Transkripsjon av Staff-intervjuet

Kanskje for spesielt interesserte: Basert på påstander om at Staffs uttalelser er tatt ut av sammenheng, ble jeg så nysgjerrig at jeg satte meg ned og transkriberte hele opptaket.

Her kommer det:

Staff: Jeg ville vel først og fremst stilt det spørsmål enhver forsvarer må stille, nemlig: Hva er bakgrunnen, hvordan har ting skjedd? Og den type ting. Men det jeg vil minne om innledningsvis er: Det er jo ikke et monster. Det er i tilfelle en konklusjon. Men han er jo et menneske. Og hva er det som ligger bak, hva er det som har bygget seg opp? Hvor… hva er forhistorien? Og på mange måter kan man si at det er et menneske som verner om sin familie. Kanskje han har etter hvert fått en viss utrygghet i forhold til en omverden? Og det er jo veldig mange sympatiske og pene trekk ved det hele òg, oppi det hele, oppi alt sammen.

Intervjuer: Hva tenker du på da?

Staff: Ja, jeg tenker på – når det gjelder pene trekk – jeg tenker på det som man trekker frem og bruker mot ham som spektakulært og spesielt, for eksempel: Han tar jo tre av barna ut av kjelleren og lar dem få friheten ved at han plasserer dem på trappen til seg selv, nemlig til første etasje. Og han redder altså tre barn ut av det. Og hvorfor gjør han det? Er det et uttrykk for omsorg, at han mener at for meget blir for meget? Slik at frem til eldstedatteren, på 19 år er det vel, kommer på sykehuset meget alvorlig syk, så var det tre mennesker som bodde der, sammen med sin mor.

Intervjuer: Grunnen til at han tok de tre ut, var vel at det rett og slett ble for trangt der nede?

Staff: Ja, men det er da vel et uttrykk for en omsorg, det òg. Det ble for trangt.

Intervjuer: Han har jo holdt datteren sin fanget i 24 år og fått sju barn med henne, og tre av dem holdt han fanget der nede. Det er kanskje vanskelig for mange å se de formildende omstendighetene som du snakker om?

Staff: Jo, men husk det: Jeg tror ikke han er noe helt spesielt. Han er litt ytterliggående, men vi har alle en dr Jekyll og mr Hyde i oss. Vi har en nattside og en dagside. Altså, dette er jo ikke et fengsel. Det er faktisk en liten leilighet i en underetasje og… og de har vel hatt fjernsyn. Det avgjørende tidspunkt er kanskje når kom fjernsynet inn i deres liv, så de så en verden utenfor. Barna har hengt opp tegninger rundt der. De har prøvd å gjøre det hyggelig, koselig, en hjemlig atmosfære. Så dette er ikke en hard fangeatmosfære, men det er et lite hjem.

Intervjuer: Hvis du ser for deg at du er forsvarer i rettssaken mot Josef Fritzl: Hva slags bilde ville du prøve å skape av ham overfor en jury?

Staff: Jeg ville vel prøve – mot alle odds, holdt jeg på å si – å prøve å få frem det som er en bakgrunn. Når er det han sosialt sett og menneskelig sett skled ut? Og er det en tenkning som ligger bak det? Er det en holdning? Er det for eksempel en holdning imot samfunnet? Er det et verneinstinkt? Jeg ville prøve å…å dempe ned inntrykket av at dette kun er et stenhelvete. Det er en liten gruppe, det er et lite hjem. Og det mangler kun én ting, og det er deres frihet, og en ting til, og det er vel det verste: Frisk luft. Selvfølgelig. Men… det tar jo aktor seg av. Det jeg er interessert i, er de formildende omstendigheter. Og bare husk: Når dette kom opp, så var det fordi eldstedatteren var alvorlig syk. Hennes mor satt i kjelleren og så på, på fjernsynet og fikk da denne skrekkelig Josef til å være med og dra til sykehuset fordi legen trengte noe omkring gener og fortid. Er det et pent trekk, eller er det et stygt trekk? Viser det seg at han er et menneske? Han er påvirkelig når det er noe alvorlig. Han redder de tre barna ut av det.

Så er det sagt: Ja, han puttet jo den ene dødfødte, eller tvillingen som døde ganske hurtig, i fyrbøteren. Ja, det er en form for kremering. Han kremerte jo sønnen sin. Hva skulle han gjøre?

Intervjuer: Mm. Han er jo allerede omtalt, som vi var inne på, som incestmonster og sånne ting. Tror du han kan få en rettferdig rettergang?

Staff: Hvis rettergangen tar meget lang tid, går over en lang tidsperiode, så tror jeg det vil kunne, at det vil kunne dempe seg. Hvis det blir en hurtig rettergang, altså av kort varighet, så tror jeg det [blir] meget, meget verre. Og det er klart, man holder jo dette at, spørsmålet er: Man må jo få frem at dette har ikke vært en vedvarende trusselsituasjon. De har jo ikke levet der, for eksempel i, enten i fem år, yngste sønnen, eller ni år, eller, ja, eller i antall år og følt daglige trusler. De har følt det kanskje som en skjermet situasjon. Og så kan man si at: Vel-vel, gikk det på liv løs? Vi har jo alle en trussel mot oss, og en dag dør vi. Du kan… jeg kan i hvert fall dø i morgen, og okay, det er jo de vilkårene vi lever her i.

Intervjuer: Du har jo forsvart mange voldtektsmenn og incestfedre gjennom din karriere. Og ut ifra din erfaring: Hvordan har Josef Fritzl det nå?

Staff: Jeg tror det er en blandet affære. Jeg tror han på én måte har det forferdelig. Han har beklaget. Selvfølgelig, kan man si, men han har beklaget. Og på en annen måte tror jeg kanskje at det er et dypt, dypt lettelsessukk, og det var en meget honorabel og ærerik avslutning på det hele. Så jeg er, jeg vil se på det, de gode ting ved det, oppi det hele. Han lager en setting, eller liten festning, men innenfor den festningen så søkes det å være familiære forhold. Og så skriver jo enkelte aviser at, beskriver dette rommet da, eller denne leiligheten. Det tror jeg er voldsomt Ullern-Oslo. Det var en, ser ut til å være en, helt grei, liten, lavtaket leilighet med atskillig omhu for hygge.

Intervjuer: Hvordan kan du beskrive noe av det presset som rettes mot ham nå, i disse dagene?

Staff: Ja, det er jo et enormt press, men han mottar det jo ikke direkte selv. Men han skjønner jo at det er et press. Han skjønner at det er et press, og at én helt spesiell episode i hans liv, og i familiens liv, i ofrenes liv, er over. Men det som er det interessante er jo for eksempel hvilket samfunn er det vi bygger opp og som gir slike resultater?

Intervjuer: Helt til slutt: Hadde du hatt noen kvaler mot å forsvare en mann som Josef Fritzl?

Staff: Jeg ville vært veldig takknemlig og sendt opp en takk til Gud hvis jeg hadde fått oppdraget.

Kommentarer:
1. Jeg forstår det som at Staff har fått et spørsmål om hvordan man bør utforme forsvaret av Fritzl rett før intervjuet begynner. Da er det natulig at han går inn i akkurat den materien.
2. Jeg har sett det hevdet at uttalelsene hans er tatt ut av sammenheng og derved fremstilt i et feilaktig lys. Denne transkripsjonen taler for seg.

Sluttnote:
Stamming er utelatt og rene grammatikkfeil er forsøkt korrigert.
Der det er valgfri stavemåte, har jeg brukt min egen, f eks “frem” i stedet for “fram” og “ham” i stedet for “han” i objektsform.

Se bildene av incestofferet her!

“I over 20 år trodde Rosemarie Fritzl (69) at datteren var kidnappet av en religiøs sekt. I virkeligheten var Elisabeth og tre barnebarn innesperret i kjelleren, få meter under føttene hennes.

28.august 1984: 18 år gamle Elisabeth kidnappes av faren Josef Fritzl og låses inne i familiens kjeller.”

(Sitat: VG NETT 29.04.2008 kl. 18:02)

Neste gang du ser en slik overskrift – stopp opp og tenk deg om i to sekunder før du klikker på den. Ditt klikk registreres hos nettavisen som etterspørsel etter temaet og vil – sammen med de andre klikkene – føre til økt aktivitet rundt temaet og mer press for å få tak i bilder. Høyt antall klikk = suksess for nettavisene.

Paparazzier oppstår ikke i et sosialt vakuum. De jobber på oppdrag fra oss. Fordi vi klikker på disse artiklene og fordi vi gjennom etterspørsel ber avisene skaffe og publisere slike bilder. Det nytter ikke å akke og oje seg over at “paparazzier jager incestofferet” (Aftenpostens forside i skrivende stund) hvis man samtidig etterspør varene deres. Dagbladet har også vist seg som en av de ivrigste til å publisere bilder.

I siste instans er det du og jeg som er paparazziene. Det kan man kanskje leve med når det gjelder kjendiser – men ikke når det gjelder incestofre.

Samfunnet og den sterke kvinnen – Kampusch i media

I Østerrike har de en helt unik statsborger som heter Natascha Kampusch. I flere dager har jeg hatt lyst til å skrive en post om henne, etter å ha ha blitt inspirert av noen poster borte hos Sigrun. Sigrun har fulgt med på Nettavisens dekning av det angivelige “forholdet” mellom Kampusch og hennes kidnapper Priklopil.

Kampusch’ historie er kjent for alle. I mars 1998 ble hun som tiåring kidnappet på vei til skolen. En hvit varebil stod parkert langs veikanten og ventet på henne, og hun ble dratt inn i kjøretøyet idet hun passerte. Vitner observerte kidnappingen, og politiet ble på et tidlig tidspunkt tipset om hvor jenta befant seg, men fulgte ikke opp.

Først etter åtte og et halvt år i fangenskap dukker hun plutselig opp – etter å ha tilbrakt hele ungdomstiden i et kjellerhull i Wien-forstaden Strasshof, tre meter under kidnapperens garasje. Kampusch hadde greid å rømme mens hun støvsugde kidnapperen Priklopils bil.

I de åtte årene i fangenskap levde Kampusch som en slags innesperret hustjener hos Priklopil. I tillegg til å utnytte henne seksuelt brukte han henne også til å gjøre hus- og hagearbeid. Hele Kampusch’ tilværelse, fra alderen 10 til 18, ble kontrollert av Priklopil. Gjennom diverse psykologiske teknikker tvang han barnet til å knytte seg til ham emosjonelt, blant annet ved å fortelle at foreldrene nektet å betale løsepenger og ikke lenger brydde seg om henne.

Uavhengig av løgnene om foreldrene er det sannsynlig at Kampusch ville knyttet seg til Priklopil. Hun gjennomgikk utviklingen fra barn til voksen hos ham. Hun kom i puberteten, hadde sin seksuelle oppvåkning og fikk sin første menstruasjon hos ham. Hun levde fullstendig isolert, berøvet enhver påvirkning fra andre levende vesener, og han kontrollerte all informasjon hun fikk tilgang på. Alle ord og begreper hun tilegnet seg fra alderen 10 til 18 lærte hun av ham. Alle bøker og blader hun fikk lese, var plukket ut av ham. Alt hun opplevde var iscenesatt av ham – som etter eget sigende og også i overensstemmelse med hennes erfaringer – var den eneste hun hadde, den eneste som brydde seg om henne. En tiåring har ikke noe begrepsapparat eller noen referanseramme for å motstå en slik enorm påvirkning.

Heldigvis har ikke offentligheten fått tilgang til alle detaljer om denne tilværelsen, og vi vil aldri få innsikt i nøyaktig hva slags relasjon som oppstod mellom de to. Men er det opp til Nettavisen og det østerrikske politiet, skal vi ikke se bort fra at det tilfaller oss noen godbiter i tiden som kommer. Forfatterne Hall og Leidig har dessuten skrevet en kvasipsykologisk bok hvor de uttrykker et håp om “å ha lagt fram overbevisende argumenter for at Natascha bør avsløre alle detaljer om forholdet”.

Slik beskriver Kampusch selv tilværelsen med Priklopil i et brev til offentligheten (offentligheten er altså oss med krav på å få vite): “Det var husarbeid, lesing, TV, samtaler, matlaging. Det var alt det var, år inn og år ut, og alltid med frykt for ensomheten.”

Jeg mener å huske at for ca 10 år siden var en lignende sak oppe i nyhetene. Ei ca 18 år gammel jente var blitt funnet i et fangerom i Australia, i samme nabolag som foreldrene bodde. Hun hadde vært innesperret i mange år, og var, ifølge pressen på den tiden, et fullstendig vrak. Uttalelser i media gikk på at det hadde vært bedre for foreldrene å finne henne død enn å finne henne i den tilstanden, fordi det ikke fantes noen måte hun kunne restitueres tilbake til en verdig tilværelse på.

Slike forventninger hadde offentligheten til hvordan kidnappingsofre skulle te seg da Natascha Kampusch trådte frem i medias søkelys. Alle stod klare til å synes synd på henne. Bredfulle av medlidenhet stod vi og våre media rede til å fange de første tårene, den bevrende underleppen og alle de dysfunksjonelle sidene hennes som nok etter hvert ville åpenbare seg.

Det måtte jo gå galt. Unge Kampusch skjulte ikke hodet under et grått teppe. Hun så ikke hjelpeløst på kameraene med store, fiolblå øyne og fortalte gråtkvalt om sin ødelagte barndom. Og ikke kastet hun seg ut i ellevill festing, narkotikamisbruk og promiskuøs oppførsel heller. Hun svarte ikke til våre forventninger om hvordan en overgrepsutsatt kvinne skal te seg. Det finnes strenge retningslinjer for sånt. Første bud er: Vis svakhet. Ikke søk blikkontakt, skjul ansiktet, fremstå som vergeløs med sterk pappa/advokat/mamma ved din side som kan jage journalistene vekk.

Men ikke bare så Kampusch rett i kamera – budskapet hennes var problematisk også. Hun nektet simpelthen å fremstille seg selv som svak og underlegen. Hun godtok ikke å oppføre seg som et offer. Blant annet sa hun dette om relasjonen til Priklopil: “Han var ikke min herre. Jeg var like sterk, men symbolsk sett, han bar meg på armene sine og trampet på meg på samme tid.”

Vi visste ikke hva vi skulle tro. 25. august 2006 rapporterte VG at Kampusch “utrolig nok” ikke ville snakke stygt om sin kidnapper. Politiets psykologer var “overrasket over hvor godt utviklet den bortførte jentas vokabular og intelligens [var].” En advokat beskrev henne som en «svært intelligent og veltalende» ung kvinne, som ikke ønsket at folk skulle synes synd på henne. Intervjuer Cristoph Feurstein “fikk frysninger” av hvor selvsikker hun virket.

Så hva gjør man når et offer nekter å oppføre seg som et offer? Når et menneske overgår våre forventninger til hva som er psykologisk mulig? Vi blir mistenksomme, selvfølgelig. Mediependelen begynte å svinge.

- 30 august 2006: “Natascha kunne ha rømt før”
- 18. september 2006 i VG: “Natascha innrømmer skiferie”.
- 25. september 2006 i VG: “Tjente 12,5 millioner på en måned”.

I månedene og årene som kommer blir hun forfulgt av paparazzier, og det blir tatt bilder av henne med merkesolbriller og mens hun kysser en gutt på et diskotek. Hun kritiseres for å ville tjene penger på årene i fangenskap.

Nettavisen står for det verste lavmålet hittil. 21. april 2008 rapporterer de at “Natascha hadde sex med kidnapperen”. Det har riktignok vært kjent helt fra starten at hun levde i en overgrepsrelasjon med Priklopil, men den nye vinklingen innebærer en stor grad av frivillighet: “Hun fortalte at de hadde hatt samleie og at hun hadde ligget med ham frivillig.” Nettavisen spekulerer også i graviditet.

Frivillighetsbegrepet er svært problematisk i denne sammenhengen. Det kan også sies mye om hvorfor Kampusch ikke ønsker å fremstå som et offer. Det er nærliggende å tro at hun har behov for å bevare en viss verdighet i forhold til den tilværelsen hun hadde med Priklopil, simpelthen for å gi mening til åtte år av sitt liv.

Men det er ikke det denne posten handler om. Denne posten handler om den iboende menneskelige skrøpeligheten. Ikke hennes, men vår. Svakheten, tarveligheten som gjør at vi drives fra sensasjonsoppslag til sensasjonsoppslag. Tilkortkommenheten som gjør at vi mistenkeliggjør og etter hvert fordømmer alt vi ikke forstår. At vi har så stort behov for å sette folk i bås at vi er villig til å sjikanere et overgrepsoffer og forfølge henne med paparazzier på diskotek.

Det handler om hvordan media bygger opp og river ned mennesker basert på en fullstendig mangel på psykologisk analyse. Anstendighet og moral er blitt problematiske ord som brukes for å beskrive “venstrevridde moralister”. Ordet “moral” er etter hvert blitt så stigmatisert at man nå må snakke om “etikk” for å unngå assosiasjonene til religiøs puritanisme og intoleranse.

Kampusch fremstår med en imponerende styrke og stødighet. Det er ikke vår sak å få innsikt i hva hun tenker innerst inne eller hvilke teknikker hun benytter seg av for å overleve. Vi har ikke noen rett til å stille krav til henne, verken om oppførsel eller informasjon. Hun burde kunne stille krav til oss: Om nettopp anstendighet og moral.

Synes du kvinnerollen kan være klam og begrensende? Prøv da den offentlige overgrepsoffer-rollen. Levende mumifisering ville være å foretrekke.

Kilder:
www.vg.no
www.aftenposten.no
www.dagsavisen.no
www.siste.no
www.nettavisen.no

Hvor lurt er det å utlevere seg på nettet?

Jeg leste nettopp denne artikkelen på aftenposten.no.

Der står blant annet:
“Engelske avisredaktører svarer at dette er ikke bilder de har stjålet, men tvert imot hva avdøde selv hadde valgt å presentere seg med på Facebook. Unge mennesker verden over gjør det samme, selv om de blir advart: Det de en gang har lagt ut på slike nettkanaler kan komme i hele verdens besittelse, for alltid. En dommer i USA som har støtt på fenomenet i flere rettssaker allerede, sier: “Tillat aldri et bilde bli tatt av deg som du ikke kunne vise din bestemor!” Resultatet av et øyeblikks impuls kan plage dem resten av livet, og, som i Martines tilfelle, etterpå.”

I kommentarfeltet hos HvaHunSa har vi nylig diskutert hva som kan skje når kunstbilder av barn havner på Internett.

Det er en evig pågående diskusjon om hvor anonym man bør eller eventuelt ikke bør være på nettet. I forrige uke var det bza som stilte spørsmålet.

Jeg innrømmer gjerne at jeg har litt angst for min egen nettsikkerhet. Helt siden Internett kom, har jeg behandlet det med stor respekt. Samtidig som jeg elsker alle de mulighetene det gir, ser jeg også på det som en trussel mot mitt privatliv og i verste fall som et maktmiddel som kan brukes mot meg.

Jeg logger meg kun på nettbanken fra min egen maskin. Jeg ventet i det hele tatt mange år med å skaffe meg nettbank. Det er ytterst sjelden jeg handler med kredittkort over Internett, og Facebook holder jeg meg langt unna. Det som for Martine Vik Rasmussen sikkert var helt uskyldige festbilder, har nå blitt en kilde til ekstra sorg for familien idet kynisk, britisk presse kjører på med sin agenda. Bildene blir satt inn i en kontekst der de ikke var ment å skulle være.

For et par år siden ble en venn av meg litt ivrig idet han signerte et opprop. Han ble i det hele tatt ganske grafisk i sine fremstillinger av hva han kunne tenke seg å gjøre med representantene for en viss bransje. Selv om han er verdens fredeligste person, kan man fort bli lurt til å tro noe annet når man googler navnet hans, for da kommer denne posten opp i all sin grafiske oppfinnsomhet. I ettertid har han vært svært ivrig til å påta seg diverse styreverv, sånn at oppropet nå i det minste har havnet på side 2 i google-søket…

Folkene jeg jobber med, googler både hverandre og aktuelle stillingssøkere, og de som kommer på intervju har googlet sine fremtidige arbeidsgivere for å se etter felles interesser. Det er uante mengder informasjon der ute for den som vet å benytte seg av det, og man er ikke garantert at det man legger ut om seg selv kan fjernes. I USA har de laget egne, lett tilgjengelige nettsider som sparer på gammel, slettet informasjon. En venn av meg sier at han kan finne sine eldgamle hjemmesider fra 1996 der.

Som jeg skrev innledningsvis, finnes det mange sterke meninger om nettanonymitet. I denne bloggen skriver eieren i sine retningslinjer for kommentarposting at kommentarer under alias “overveiende sannsynlig” vil bli slettet fordi det er useriøst å opptre uten fullt navn. Jeg har også selv opplevd å møte dette argumentet i en nettdebatt. Og jeg har en viss sympati for tankegangen, for jeg tror det er den samme tankegangen som ligger til grunn for at jeg i ung alder ble opplært å presentere meg i telefonen. Den dag i dag har jeg fordommer i bøtter og spann mot folk som ringer uten å si navnet sitt med en gang.

Men jeg føler ikke for å lire utav meg navnet mitt i samme grad på nett. Artikler som denne skremmer meg. Norske kvinner som skriver mye om kvinnesak, eller som i det hele tatt har sterke meninger om et tema, blir fort utsatt for hets, og ikke alle bryr seg om hvorvidt disse kvinnene har søkt offentligheten eller ikke. Det finnes også dem som argumenterer for at dersom du har satt navnet ditt i en blogg, så har du søkt offentligheten. Og jeg har sett én skikkelig ekkel stalkerblogg som går langt i å beskrive utseende og tilholdssted til sitt objekt.

I denne sammenhengen må jeg bare få sagt hvor utrolig modig jeg synes VamPus er. Jeg vet at publisering av Muhammed-tegninger er et kontroversielt tema, men selv de som er sterk imot, må jo være enig i at dama utviste mot i dette tilfellet.

Men sånn rent bortsett fra sikkerhetsaspektet, kan det også være andre fordeler ved anonymitet i bloggsammenheng? Fjordfitte skrev at “en av fordelene med å benytte pseudonym er i alle fall at det ikke er noen tvil om forskjellen mellom en selv som person og som blogger. En blir ikke mer tykkhudet, men det blir mindre nødvendig å stakkarsliggjøre seg selv, mindre aktuelt å ta kritikk mot nettadferd og tekster som personangrep.”

Som det går frem av overskriften er jeg skeptisk til å legge ut mye personlig informasjon om seg selv, men jeg synes også det hadde vært interessant å høre hva andre mener om dette. Altså: kommentarer mottas med takk.

Er Dagbladet tjent med å være så tendensiøse?

I nettavis-konkurransen “Hvem kan lage den mest tendensiøse kronikktittelen?” slår Marte Michelet i dag til med “Muslimhore”. Gratulerer, Michelet, du har funnet en kronikktittel som er enda mer populistisk enn “Hvilket makabert svik!”. Jeg tenker aftenposten.no er grønne av misunnelse.

Hurra, dette vil nok føre til et rekordhøyt antall leserkommentarer – til og med mer enn det Mads Larsen greier å dra inn på en god dag. Gratulerer til dagbladet.no også! Som alle vet, betyr hvert ekstra klikk kroner i kassa.

Michelet syntes ikke hun var tendensiøs nok på kvinnedagen, som hun brukte til å diskutere islam. Islam på kvinnedagen – da tok hun kanskje opp at kvinners stilling i muslimske land generelt er dårligere enn i Norge, spør du? Nei, feil. Hun synes vi burde slutte å snakke om dette, i hvert fall ikke så høylydt. I stedet brukte hun dagen til å komme med den interessante påstanden at “kampen for likestilling er kuppet av islamkritikere” .

Norske feminister kan heretter se frem til å møte skyts fra to hold: Enten er de for navlebeskuende og bryr seg for lite om sine søstre i land der kvinnens stilling er dårligere – eller de får kritikk for at de våger å diskutere muslimske kvinners stilling, for da er de nemlig “brune” iflg. Michelet (dvs. fascister)! Godt å se at retorikken sitter løst.

Og i dag følger hun opp med nok et tendensiøst innlegg, hvor hun lekende lett generaliserer fra et par hatmailer hun har mottatt, til alminnelige tendenser i samfunnet. Disse mailene er nemlig en “indikasjon på nettopp den tendensen [hun] forsøkte å advare mot på 8. mars: At mange av dem som gir seg ut for å være opptatt av likestilling og muslimske kvinners rettigheter, i realiteten er urtypiske rasister og sexister.”

Så fint – hun har mottatt et par hatmailer, og dermed blir mange av dem som sier de er opptatt av muslimske kvinners rettigheter til urtypiske rasister og sexister! Hun utdyper ikke hva hun mener med “mange”, men det kan vel være rimelig å anta at det utgjør en betydelig andel av oss som er opptatt av muslimske kvinners rettigheter? Jeg er kvinne selv, men det forhindrer kanskje ikke at jeg innerst inne er en sexist, og at det egentlig er et uttrykk for kvinnehat når jeg bekymrer meg for muslimske kvinners rettigheter? Kanskje, hvis jeg begynner å snakke mer om hvor bra kvinner har det i muslimske land, så blir jeg en ekte kvinnesaksforkjemper i Michelets øyne?

Ja, Marte Michelet, du har rett. Dette er “usaklig brunbeising” – svært usaklig brunbeising! Men trøsten er at fra dette punktet kan det bare gå fremover med kronikknivået i Dagbladet.

Oppdatering 18. mars 2008:

Les også denne glimrende kronikken på document.no. Den stiller muntre spørsmål ved Michelets troverdighet.

Den betente debatten – ekstremistenes inntog i media

I sin utmerkede post http://abre.blogsome.com/2008/03/06/frihet-er-slaveri/ tar abre opp den økende offentlige kritikken mot det sekulære, norske samfunnet. En eller annen gang ila. de siste par årene er det blitt stuerent å komme med til dels kraftige utfall mot “toleranse, ytringsfrihet og relativisme” i det norske samfunnet.

Det nyeste eksemplet er legestudenten Mohammad Usman Rana, som har vunnet en konkurranse i Aftenposten med kronikken “Det sekulære Norge”: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2274868.ece.

I denne kronikken definerer Rana følgende hovedproblemstilling for “det nye Norge”:

“Utfordringen (…) blir å finne en trosidentitet – skal Norge være en moderat sekulær nasjon som ivaretar religionsfriheten, eller skal samfunnet være ekstrem-sekulært, der staten og den politiske korrekthet dominerer og definerer hva den norske borger skal få tro på?”

Det å være politisk korrekt er altså “ekstrem-sekulært”. Rana ignorerer således glatt at det nettopp er demokratiet, ytringsfriheten og den utskjelte politiske korrektheten som gjør at antidemokratiske synspunkter som hans egne slipper til og endog lovprises i den offentlige debatten.

Hva mener så Rana med å å ivareta religionsfriheten? Jo, vi bør følge den amerikanske modellen, der “Bush kan åpent fremføre sitt kristne syn på samlivsform uten å bli maltraktert av medier og politiske motstandere.” For i Norge blir man nemlig MALTRAKTERT i mediene hvis man fremfører sitt kristne syn. Det kunne vært interessant å vite hvor Rana setter grensen for hva som oppfattes som maltraktering. Ved enhver form for synspunkter som avviker fra hans egne?

Noe av problemet er visstnok “kjepphestene toleranse, ytringsfrihet og relativisme”. De setter nemlig sitt preg på “den økende sekulære ensrettingen i Norge” og gjør det vanskelig for mennesker å foreta politiske valg basert på gudstro. Siden denne ensrettingen er et økende problem, må man anta at dette var enklere før. Når var i så fall det – på 1800-tallet? Når i norsk historie har det noen gang vært enklere å foreta egne valg basert på personlige etiske prinsipper, enten man velger å kalle dem religiøse eller ikke? Og når har vi noengang hatt større rom for religionsfrihet?

Men Rana gir seg ikke der – han er nemlig også svært misfornøyd med at motstandere av homofile prester møter motbør i media. Han mener åpenbart at det er en rettighet å kunne ytre ethvert religiøst begrunnet synspunkt uten å møte kritikk eller uenighet:

“Markante kristne personligheter som forfekter en prinsippfast og lite moteriktig teologi, har fått erfare de nevnte antidemokratiske hersketeknikker gjennom flere år. Et nyere eksempel på dette er behandlingen Oslo-biskop Ole Christian Kvarme fikk da han med sitt teologiske fundament argumenterte for at homofile prester ikke kan få praktisere i hans bispedømme.”

Det er altså en antidemokratisk herskerteknikk å forsvare homofile prester. Hvem som utøver antidemokratiske herskerteknikker overfor hvem kan man saktens stille spørsmålstegn ved. For meg minner dette litt om da amerikanske abortmotstandere tok definisjonsmakten i den offentlige debatten og omdøpte sin bevegelse fra “anti abortion” til “pro life”.

Rana karakteriserer sågar kritikken av Kvarme som “nagling og korsfestelse i mediene”. Skal vi anta at dersom Rana fikk makt over mediene, ville det bli slutt på denne typen “nagling og korsfestelse”?

Rana tar også til inntekt for sitt syn professor Pallys omdiskuterte studie som viser at amerikanske muslimer er bedre integrerte enn deres europeiske trosfeller. Som kjent er problemet med Pallys studie at hun ser fullstendig bort fra de store forskjellene i sosial bakgrunn, økonomiske midler og utdannelse mellom europeiske og amerikanske muslimer, et faktum som skyldes at Europa tar imot flyktninger, mens USA i liten grad slipper inn mennesker som ikke kan dokumentere at de har penger på bok.

Men det mest urovekkende i hele kronikken er at Rana har problemer med FNs menneskerettigheter: “Den eneste referanserammen i det moderne Norge ser ut til å være menneskerettighetene når spørsmål om rett og galt oppstår. (…) denne referanserammen er høyst problematisk, ettersom menneskerettighetene ikke defineres objektivt.”

FNs menneskerettigheter ble utarbeidet etter andre verdenskrig av ca 50 medlemsland for å forsøke å hindre ytterligere overgrep mot mennesker. Artiklene slår fast visse fundamentale rettigheter, og Rana har helt rett i at det norske samfunnet i stor grad er tuftet på disse. Det kan godt hende at denne referanserammen er problematisk fordi den, som alt annet, er subjektiv. Men jeg skulle like å vite hva Rana vil sette i steden? Finnes det andre, mer objektive referanserammer for hva som er rett og galt?

Jeg synes abre sier det så godt: “det er staten som er sekulær, og (…) den må være nettopp det for at ulike religioner og livssyn skal kunne leve i fredelig sameksistens med hverandre.”

Oppdatert 11. mars 2008:

Hvem andre blogger om denne saken?

http://abre.blogsome.com/2008/03/06/frihet-er-slaveri
http://www.arachne.no/?p=53
http://fjordfitte.blogspot.com/2008/03/diskriminert-ta-rana-testen.html
http://arvid.skaugen.name/?p=6
http://havar.skaugen.name/blogg/dette-er-flaut-norge
http://dagensateist.blogspot.com/2008/02/mohammad-usman-ranas-pondus.html
http://www.document.no/2008/02/aftenposten_premierer_islamism.html

Ingunn Yssens prosess

Personlig er jeg ikke så glad i LO, og dermed likte jeg selvfølgelig heller ikke Valla noe særlig, for hun fikk jo gjennomslag for så mange LO-saker. Da hun var LO-leder, virket regjeringssjefen mest som en marionett. Det var Valla som var på toppen i det offentlige Norge, og hun ble da også kåret til Norges mektigste menneske.
Hvis jeg derimot hadde vært med i LO, ville jeg ha sørget dypt den dagen Valla ble borte. Aldri før og aldri siden kommer LO til å få gjennomslag for så mange saker.

Ingen skal få meg til å tro at Ingunn Yssen gikk til VG for å hjelpe andre i samme situasjon. Man kommer ikke med personbeskyldninger på forsiden av landets største avis med mindre man vil skade andre, og det greide hun jo fint. Men hva med lojalitet mot arbeidsplassen og lederen?

Jeg har selv følt meg dårlig behandlet av sjefen, men det kunne aldri falle meg inn å henge ham ut offentlig. Er du misfornøyd, går du først til sjefen selv og tar det opp på en real måte. Går ikke det, vender du deg til andre i organisasjonen/bedriften. Det er også en fin anledning til å gå i seg selv og analysere hvorfor sjefen oppfører seg som h*n gjør. Kanskje har man selv skyld i det? Hva med Vallas påstander om at Ingunn Yssen ikke mestret jobben? Det var flere som stod frem og støttet det.

Ingunn Yssen representerer det største tilbakeslaget for kvinnelige ledere i dette tiåret, så jeg blir virkelig bekymret når hun kaller seg feminist! Nå kan hvem som helst gå ut offentlig og beskylde lederen sin for mobbing, og så må vedkommende slutte “av hensyn til organisasjonen” uten særlig sjanse til å forsvare seg, og tilliten er allerede ødelagt. Det spiller ingen rolle om den egentlige årsaken til det sure miljøet mellom sjef og underordnet er at den underordnede har vært udugelig i jobben.

Jeg lurer på hva hun mener med at hun ikke hadde råd at saken skulle “skusles bort”. Var hun redd for at prosessen ikke skulle bli offentlig nok? At det ikke skulle være mange nok vitner til Vallas fall fra nåden?
Det Yssen har gjort, er smålig, hevngjerrig og – jeg hater å si det – “jentete” etter tradisjonell oppfatning. Hun har skadet sin egen organisasjon og alle kvinner i ledelse – både ved å felle den mektigste av dem alle og ved selv å gå foran med et så dårlig eksempel. Der jeg jobber, som riktignok er en mannsdominert arbeidsplass, ville hun blitt ansett som en forræder.

Jeg håper dette personlige og altfor offentlige korstoget også vil få konsekvenser for Yssen – neste gang hun søker jobb. Jeg ville i hvert fall vært bekymret for å ha henne under meg i systemet.

Mobbing av kvinnelige ledere

Så er de her igjen: De onde, kvinnelige mobbesjefene.

I dag er det Eli Arnstad som tvinges til å gå av etter avsløring om forkastelig mobbing:

http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/11/26/519324.html

Hvem er de, disse gale samfunnstoppene som går løs på sine kvinnelige medarbeidere på denne nedrige måten, og sist, men ikke minst, hvordan kom de seg inn i lederposisjon i utgangspunktet?

Gerd-Liv Valla gjorde det. Først kjempet hun for å få Ingunn Yssen inn i LO-ledelsen, og deretter snudde hun plutselig, og begynte å mobbe stakkars Yssen. Og Yssen stod der hjelpeløst igjen og hadde ikke annet valg enn å reservere førstesiden på VG for å fortelle landet om denne skjendige mobbingen hun var blitt utsatt for.

Da gjorde Valla noe som var enda mer forkastelig: Hun gikk til motangrep! I stedet for å legge seg flat slik en god kvinne skal, hevdet hun at Yssen hadde gjort en dårlig jobb og fått kritikk for det. Mobbing i dagspressen, altså. Foran hele Norge. Fallet var høyt: Hun var som første kvinne noen sinne kåret til Norges mektigste person bare en måned tidligere.

Celina Midelfart gjorde det også. Finansavisen kunne sommeren 2006 berette at det var stor misnøye i Midelfartkonsernet med Midelfarts lederstil. En rekke mannlige ledere på mellomnivå var ikke fornøyd med unge Midelfarts sjefete måte å være på, men de var forbausende lite konkrete når de ble bedt om å spesifisere sine klagemål.

Midelfart var lurere i sin pressehåndtering. Hun la ballen død med en gang ved å stille seg ydmyk og si at det var trist at mennesker i hennes organisasjon opplevde det slik, og at hun nok fortsatt hadde mye å lær som leder. Bingo! Stormen blåste over før noen rakk så mye som si “vannglass”.

Og i dag, altså: Eli Arnstad. “Arnstad sier at hun ikke kjenner seg igjen i saken, men har likevel valgt å trekke seg etter de alvorlige beskyldningene.”

Mitt spørsmål er: Bør ensidige beskyldninger om mobbing være nok til å kaste en hvilken som helst kvinnelig leder? Og hvorfor skal de være nødt til å legge seg flatt for å få fortsette? Hva om de er dypt uenige? Har ikke ethvert menneske rett til å forsvare seg selv?