Muhammed-tegninger er et kontroversielt tema, men selv de som er sterk imot, må jo være enig i at dama utviste mot i dette tilfellet.

Men sånn rent bortsett fra sikkerhetsaspektet, kan det også være andre fordeler ved anonymitet i bloggsammenheng? Fjordfitte skrev at “en av fordelene med å benytte pseudonym er i alle fall at det ikke er noen tvil om forskjellen mellom en selv som person og som blogger. En blir ikke mer tykkhudet, men det blir mindre nødvendig å stakkarsliggjøre seg selv, mindre aktuelt å ta kritikk mot nettadferd og tekster som personangrep.”

Som det går frem av overskriften er jeg skeptisk til å legge ut mye personlig informasjon om seg selv, men jeg synes også det hadde vært interessant å høre hva andre mener om dette. Altså: kommentarer mottas med takk.

Fjordfitte sier det som er å si

Selv om jeg ikke har spesielt lyst til å diskutere bloggere, metablogging, bloggmoral osv. her på siden min, skal jeg gjøre et lite unntak her:

Les Fjordfittes utrolig sobre, klargjørende post:
http://fjordfitte.blogspot.com/2008/02/lexidhgate-versjon-20.html

Det er ikke så mye mer å si, egentlig, annet enn at jeg skulle ønske jeg var like klar i hodet selv da jeg prøvde å redegjøre for hvor grensen går mellom hva som er akseptabelt og uakseptabelt. Hun sier det 100 ganger klarere og mer logisk bygd opp enn jeg kunne greid.

Dessverre er det ikke mulighet til å legge igjen kommentarer på siden hennes, men hvis du av en eller annen grunn skulle slumpe over denne posten, FF: Det bidraget står det virkelig respekt av!

Smil til verden og verden ler av deg – Fjordfitte og "den virkelige kjerringtesten"

Jeg tenkte litt på dette med å smile til folk i dag. Jeg er en såkalt “seriøs person” og smiler visstnok altfor sjelden. Så i går foretok jeg et aldri så lite sosialt eksperiment – jeg la inn flere smil i samtalene enn jeg bruker. Og det var helt utrolig hvor godt det fungerte! Jeg formelig merket hvordan folk tødde opp og ble mer positivt innstilt til meg. Er det virkelig så enkelt? Smil som en lallende idiot, og finn nye venner? I så fall er vel det muligens den endelige fallitterklæringen for verbal kommunikasjon? Jeg hørte for øvrig nylig om en undersøkelse som sier at 70 % av all kommunikasjon foretas ved hjelp av kroppsspråk. Quod erat demonstrandum.

Dette med smil i kommunikasjon fikk meg igjen til å tenke på “den virkelige kjerringtesten” hos Fjordfitte (http://fjordfitte.blogspot.com/2008/02/den-virkelige-kjerringtesten.html).

Jeg prøvde meg på den da den ble lagt ut, og følte meg ganske forstemt da jeg var kommet halvveis nedi testen, for jeg var tydeligvis så kjerring som det går an å bli. Hør bare:

Du bruker smiley jevnlig, det er så koselig. (Oops, skyldig. Det er kanskje ikke så bra, det?)

Meme er gøy og sosialt. (Ja, er det ikke det?)

Fitte er et stygt ord som skader den norske kvinnens verdighet. (Njah, det er vel i hvert fall ikke favorittordet mitt. Kan bruke det som banneord, men vil helst ikke høre det i nærheten av en seksualakt. Sexkiller.)

Du kjøper ferdig oppkutta, vakuumpakka salat fordi det er så lettvint og greit. (Jepp, hater matlaging, og det at det nå faktisk finnes ferdig oppkutta salat gjør at jeg faktisk får i meg salat hjemme, i motsetning til tidligere, da det kun ble spist på jobben.)

Du foretrekker margarin fremfor smør. (Foretrekker egentlig å steke i olivenolje, men margarin er i hvert fall bedre enn smør.)

Oljeflaskene dine står fremme på utstilling. (Har kun én – den tidligere nevnte olivenoljen – men den står nok på benken, ja.)

Du bruker teflonpanne. (Hva ellers? Hvis jeg først må lage mat, så skal det i hvert fall skje med noe som er lett å vaske etterpå.)

Grått salt fra Guérande er patetisk middelklassesnobberi. (Har ikke hørt om det, men jeg bruker ikke uttrykk som “patetisk middelklassesnobberi”, så antagelig ikke.)

Forkortelsen KK står for ”Kvinner og Klær”. (Eh, ja? Det var i hvert fall det mamma brukte å kalle det.)

Du har allværsjakke. (NEI!! I hate!)

Det er litt horete å bruke sminke, neglelakk, push-up og høye hæler. (Eh, neei, er det virkelig noen som er oppvokst i Norge som mener det?)

Du syns det er naturlig å bruke formuleringer som ”vi jenter er jo …” eller ”som jente er jeg jo…”. (Jepp, bruker det helt tiden. Men kanskje jeg i stedet burde begynne å si “vi kjerringer er jo…”?)

Du er sønnen til Kjartan Fløgstad. (Det kan jeg i hvert fall trygt svare nei på. Tror jeg.)

Du pleier å manipulere frem krangler fordi du har en genuin interesse for hva som skaper konflikter mellom mennesker. (Kun med kjærestene mine. Kanskje derfor forholdene aldri fungerer? Hmm.)

Etterpå benytter du anledningen til å syte og mase om at du er offer for personangrep. (Fra kjærestene mine? Nei, tro’kke det.)

Du er Nikolai Astrup?? (Burde ikke du bruke tiden din på å skrive ideologisk fundert piss?). (Ikke sist jeg sjekket.)

Du tror at full barnehagedekning betyr barnehageplikt (nei, nei, jeg må stoppe). (Nei.)

Det er deilig å snakke eller skrive nedsettende om andres kropp, klær eller alkoholforbruk. (Nei igjen. Sjekk min tidligere post om Alexia Bohwim.)

Du er enig med kjønnsforsker Wenche Mühleisen i at vi bør diskutere politikernes sex-liv offentlig fordi politikerne er våre forbilder. (Nei igjen. Hurra, I’m on a roll! Kanskje ikke alt håp er ute allikevel?)

Du kjenner på deg at du har rett til å holde andre mennesker ansvarlig for deres livsvalg på nett, lyktestolper eller lignende arenaer. (Hehe, ikke så vidt jeg vet, selv om jeg er en hund etter lyktestolper.)

De som har et annet forhold til sex, rus, erotisk dans og sigaretter enn deg er innmari DUMME folk. (Nei, de er vel heller fornuftige folk…)

Kvinner bør være gode rollemodeller for barn og unge. (Absolutt ikke! Jeg elsker kvinner som er dårlige rollemodeller for barn og unge. I det hele tatt liker jeg og tenke på livet mitt som fullstendig atskilt fra barn og unge.)

Innerst inne syns du at tyskertøsene fikk som fortjent. (Nei. Men jeg kjenner at jeg får lyst til å opponere litt nå – kanskje for å manipulere frem en krangel?? “Tyskertøsene” fortjener respekt, som alle andre, men det finnes grader av respekt, og jeg har mer respekt for de jentene som gikk inn i motstandsbevegelsen. )

Det er naturlig å sammenligne arbeidet til en skribent og stuntkomiker med arbeidet til en menneskerettighetsadvokat i et asiatisk militærdiktatur hvis begge er musler. (Nei, jeg synes da ikke det?)

Du pleier å sammenligne bloggen din med stua di. (Nei, jeg gjør i grunnen ikke det. Er det noe jeg burde begynne med?)

Og kommentarene med møblene dine. (Hehe, er det mulig?)

Du liker bøkene til Paulo Coelho. (Aldri lest, men har inntrykk av at det ikke er min type litteratur.)

Mathias Faldbakken er så utrolig cutting edge. (Javel?)

Diptyque – ringer det en bjelle? (Nei, men jeg skal innrømme her og nå – sletter det muligens siden i et feigere hjørne – at jeg har DUFTLYS FRA IKEA! Å, det føltes godt å få det ut!)

Så er alt håp ute, da? Er jeg en kjerring?