Jeg har fulgt Manuela Ramin Osmundsen-saken fra dag til dag i februar og er blitt mer og mer forbauset og desillusjonert fra dag til dag. Absolutt ALLE som har vært involvert i denne saken har gjort en slett figur. Jeg tror aldri tidligere jeg har sett en sak i media hvor alle parter fremstår i et utelukkende negativt lys.
For hva skal man si om:
- Jens Stoltenberg
Som hentet inn i varmen en tidligere UDI-direktør som hadde vært involvert i en av tidenes største embetsverkskandaler i Norge. Man kan i beste fall stille spørsmålstegn ved om Ramin-Osmundsen som visedirektør ikke kjente til at UDIs praksis stred imot kommunalminister Erna Solbergs klare direktiver. Den er en stor trussel mot demokratiet når en ikke-valgt person som ignorerer direktiver fra en lovlig valgt regjering, blir ”belønnet” med en ministerpost et halvt år senere.
Og som om ikke det var nok, fremstod også Stoltenberg som en svak og dårlig leder under Ramin-Osmundsen-saken i februar, ved å først rykke ut med ”full støtte” og et halvt døgn senere slå kontra og være ”skuffet” og ”ha det vondt”.
- Anne Lise Ryel
Som ikke bare ”innså” at offentligheten måtte få innsyn i en privat og antatt fortrolig samtale mellom henne selv og Ramin-Osmundsen, men som også følte et tvingende behov for å fortelle hele Norge at R-O hadde gitt uttrykk for at dette kanskje burde bli mellom dem – ”Manuela ba meg holde kjeft!” Som Marie Simonsen skrev på dagbladet.no dagen etter: Ryels behov for å utlevere at R-O hadde bedt om fortrolighet, er ”litt spesielt”.
Vi får håpe at Ryel er blitt litt skjevt fremstilt i media under denne saken, for det kan lett hevdes at hun fremstår som en smålig og ondskapsfull ”venninne”. Med venner som henne – hvem trenger fiender?
- Ida Hjort Kraby
Som ønsket at søknaden skulle behandles konfidensielt for nåværende arbeidsgiver, men som endte opp uten jobb etter å ha blitt tvunget til å trekke seg fra en lovlig søknadsprosess der hun av instillingskomiteen ble betraktet som den sterkeste søkeren. Og konfidensialitet er noe hun kan plystre langt etter fra nå av.
- Manuela Ramin-Osmundsen selv
Som allerede hadde et frynsete rykte etter UDI-skandalen, og som derfor var helt avhengig av å fremstå som 100 % pålitelig og ryddig i ministerposten. Det greide hun ikke – hun feilet fullstendig da medias søkelys ble rettet mot henne.
Hvilket bringer oss til – sist men ikke minst:
- Media
Som været blod og hev seg på i hanekampen med liv og lyst. Som Nils Krister Larsen skriver i sin utmerkede kommentar på dagbladet.no i dag: ”Manuela Ramin-Osmundsen har gjort det som alle med maktambisjoner gjør og må gjøre hele tiden.” (http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/02/18/527251.html).
For hva er det egentlig dama har gjort? Hun har knyttet nettverk og benyttet seg av dette nettverket i jobbsammenheng. Dette er noe menn har gjort så lenge det har eksistert menn.
Jeg har tidligere skrevet innlegg på dagbladet.no hvor jeg har forsvart menns rett til å støtte hverandre og argumentert for at kvinner må bli flinkere til det samme. Jeg har selv hatt planer om å melde meg inn i et eget kvinnenettverk i min bransje og argumentert overfor alle karriereinteresserte jenter jeg har møtt, om viktigheten av å bygge nettverk med andre kvinner og støtte andre kvinner i yrkeslivet.
Men hva skjer når kvinner benytter seg av slike nettverk? Jo, det blir skrevet i media om ”hemmelige kvinnenettverk” og publisert ”navnelister” (antageligvis slik at de ikke skal få være ”hemmelige” lenger?). Hvordan tror dere Jens & Jonas & gutta har fått posisjonene sine? Hvordan tror dere næringslivslederne har fått posisjonene sine? I et sosialt vakuum uten bekjentskaper og nettverk? Nope.
Media har hatt en festdag med å grave seg ned i detaljer rundt nøyaktig hvor ofte R-O og Hjort Kraby har møttes. Feiret de 17. mai sammen? Reiste de sammen eller hver for seg til Lofoten? Og hvilken rolle spilte ektemennenes vennskap? Hvert møte, hver en samtale skulle analyseres inngående, etterfulgt av leseravstemninger: ”Er R-O og Hjort Kraby venninner – eller bare bekjente? Stem her!” Og offentligheten lot seg forføre.
Det må jo være sånn at når media blåser opp en sak til slike dimensjoner, så må dama ha gjort noe galt? Vi er ikke helt sikre på hva det er, men noe må det jo være?
Manuela Ramin-Osmundsen var klar fra dag nummer 1 på at hun kjente Hjort Kraby privat. Hun informerte sitt departement om den saken tidlig i ansettelsesprosessen. Departementet og senere en uavhengig juridisk avdeling slo fast at R-O ikke var inhabil. Det har det faktisk aldri vært tvil om. Uavhengig av hva Dagbladet, Aftenposten og VG har prøvd å få oss til å tro. Til slutt måtte også media gi seg på dette. Det var ikke lenger noe problem hvor godt de kjente hverandre (ånei, det hadde aldri vært noe problem), men at R-O ikke fremstod helt sannferdig – den berømmelige skansedrivingen hennes. For hun hadde ikke informert media om hver eneste fest og hvert eneste bursdagsselskap. Hvorfor hadde hun ikke det? Hadde hun noe å skjule, kanskje? Og hva skjedde egentlig den 3. januar, hm?
Antageligvis kom det som en stor lettelse for media at den fillesaken de hadde blåst opp endelig fikk litt kjøtt på bena da Ryel rykket ut og fortalte om den ”hemmelige bilsamtalen”. Og hva var det egentlig som skjedde der? De snakket om en felles venninne – i noe som av R-O helt sikkert ble betrakten som en uskyldig, fortrolig samtale. Ryel var samtaledriveren og greide å presse ut av R-O at det var synd Hjort Kraby hadde trukket søknaden sin, for hun var en sterk søker. Er det ulovlig å si at noen er en sterk søker til en stilling? Ba R-O Ryel om å ringe Hjort Kraby etterpå? Nei, tro meg, det ville i så fall ha kommet frem. Det foregikk vel heller slik: ”Hei, Ida! Hør her, jeg kjørte nettopp hjem med Manuela, og vet du hva hun sa, at du var en sterk søker. Jeg tror du kan ha en sjanse! Hva, nei, hun sa ikke noe direkte om det, men jeg synes nå du skal prøve allikevel.”
Som Trond-Viggo Torgersen skriver på dagbladet.no på lørdag (http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/02/16/527143.html) – han ble selv i sin tid oppfordret til å søke på stillingen. Det er faktisk helt vanlig. Det er slik politikerne gjør det.
Marie Simonsen i Dagbladet har rett i at dette ikke handler om rasisme. Men hun tar feil i at det ikke handler om kvinnesak.
Medias håndtering av Ramin-Osmundsen-saken satte kvinnesaken i Norge minst et tiår tilbake. Norske kvinner var så smått begynt å lage egne nettverk og støtte hverandre i yrkeslivet. De kreftene i samfunnet som har sett med skepsis på kvinnenettverk og kvinnemakt kan juble i dag. Det blir lenge til vi tør å benytte oss av nettverk igjen.
