I dag minnes vi Aarebrot

I dag er det nøyaktig ett år siden Frank Aarebrot brukte sin kompetanse som valgforsker og rikstulling (unnskyld, rikssynser) til å belyse en av de største utfordringene i Norges mest høyteknologiske næring – overandelen av kvinnelige ledere i olje- og gassindustrien.

I dette sjeldent begavede intervjuet lanserte Aarebrot en rekke banebrytende teorier: Stikk i strid med såkalt vedtatte sannheter, og i motsetning til den bevisste feilinformasjonen fra Statistisk sentralbyrå, så er faktisk ikke kvinner overrepresentert i “drittjobbene” – de er nemlig overrepresentert i lederstillingene i stedet! Du har hørt uttrykket “gutta på gølvet”, ikke sant? Ville jo ikke hett det hvis det hadde vært jenter på gølvet, eller hva?

Aarebrot sa blant annet følgende: “Hvor mange kvinner driller etter olje i Nordsjøen? At det da er over 20 prosent kvinner i StatoilHydro-ledelsen blir helt sykt.”

Jepp, Aarebrot. Helt psykt. Det at du iblant blir bedt om å uttale deg som valgforsker, betyr ikke at du blir en ekspert på nødvendige kvalifikasjoner for toppjobber i olje- og gassindustrien.

Som om en av verdens mest avanserte og høyteknologiske industrier – i overveiende grad underlagt internasjonal økonomi og lovgivning – anvender RIGGERE i toppstillingene! Det finnes meg bekjent ikke en eneste tidligere rigger på toppleder- eller styrenivå i noen av disse bedriftene.

Men Aarebrot lot seg ikke affisere av realitetene: “- Tvert imot er kvinner ofte direkte overrepresentert i sjefssjiktet, sier han, og sikter til mannsdominerte selskaper som StatoilHydro. Skal kvinner ha makt, får de skaffe seg den relevante erfaringen.”

For alle vet jo at det som gir den mest “relevante erfaringen” for å få makt er en såkalt “drittjobb”. Jadda, helt logisk. Det er godt vi har Aarebrot som makter å se de store sammenhengene.

Eller mente han kanskje at det faktum at NOEN menn jobber som riggere, gjør ALLE menn kvalifisert til å jobbe som ledere innenfor olje og gass? Cool by association, så å si?

En parallell blir da at fordi NOEN kvinner jobber som syersker, blir ALLE kvinner kvalifisert til å lede motehus.

Etter å ha lest dette, så jeg med forventning frem til neste utspill fra Aarebrot. Med et slikt glødende engasjement for likestilling måtte jo neste skritt bli å gå i bresjen for at vaskedamene trer inn i ledelsen i de bedriftene de jobber i. (De vet hva som skjer på gulvet, ikke sant?) Og derfra kunne ikke veien være lang til et frontalangrep på den uforholdsmessig store andelen mannlige oversykepleiere og barnehagebestyrere.

Guess what? Jeg venter ennå.

I Manuela-saken er vi alle tapere

Jeg har fulgt Manuela Ramin Osmundsen-saken fra dag til dag i februar og er blitt mer og mer forbauset og desillusjonert fra dag til dag. Absolutt ALLE som har vært involvert i denne saken har gjort en slett figur. Jeg tror aldri tidligere jeg har sett en sak i media hvor alle parter fremstår i et utelukkende negativt lys.

For hva skal man si om:

- Jens Stoltenberg

Som hentet inn i varmen en tidligere UDI-direktør som hadde vært involvert i en av tidenes største embetsverkskandaler i Norge. Man kan i beste fall stille spørsmålstegn ved om Ramin-Osmundsen som visedirektør ikke kjente til at UDIs praksis stred imot kommunalminister Erna Solbergs klare direktiver. Den er en stor trussel mot demokratiet når en ikke-valgt person som ignorerer direktiver fra en lovlig valgt regjering, blir ”belønnet” med en ministerpost et halvt år senere.

Og som om ikke det var nok, fremstod også Stoltenberg som en svak og dårlig leder under Ramin-Osmundsen-saken i februar, ved å først rykke ut med ”full støtte” og et halvt døgn senere slå kontra og være ”skuffet” og ”ha det vondt”.

- Anne Lise Ryel

Som ikke bare ”innså” at offentligheten måtte få innsyn i en privat og antatt fortrolig samtale mellom henne selv og Ramin-Osmundsen, men som også følte et tvingende behov for å fortelle hele Norge at R-O hadde gitt uttrykk for at dette kanskje burde bli mellom dem – ”Manuela ba meg holde kjeft!” Som Marie Simonsen skrev på dagbladet.no dagen etter: Ryels behov for å utlevere at R-O hadde bedt om fortrolighet, er ”litt spesielt”.

Vi får håpe at Ryel er blitt litt skjevt fremstilt i media under denne saken, for det kan lett hevdes at hun fremstår som en smålig og ondskapsfull ”venninne”. Med venner som henne – hvem trenger fiender?

- Ida Hjort Kraby

Som ønsket at søknaden skulle behandles konfidensielt for nåværende arbeidsgiver, men som endte opp uten jobb etter å ha blitt tvunget til å trekke seg fra en lovlig søknadsprosess der hun av instillingskomiteen ble betraktet som den sterkeste søkeren. Og konfidensialitet er noe hun kan plystre langt etter fra nå av.

- Manuela Ramin-Osmundsen selv

Som allerede hadde et frynsete rykte etter UDI-skandalen, og som derfor var helt avhengig av å fremstå som 100 % pålitelig og ryddig i ministerposten. Det greide hun ikke – hun feilet fullstendig da medias søkelys ble rettet mot henne.

Hvilket bringer oss til – sist men ikke minst:

- Media

Som været blod og hev seg på i hanekampen med liv og lyst. Som Nils Krister Larsen skriver i sin utmerkede kommentar på dagbladet.no i dag: ”Manuela Ramin-Osmundsen har gjort det som alle med maktambisjoner gjør og må gjøre hele tiden.” (http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/02/18/527251.html).

For hva er det egentlig dama har gjort? Hun har knyttet nettverk og benyttet seg av dette nettverket i jobbsammenheng. Dette er noe menn har gjort så lenge det har eksistert menn.

Jeg har tidligere skrevet innlegg på dagbladet.no hvor jeg har forsvart menns rett til å støtte hverandre og argumentert for at kvinner må bli flinkere til det samme. Jeg har selv hatt planer om å melde meg inn i et eget kvinnenettverk i min bransje og argumentert overfor alle karriereinteresserte jenter jeg har møtt, om viktigheten av å bygge nettverk med andre kvinner og støtte andre kvinner i yrkeslivet.

Men hva skjer når kvinner benytter seg av slike nettverk? Jo, det blir skrevet i media om ”hemmelige kvinnenettverk” og publisert ”navnelister” (antageligvis slik at de ikke skal få være ”hemmelige” lenger?). Hvordan tror dere Jens & Jonas & gutta har fått posisjonene sine? Hvordan tror dere næringslivslederne har fått posisjonene sine? I et sosialt vakuum uten bekjentskaper og nettverk? Nope.

Media har hatt en festdag med å grave seg ned i detaljer rundt nøyaktig hvor ofte R-O og Hjort Kraby har møttes. Feiret de 17. mai sammen? Reiste de sammen eller hver for seg til Lofoten? Og hvilken rolle spilte ektemennenes vennskap? Hvert møte, hver en samtale skulle analyseres inngående, etterfulgt av leseravstemninger: ”Er R-O og Hjort Kraby venninner – eller bare bekjente? Stem her!” Og offentligheten lot seg forføre.

Det må jo være sånn at når media blåser opp en sak til slike dimensjoner, så må dama ha gjort noe galt? Vi er ikke helt sikre på hva det er, men noe må det jo være?

Manuela Ramin-Osmundsen var klar fra dag nummer 1 på at hun kjente Hjort Kraby privat. Hun informerte sitt departement om den saken tidlig i ansettelsesprosessen. Departementet og senere en uavhengig juridisk avdeling slo fast at R-O ikke var inhabil. Det har det faktisk aldri vært tvil om. Uavhengig av hva Dagbladet, Aftenposten og VG har prøvd å få oss til å tro. Til slutt måtte også media gi seg på dette. Det var ikke lenger noe problem hvor godt de kjente hverandre (ånei, det hadde aldri vært noe problem), men at R-O ikke fremstod helt sannferdig – den berømmelige skansedrivingen hennes. For hun hadde ikke informert media om hver eneste fest og hvert eneste bursdagsselskap. Hvorfor hadde hun ikke det? Hadde hun noe å skjule, kanskje? Og hva skjedde egentlig den 3. januar, hm?

Antageligvis kom det som en stor lettelse for media at den fillesaken de hadde blåst opp endelig fikk litt kjøtt på bena da Ryel rykket ut og fortalte om den ”hemmelige bilsamtalen”. Og hva var det egentlig som skjedde der? De snakket om en felles venninne – i noe som av R-O helt sikkert ble betrakten som en uskyldig, fortrolig samtale. Ryel var samtaledriveren og greide å presse ut av R-O at det var synd Hjort Kraby hadde trukket søknaden sin, for hun var en sterk søker. Er det ulovlig å si at noen er en sterk søker til en stilling? Ba R-O Ryel om å ringe Hjort Kraby etterpå? Nei, tro meg, det ville i så fall ha kommet frem. Det foregikk vel heller slik: ”Hei, Ida! Hør her, jeg kjørte nettopp hjem med Manuela, og vet du hva hun sa, at du var en sterk søker. Jeg tror du kan ha en sjanse! Hva, nei, hun sa ikke noe direkte om det, men jeg synes nå du skal prøve allikevel.”

Som Trond-Viggo Torgersen skriver på dagbladet.no på lørdag (http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/02/16/527143.html) – han ble selv i sin tid oppfordret til å søke på stillingen. Det er faktisk helt vanlig. Det er slik politikerne gjør det.

Marie Simonsen i Dagbladet har rett i at dette ikke handler om rasisme. Men hun tar feil i at det ikke handler om kvinnesak.

Medias håndtering av Ramin-Osmundsen-saken satte kvinnesaken i Norge minst et tiår tilbake. Norske kvinner var så smått begynt å lage egne nettverk og støtte hverandre i yrkeslivet. De kreftene i samfunnet som har sett med skepsis på kvinnenettverk og kvinnemakt kan juble i dag. Det blir lenge til vi tør å benytte oss av nettverk igjen.

NEI til kjønnskvotering!

Også publisert på dagbladet.no: http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/12/17/521468.html

Forskning viser at norske kvinner er sterkt underrepresentert i lederstillinger. Likevel sier jeg klart NEI til kjønnskvotering. Hvorfor?

Kjønnskvotering som tohodet troll

Det finnes to typer av kjønnskvotering:
· Radikal kjønnskvotering: Der et kjønn er sterkt underrepresentert, skal en del av plassene/stillingene forebeholdes dette kjønnet, selv om de har dårligere kvalifikasjoner.
· Moderat kjønnskvotering: Der representanter for de ulike kjønnene stiller med like kvalifikasjoner, skal det underrepresenterte kjønnet ha forrang.

Den moderate kjønnskvoteringen er lovfestet i Norge i dag, mens den radikale er atskillig mer omstridt og kun benyttes av et fåtall organisasjoner. Men for mannen og kvinnen i gata er dette to sider av samme sak. Det er ikke utbredt kjennskap til at det faktisk eksisterer to typer kjønnskvotering, og at den moderate typen ikke er fullt så kontroversiell. For gjennomsnittsnordmannen er kjønnskvotering lik radikal kjønnskvotering – det betyr kort og godt at kvinner har bedre sjangs til å få jobbene, selv når de ikke er kvalifisert.

Kjønnskvotering som demokratisk problem

Likestilling mellom kjønnene har vært lovfestet i Norge i mange år. Selv om forskning viser at det fortsatt er et stykke igjen til reell likestilling på arbeidsmarkedet, mener mange at vi faktisk har like muligheter i dag, og at kjønnsgapet skyldes at kvinner ikke benytter seg av disse mulighetene. Kjønnskvotering mangler støtte blant et flertall av befolkningen. Et overveiende flertall av mennene samt en god del av kvinnene er imot det. Generelt er det svært problematisk både praktisk og ideologisk å gjennomføre en politikk som møter bred demokratisk motstand.

Kjønnskvotering som kompentanseproblem

Kvinner i 20-årene i dag opplever kjønnskvotering som et angrep på deres kompetanse. De vil ikke at det skal herske noen tvil om at de får jobbene fordi de er best. De ønsker ikke at det skal bli brukt mot dem på arbeidsplassen at ”det er jo ikke så rart du fikk jobben, for du vet vel at de var på jakt etter en kvinne.”

Til og med når kvinnen ER best kvalifisert blant søkerne – og det er jo tilfellet de fleste gangene det ansettes en kvinne – vil det alltid kunne sås tvil om hennes formelle kompetanse dersom bedriften har klare målsettinger om kjønnskvotering. Noen vil undervurdere henne fordi de ”vet” at hun fikk hjelp, mens andre føler seg forbigått og vil motarbeide henne. Kvinner trenger mer selvtillit – ikke mindre – og det er ødeleggende for selvtilliten at det blir sådd tvil om kompetansen. Dagens unge, norske kvinner fortjener bedre enn å stille første arbeidsdag med handikapp!

Aksjon og reaksjon

Mange menn opplever kjønnskvotering som mannsdiskriminering i et samfunn de mener blir stadig mer feminisert. Det vokser frem en ny generasjon av sinte, unge menn i Norge. De føler seg forfordelt på en rekke områder i samfunnet, alt fra sjekkemarkedet til barnefordelingspolitikken. Dette er menn som føler at samfunnet favoriserer kvinner, og at det maskuline blir uglesett og nedvurdert. Sinte, unge menn har alltid visst å la seg høre i den offentlige debatten, og de får også støtte av en del unge kvinner (slik kvinner alltid er raske til å gå ut og støtte menn).

For at en samfunnssyn skal få gjennomslag, må det ha bred støtte i befolkningen. Det innebærer også at det må ha bred støtte blant menn. Dersom vi skal få reell likestilling i Norge, må også menn føle seg rettferdig behandlet.

Unge, norske kvinner er livredde for å kalle seg feminister fordi det vekker så negative reaksjoner i samfunnsdebatten. Det er nok å ta en rask gjennomgang av debattsidene til dagbladet.no for å se at feminister er en ekstremt forhatt gruppe i samfunnet. Det tas til orde for å voldta dem, sette dem i fengsel, endog drepe dem. Selv om unge kvinner er opptatt av likestilling, føler mange seg tvunget til å starte et innlegg med ”jeg er ikke feminist, men”. Vi har til og med en prinsesse som går ut offentlig og sier at hun ikke er feminist fordi det er så negativt i Norge.

Kvinne kvinne verst

For en stund tilbake diskuterte jeg likestilling med en venn av meg. Mens jeg hevdet at jeg vil holde med den kandidaten som er best kvalifisert uavhengig av kjønn (noe de fleste kvinner sier), sa min venn at han ville støttet mannen. –Hvorfor det? –Fordi han er mann. Det hjelper ikke om kvinnen er bedre kvalifisert. Dette er kanskje ikke politisk korrekt, men menn holder sammen uansett, sa min venn.

Hårreisende, sier du? Lite representativt? Kanskje, men jeg tror slikt samhold blant menn er langt mer utbredt enn mange vil innrømme. Forskning viser at de viktige avgjørelsene tas utenfor styrerommet på sosiale arenaer der kvinner mangler innpass. Tidligere ble mange avgjørelser tatt på golfbanen. Så begynte kvinner å spille golf. Nå tas mange avgjørelser på toppløsbarer, der selv den mest hardbarka kvinne vil vegre seg for å delta.

Hva slags virkemiddel skal vi bruke mot det, da? Radikal kjønnskvotering?

Nei, i stedet må vi kvinner begynne å ta ansvar for vår egen skjebne på arbeidsmarkedet. Menns samhold er ikke nødvendigvis negativt; det kan tvert imot være et eksempel til etterfølgelse. Selv om mange kvinner er for likestilling på papiret, har vi likevel en lei tendens til å holde hverandre nede på individbasis. Frem til nå har det vært slik at menn støtter menn – og kvinner støtter menn. I stedet må kvinner begynne å støtte hverandre etter samme modell. Vi må begynne å le av hverandres vitser i alles påhør, gi faglig ros til andre kvinner og la være å støte hverandre ut. Så lenge vi holder på med dette, har menn rått parti, og det er vår egen feil. Dessuten må vi slutte å forvente av kvinnelige ledere at de skal utvise tradisjonelt kvinnelige egenskaper som omsorg og beskjedenhet – i tillegg til at de skal være eksepsjonelt dyktige. Kvinner er like uensartede som menn – de er tøffe, myke, omsorgsfulle, egoistiske, sosiale og innadvendte. Og det må være rom for alle disse variantene av kvinnekjønnet på en arbeidsplass.

Og sist, men ikke minst, må kvinner innse at en lederstilling ikke ER en ni-til-fire-jobb. Vi må ofre noe, i takt med at vi får økt selvtillit og innflytelse. For å lykkes i arbeidslivet, må vi overføre en del av våre rettigheter og plikter i heimen til mannen.

Herved oppfordrer jeg alle norske kvinner til å ta ansvar for seg selv og hverandre på arbeidsplassen. Legg kjønnskvoteringen død – lenge leve likestillingen!

Se også link til innlegget på dagbladet.no med leserkommentarer:

http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/12/17/521468.html

Ingunn Yssens prosess

Personlig er jeg ikke så glad i LO, og dermed likte jeg selvfølgelig heller ikke Valla noe særlig, for hun fikk jo gjennomslag for så mange LO-saker. Da hun var LO-leder, virket regjeringssjefen mest som en marionett. Det var Valla som var på toppen i det offentlige Norge, og hun ble da også kåret til Norges mektigste menneske.
Hvis jeg derimot hadde vært med i LO, ville jeg ha sørget dypt den dagen Valla ble borte. Aldri før og aldri siden kommer LO til å få gjennomslag for så mange saker.

Ingen skal få meg til å tro at Ingunn Yssen gikk til VG for å hjelpe andre i samme situasjon. Man kommer ikke med personbeskyldninger på forsiden av landets største avis med mindre man vil skade andre, og det greide hun jo fint. Men hva med lojalitet mot arbeidsplassen og lederen?

Jeg har selv følt meg dårlig behandlet av sjefen, men det kunne aldri falle meg inn å henge ham ut offentlig. Er du misfornøyd, går du først til sjefen selv og tar det opp på en real måte. Går ikke det, vender du deg til andre i organisasjonen/bedriften. Det er også en fin anledning til å gå i seg selv og analysere hvorfor sjefen oppfører seg som h*n gjør. Kanskje har man selv skyld i det? Hva med Vallas påstander om at Ingunn Yssen ikke mestret jobben? Det var flere som stod frem og støttet det.

Ingunn Yssen representerer det største tilbakeslaget for kvinnelige ledere i dette tiåret, så jeg blir virkelig bekymret når hun kaller seg feminist! Nå kan hvem som helst gå ut offentlig og beskylde lederen sin for mobbing, og så må vedkommende slutte “av hensyn til organisasjonen” uten særlig sjanse til å forsvare seg, og tilliten er allerede ødelagt. Det spiller ingen rolle om den egentlige årsaken til det sure miljøet mellom sjef og underordnet er at den underordnede har vært udugelig i jobben.

Jeg lurer på hva hun mener med at hun ikke hadde råd at saken skulle “skusles bort”. Var hun redd for at prosessen ikke skulle bli offentlig nok? At det ikke skulle være mange nok vitner til Vallas fall fra nåden?
Det Yssen har gjort, er smålig, hevngjerrig og – jeg hater å si det – “jentete” etter tradisjonell oppfatning. Hun har skadet sin egen organisasjon og alle kvinner i ledelse – både ved å felle den mektigste av dem alle og ved selv å gå foran med et så dårlig eksempel. Der jeg jobber, som riktignok er en mannsdominert arbeidsplass, ville hun blitt ansett som en forræder.

Jeg håper dette personlige og altfor offentlige korstoget også vil få konsekvenser for Yssen – neste gang hun søker jobb. Jeg ville i hvert fall vært bekymret for å ha henne under meg i systemet.

Mobbing av kvinnelige ledere

Så er de her igjen: De onde, kvinnelige mobbesjefene.

I dag er det Eli Arnstad som tvinges til å gå av etter avsløring om forkastelig mobbing:

http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/11/26/519324.html

Hvem er de, disse gale samfunnstoppene som går løs på sine kvinnelige medarbeidere på denne nedrige måten, og sist, men ikke minst, hvordan kom de seg inn i lederposisjon i utgangspunktet?

Gerd-Liv Valla gjorde det. Først kjempet hun for å få Ingunn Yssen inn i LO-ledelsen, og deretter snudde hun plutselig, og begynte å mobbe stakkars Yssen. Og Yssen stod der hjelpeløst igjen og hadde ikke annet valg enn å reservere førstesiden på VG for å fortelle landet om denne skjendige mobbingen hun var blitt utsatt for.

Da gjorde Valla noe som var enda mer forkastelig: Hun gikk til motangrep! I stedet for å legge seg flat slik en god kvinne skal, hevdet hun at Yssen hadde gjort en dårlig jobb og fått kritikk for det. Mobbing i dagspressen, altså. Foran hele Norge. Fallet var høyt: Hun var som første kvinne noen sinne kåret til Norges mektigste person bare en måned tidligere.

Celina Midelfart gjorde det også. Finansavisen kunne sommeren 2006 berette at det var stor misnøye i Midelfartkonsernet med Midelfarts lederstil. En rekke mannlige ledere på mellomnivå var ikke fornøyd med unge Midelfarts sjefete måte å være på, men de var forbausende lite konkrete når de ble bedt om å spesifisere sine klagemål.

Midelfart var lurere i sin pressehåndtering. Hun la ballen død med en gang ved å stille seg ydmyk og si at det var trist at mennesker i hennes organisasjon opplevde det slik, og at hun nok fortsatt hadde mye å lær som leder. Bingo! Stormen blåste over før noen rakk så mye som si “vannglass”.

Og i dag, altså: Eli Arnstad. “Arnstad sier at hun ikke kjenner seg igjen i saken, men har likevel valgt å trekke seg etter de alvorlige beskyldningene.”

Mitt spørsmål er: Bør ensidige beskyldninger om mobbing være nok til å kaste en hvilken som helst kvinnelig leder? Og hvorfor skal de være nødt til å legge seg flatt for å få fortsette? Hva om de er dypt uenige? Har ikke ethvert menneske rett til å forsvare seg selv?