En 10.klassing etter min smak!

I dag skriver Gunn Alvhild Hovland fra Verdal et debattinnlegg i Dagbladet om hvordan det oppleves å være ungdomsskoleelev og ha gjennomlevd alle de siste årenes kunnskapsreformer. Les hele artikkelen her.

Tittelen er optimistisk, “Vi er ikke prøvekaniner”, men det er jo nettopp det de er.

Innlegget setter spørsmålstegn ved en rekke av de endringene som er gjort i ungdomsskolen de siste årene, såsom å ta vekk valgfag og særoppgave og slå sammen eksamensdag for bokmål og nynorsk, slik at elevene må omstille seg fra et norsk skriftmål til et annet i løpet av en og samme dag. Det er forståelig at dette kan bli krevende, og det til neppe tjene til å heve nivået verken på bokmål- eller nynorskstilen.

Videre sier Hovland:

“Det er brukt altfor mye tid på lek, friluftsaktiviteter og moro i barneskolen, og dette kan man ikke ta igjen med flere timer i barneskolen og mer teori i ungdomsskolen. Det er en skeiv fordeling av teori og aktiviteter i skolen. Vi elever trenger ikke flere timer, vi trenger bedre timer og lærere med bedre evner til å lære bort!”

Her setter hun fingeren på noe jeg mener er helt sentralt, nemlig den stadige økningen av lek og sosialisering i skolen på bekostning av satsing på teorifag. Norske elever gjør det stadig dårligere i internasjonale undersøkelser, mens premissleverandørene for skolereformen bruker hersketeknikker for å avdramatisere resultatene.

Ansvaret for at barn skal bli sosiale vesener synes å være flyttet ut av hjemmene og over i skoleverket. Pedagogikk har i mange år vært ansett som det viktigste faget i lærerutdanningen. Samtidig går standens anseelse utforbakke.

Det finnes ikke noe spesialtilbud til de flinke elevene. Kun de svake elevene får et slikt tilbud, og samtidig legges det til rette for at alle barn med ulike spesialbehov skal inn i den samme skolen, “Folkeskolen” vår. I annerledeslandet Norge er man så redd for ulikhet at man foretrekker å late som om den ikke er der, selv når det går utover dem som assimileres. På det stedet jeg kommer fra, ble den vesle spesialskolen for psykisk utviklingshemmede lagt ned, og disse elevene tvunget inn i store klasser i det alminnelige skoleverket. De var ikke spesielt glade for det. I sin gamle skole hadde de fått masse oppfølgning og trygghet; i den nye skoledagen stod mobbing, isolasjon og følelse av utilstrekkelighet for døren.

I mellomtiden får lærerne skylden. Men de dårlige lærerne er ikke problemet, kun et symptom på problemet. Det vi høster resultatene av nå, er statens skolepolitikk gjennom 30 år.

Barn er ikke like – de er ulike. Og de blir ikke mer like av at vi later som de er like. De bare lærer mindre.

Hvor lurt er det å utlevere seg på nettet?

Jeg leste nettopp denne artikkelen på aftenposten.no.

Der står blant annet:
“Engelske avisredaktører svarer at dette er ikke bilder de har stjålet, men tvert imot hva avdøde selv hadde valgt å presentere seg med på Facebook. Unge mennesker verden over gjør det samme, selv om de blir advart: Det de en gang har lagt ut på slike nettkanaler kan komme i hele verdens besittelse, for alltid. En dommer i USA som har støtt på fenomenet i flere rettssaker allerede, sier: “Tillat aldri et bilde bli tatt av deg som du ikke kunne vise din bestemor!” Resultatet av et øyeblikks impuls kan plage dem resten av livet, og, som i Martines tilfelle, etterpå.”

I kommentarfeltet hos HvaHunSa har vi nylig diskutert hva som kan skje når kunstbilder av barn havner på Internett.

Det er en evig pågående diskusjon om hvor anonym man bør eller eventuelt ikke bør være på nettet. I forrige uke var det bza som stilte spørsmålet.

Jeg innrømmer gjerne at jeg har litt angst for min egen nettsikkerhet. Helt siden Internett kom, har jeg behandlet det med stor respekt. Samtidig som jeg elsker alle de mulighetene det gir, ser jeg også på det som en trussel mot mitt privatliv og i verste fall som et maktmiddel som kan brukes mot meg.

Jeg logger meg kun på nettbanken fra min egen maskin. Jeg ventet i det hele tatt mange år med å skaffe meg nettbank. Det er ytterst sjelden jeg handler med kredittkort over Internett, og Facebook holder jeg meg langt unna. Det som for Martine Vik Rasmussen sikkert var helt uskyldige festbilder, har nå blitt en kilde til ekstra sorg for familien idet kynisk, britisk presse kjører på med sin agenda. Bildene blir satt inn i en kontekst der de ikke var ment å skulle være.

For et par år siden ble en venn av meg litt ivrig idet han signerte et opprop. Han ble i det hele tatt ganske grafisk i sine fremstillinger av hva han kunne tenke seg å gjøre med representantene for en viss bransje. Selv om han er verdens fredeligste person, kan man fort bli lurt til å tro noe annet når man googler navnet hans, for da kommer denne posten opp i all sin grafiske oppfinnsomhet. I ettertid har han vært svært ivrig til å påta seg diverse styreverv, sånn at oppropet nå i det minste har havnet på side 2 i google-søket…

Folkene jeg jobber med, googler både hverandre og aktuelle stillingssøkere, og de som kommer på intervju har googlet sine fremtidige arbeidsgivere for å se etter felles interesser. Det er uante mengder informasjon der ute for den som vet å benytte seg av det, og man er ikke garantert at det man legger ut om seg selv kan fjernes. I USA har de laget egne, lett tilgjengelige nettsider som sparer på gammel, slettet informasjon. En venn av meg sier at han kan finne sine eldgamle hjemmesider fra 1996 der.

Som jeg skrev innledningsvis, finnes det mange sterke meninger om nettanonymitet. I denne bloggen skriver eieren i sine retningslinjer for kommentarposting at kommentarer under alias “overveiende sannsynlig” vil bli slettet fordi det er useriøst å opptre uten fullt navn. Jeg har også selv opplevd å møte dette argumentet i en nettdebatt. Og jeg har en viss sympati for tankegangen, for jeg tror det er den samme tankegangen som ligger til grunn for at jeg i ung alder ble opplært å presentere meg i telefonen. Den dag i dag har jeg fordommer i bøtter og spann mot folk som ringer uten å si navnet sitt med en gang.

Men jeg føler ikke for å lire utav meg navnet mitt i samme grad på nett. Artikler som denne skremmer meg. Norske kvinner som skriver mye om kvinnesak, eller som i det hele tatt har sterke meninger om et tema, blir fort utsatt for hets, og ikke alle bryr seg om hvorvidt disse kvinnene har søkt offentligheten eller ikke. Det finnes også dem som argumenterer for at dersom du har satt navnet ditt i en blogg, så har du søkt offentligheten. Og jeg har sett én skikkelig ekkel stalkerblogg som går langt i å beskrive utseende og tilholdssted til sitt objekt.

I denne sammenhengen må jeg bare få sagt hvor utrolig modig jeg synes VamPus er. Jeg vet at publisering av Muhammed-tegninger er et kontroversielt tema, men selv de som er sterk imot, må jo være enig i at dama utviste mot i dette tilfellet.

Men sånn rent bortsett fra sikkerhetsaspektet, kan det også være andre fordeler ved anonymitet i bloggsammenheng? Fjordfitte skrev at “en av fordelene med å benytte pseudonym er i alle fall at det ikke er noen tvil om forskjellen mellom en selv som person og som blogger. En blir ikke mer tykkhudet, men det blir mindre nødvendig å stakkarsliggjøre seg selv, mindre aktuelt å ta kritikk mot nettadferd og tekster som personangrep.”

Som det går frem av overskriften er jeg skeptisk til å legge ut mye personlig informasjon om seg selv, men jeg synes også det hadde vært interessant å høre hva andre mener om dette. Altså: kommentarer mottas med takk.

Hvorfor er Åsne så vanskelig å svelge for menn?

Like sikkert som Mads Larsens neste debattinnlegg på db.no, kommer den årvisse kritikken av Åsne Seierstads forfatterskap. Når Åsne utgir bok, blir det bråk.

Så hvordan kan det ha seg at denne milde, filantropiske, synnøve-solbakken-aktige kvinnen greier å inspirere et oppbud av alt som finnes av herskerteknikker – kritikk, latterliggjøring og ufarliggjøring – hver gang hun kommer med noe nytt?

Spørsmålet var retorisk ment, for jeg har tenkt å besvare det selv: Fordi hun trenger seg inn på menns enemerker.

Dagens kritikk kommer fra den danske litteraturkritikeren Rose (http://www.dagbladet.no/kultur/2008/02/22/527684.html). Han gir Åsne Seierstad “ramsalt kritikk” for hennes nyeste bok.

Bruken av ordet “ramsalt” synes å være et problem i seg selv for en av Dagbladets lesere, som kaller seg “Atlke Kvalvik”. Han skriver: “Er det ikke rart at når Dagbladetts utvalgte folk: kvinner på ytre venstre kritiseres, blir kritikken til “rammsalt” dvs noe litt karslik og tøft i stedet for si, slaktet?”

Det er altså vel og bra å kritisere dama, men må man bruke et kraftfullt uttrykk når man gjør det? Slike ord bør jo reserveres for å beskrive menn!

Men hva sier så Rose? Som Dagbladet skriver: “Selv oppsummerer han sin kritikk ved å spørre: – Hvis det er feil i det jeg kan kontrollere, hva skal jeg da tenke om det jeg ikke kan kontrollere.”

Han ser ikke noen grunn til å besvare spørsmålet sitt. Han har nemlig ikke bare funnet feil, men han har også grunn til å tro at disse feilene bare utgjør toppen av isfjellet. For det er jo en alminnelig logisk slutning at der det finnes én feil, finnes mange flere?

For den som leser videre i artikkelen kommer han imidlertid til det egentlige problemet: ” Leseren identifiserer seg med Åsne som fortellerstemme, og det er vanskelig å argumentere mot eller finne feil i følelser.”

Der har vi det altså. Det blir for mye følerier i tekstene hennes. Og det tar fokus vekk fra fakta. Pluss at det er vanskelig å argumentere mot det hun skriver. Ikke for det at han ikke har prøvd…

Og i forrige uke var det Aslak Nore som var ute på prosa.no (http://www.prosa.no/artikkel.asp?ID=303).

Også Nore er opptatt av Åsnes følerier. “Seierstads empati, innlevelsen i andre mennesker, er hennes store styrke som reporter. Det er også hennes svakhet som analytiker. Med de “avmålte” reporterne er det trolig omvendt.”

Nore ser ikke noen grunn til å utdype hvorfor han tror det er omvendt med de andre reporterne i Åsnes reisefølge. Selvforklarende, kanskje?

Og hva viktigere er: Ei heller ser han noen grunn til å forklare hvorfor Åsnes empati svekker hennes analytiske evner. Innlysende det også, kanskje? For det er jo helt logisk at jo mer du forstår av andre menneskers situasjon, desto dårligere blir du til å analysere den?

Sjekk også Marte Michelets gode debattlinnlegg om Nores kritikk i “gutten som forstod alt” (http://www.dagbladet.no/kultur/2008/02/14/526876.html).

Både Nore og Rose ufarliggjør Åsnes forfatterskap som følerier uten allmenngyldig relevans.

Uansett – min all-time favorittkritiker av Åsne er allikevel Jan Guillou, som på en mer ærlig måte rett og slett beskylder henne for løgn. På vg.no i 2003 tar han den helt ut og hevder at “Bokhandleren i Kabul” “må være oppspinn fra ende til annen” (http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=73860). Ikke bare en liten omskrivning her og der, en liten hvit løgn kanskje, men oppspinn “fra ende til annen”. Han hevder videre at “nå må familien [Khan] ta ansvar for en vestlig kvinnes romanfantasi”.

I likhet med Aslak Nore mener også Jan Guillou at han har større innsikt enn Åsne i tankesettet til de menneskene Åsne har intervjuet. Selv om JG innrømmer å aldri ha vært i Afghanistan, kunne han likevel bombastisk meddele VGs lesere hvor tvilsomt det er “at menn skal ha fortalt henne hvordan de har deltatt i seksuelle overgrep. Nei, det tror jeg ikke de har gjort. Nei, nei, nei og atter nei, dette har aldri inntruffet.”

Og som kjent kan tro flytte fjell…

Så hva er egentlig problemet med Åsne? At hun er journalist? Nei. At hun er en ung, vakker kvinne med suksess? Ja, det faller nok noen tungt for brystet, men på den annen side omfavner jo offentligheten kvinner som Maria Bonnevie og Ane Dahl Torp. Kvinner med samme alder og sosiale bakgrunn som Åsne. Er da problemet at hun eksperimenterer med litteraturen som medium? Neppe. Jeg hører ikke en slik massiv kritikk av f eks Beate Grimsrud.

Nei, problemet er heller at hun gjør suksess på et område som tidligere har vært reservert for menn. Åsne Seierstad er en pionér. Hun er ikke bare journalist – hun er en krigsreporter. Og hun reiser til utrygge land som Tsjetsjenia og Afghanistan, hvor Jan Guillou aldri har vært, og hun gjør attpåtil kjempesuksess. Tenk, så frustrerende det må være for alle machomenn som har trodd de holdt på i et yrke der menn fortsatt kunne være menn! For det er neppe noen tilfeldighet at de tre kritikerne ovenfor er Åsnes konkurrenter som også skriver krigsreportasjer.

Som en kvinne som har hatt den tvilsomme gleden av å være pionér i nesten rent mannsyrke, snakker jeg av erfaring når jeg sier at motstanden iblant kan virke overveldende, både den skjulte og den åpne. Man er i grunnen heldig hvis man møter kritikere som Jan Guillou, som sier rett ut hva han egentlig mener, slik at det er mulig å imøtegå ham på hans egentlige motiver.

Vanskeligere er det med menn som Nore og Rose, som pretenderer å komme med saklig kritikk av de litterære kvalitetene og som ikke avslører før nederst i intervjuet/artikkelen at problemet er Åsnes kvinnelighet, aka hennes “følerier”.

Og hvis du fortsatt henger med, skal jeg avslutte med et nytt retorisk spørsmål: Les gjennom de tre utspillene ovenfor og spør deg selv helt ærlig – ville den samme kritikken ha blitt rettet mot en mann?

I Manuela-saken er vi alle tapere

Jeg har fulgt Manuela Ramin Osmundsen-saken fra dag til dag i februar og er blitt mer og mer forbauset og desillusjonert fra dag til dag. Absolutt ALLE som har vært involvert i denne saken har gjort en slett figur. Jeg tror aldri tidligere jeg har sett en sak i media hvor alle parter fremstår i et utelukkende negativt lys.

For hva skal man si om:

- Jens Stoltenberg

Som hentet inn i varmen en tidligere UDI-direktør som hadde vært involvert i en av tidenes største embetsverkskandaler i Norge. Man kan i beste fall stille spørsmålstegn ved om Ramin-Osmundsen som visedirektør ikke kjente til at UDIs praksis stred imot kommunalminister Erna Solbergs klare direktiver. Den er en stor trussel mot demokratiet når en ikke-valgt person som ignorerer direktiver fra en lovlig valgt regjering, blir ”belønnet” med en ministerpost et halvt år senere.

Og som om ikke det var nok, fremstod også Stoltenberg som en svak og dårlig leder under Ramin-Osmundsen-saken i februar, ved å først rykke ut med ”full støtte” og et halvt døgn senere slå kontra og være ”skuffet” og ”ha det vondt”.

- Anne Lise Ryel

Som ikke bare ”innså” at offentligheten måtte få innsyn i en privat og antatt fortrolig samtale mellom henne selv og Ramin-Osmundsen, men som også følte et tvingende behov for å fortelle hele Norge at R-O hadde gitt uttrykk for at dette kanskje burde bli mellom dem – ”Manuela ba meg holde kjeft!” Som Marie Simonsen skrev på dagbladet.no dagen etter: Ryels behov for å utlevere at R-O hadde bedt om fortrolighet, er ”litt spesielt”.

Vi får håpe at Ryel er blitt litt skjevt fremstilt i media under denne saken, for det kan lett hevdes at hun fremstår som en smålig og ondskapsfull ”venninne”. Med venner som henne – hvem trenger fiender?

- Ida Hjort Kraby

Som ønsket at søknaden skulle behandles konfidensielt for nåværende arbeidsgiver, men som endte opp uten jobb etter å ha blitt tvunget til å trekke seg fra en lovlig søknadsprosess der hun av instillingskomiteen ble betraktet som den sterkeste søkeren. Og konfidensialitet er noe hun kan plystre langt etter fra nå av.

- Manuela Ramin-Osmundsen selv

Som allerede hadde et frynsete rykte etter UDI-skandalen, og som derfor var helt avhengig av å fremstå som 100 % pålitelig og ryddig i ministerposten. Det greide hun ikke – hun feilet fullstendig da medias søkelys ble rettet mot henne.

Hvilket bringer oss til – sist men ikke minst:

- Media

Som været blod og hev seg på i hanekampen med liv og lyst. Som Nils Krister Larsen skriver i sin utmerkede kommentar på dagbladet.no i dag: ”Manuela Ramin-Osmundsen har gjort det som alle med maktambisjoner gjør og må gjøre hele tiden.” (http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/02/18/527251.html).

For hva er det egentlig dama har gjort? Hun har knyttet nettverk og benyttet seg av dette nettverket i jobbsammenheng. Dette er noe menn har gjort så lenge det har eksistert menn.

Jeg har tidligere skrevet innlegg på dagbladet.no hvor jeg har forsvart menns rett til å støtte hverandre og argumentert for at kvinner må bli flinkere til det samme. Jeg har selv hatt planer om å melde meg inn i et eget kvinnenettverk i min bransje og argumentert overfor alle karriereinteresserte jenter jeg har møtt, om viktigheten av å bygge nettverk med andre kvinner og støtte andre kvinner i yrkeslivet.

Men hva skjer når kvinner benytter seg av slike nettverk? Jo, det blir skrevet i media om ”hemmelige kvinnenettverk” og publisert ”navnelister” (antageligvis slik at de ikke skal få være ”hemmelige” lenger?). Hvordan tror dere Jens & Jonas & gutta har fått posisjonene sine? Hvordan tror dere næringslivslederne har fått posisjonene sine? I et sosialt vakuum uten bekjentskaper og nettverk? Nope.

Media har hatt en festdag med å grave seg ned i detaljer rundt nøyaktig hvor ofte R-O og Hjort Kraby har møttes. Feiret de 17. mai sammen? Reiste de sammen eller hver for seg til Lofoten? Og hvilken rolle spilte ektemennenes vennskap? Hvert møte, hver en samtale skulle analyseres inngående, etterfulgt av leseravstemninger: ”Er R-O og Hjort Kraby venninner – eller bare bekjente? Stem her!” Og offentligheten lot seg forføre.

Det må jo være sånn at når media blåser opp en sak til slike dimensjoner, så må dama ha gjort noe galt? Vi er ikke helt sikre på hva det er, men noe må det jo være?

Manuela Ramin-Osmundsen var klar fra dag nummer 1 på at hun kjente Hjort Kraby privat. Hun informerte sitt departement om den saken tidlig i ansettelsesprosessen. Departementet og senere en uavhengig juridisk avdeling slo fast at R-O ikke var inhabil. Det har det faktisk aldri vært tvil om. Uavhengig av hva Dagbladet, Aftenposten og VG har prøvd å få oss til å tro. Til slutt måtte også media gi seg på dette. Det var ikke lenger noe problem hvor godt de kjente hverandre (ånei, det hadde aldri vært noe problem), men at R-O ikke fremstod helt sannferdig – den berømmelige skansedrivingen hennes. For hun hadde ikke informert media om hver eneste fest og hvert eneste bursdagsselskap. Hvorfor hadde hun ikke det? Hadde hun noe å skjule, kanskje? Og hva skjedde egentlig den 3. januar, hm?

Antageligvis kom det som en stor lettelse for media at den fillesaken de hadde blåst opp endelig fikk litt kjøtt på bena da Ryel rykket ut og fortalte om den ”hemmelige bilsamtalen”. Og hva var det egentlig som skjedde der? De snakket om en felles venninne – i noe som av R-O helt sikkert ble betrakten som en uskyldig, fortrolig samtale. Ryel var samtaledriveren og greide å presse ut av R-O at det var synd Hjort Kraby hadde trukket søknaden sin, for hun var en sterk søker. Er det ulovlig å si at noen er en sterk søker til en stilling? Ba R-O Ryel om å ringe Hjort Kraby etterpå? Nei, tro meg, det ville i så fall ha kommet frem. Det foregikk vel heller slik: ”Hei, Ida! Hør her, jeg kjørte nettopp hjem med Manuela, og vet du hva hun sa, at du var en sterk søker. Jeg tror du kan ha en sjanse! Hva, nei, hun sa ikke noe direkte om det, men jeg synes nå du skal prøve allikevel.”

Som Trond-Viggo Torgersen skriver på dagbladet.no på lørdag (http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/02/16/527143.html) – han ble selv i sin tid oppfordret til å søke på stillingen. Det er faktisk helt vanlig. Det er slik politikerne gjør det.

Marie Simonsen i Dagbladet har rett i at dette ikke handler om rasisme. Men hun tar feil i at det ikke handler om kvinnesak.

Medias håndtering av Ramin-Osmundsen-saken satte kvinnesaken i Norge minst et tiår tilbake. Norske kvinner var så smått begynt å lage egne nettverk og støtte hverandre i yrkeslivet. De kreftene i samfunnet som har sett med skepsis på kvinnenettverk og kvinnemakt kan juble i dag. Det blir lenge til vi tør å benytte oss av nettverk igjen.

Til alle jordens ammetyranner!

De siste ukene har det rast en interessant debatt på Dagbladets debattsider, og det er virkelig gøy å se hvordan Jan Thomas har greid å forene to i utgangspunktet forenlige grupper, nemlig ammetyrannene og homsehaterne!

Sjekk debatten her: http://www.dagbladet.no/dinside/2007/11/13/518081.html#comments_container

Til alle dere ammetyranner der ute (og dem er det mange av i Norge):

Jeg kan ikke se at dere har kommet opp med ett eneste godt argument for den moralske oppstandelsen over Jan Thomas’ utsagn.

Her er av argumentene deres:
- Siden JT er homo, kan han ikke uttale seg om kvinnelig skjønnhet (visste ikke at det var dokumentert at homofile har dårlig syn)
- Brystmelk er sunnere enn morsmelkerstatning (synes sikkert han også, det var vel derfor han ba henne gi fremtidige barn brystmelk)
- Ammende kvinner er det vakreste som finnes (tja? ok, nok om det. Folk har forskjellig smak, skal la den ligge. Men uansett hvor vakkert man nå synes det er, er det vel neppe noen grunn til å bli rasende over at noen velger å ikke amme, eller ikke vil amme offentlig? Jeg synes for eksempel at sex kan være vakkert og naturlig, men vil helst slippe å se det på en restaurant. Det samme gjelder for øvrig de fleste basale kroppsfunksjoner, unntatt spising med redskaper)
- Folk som ikke ammer eller bryr seg om hvordan kroppen ser ut, er overfladiske og dumme! (og så da? Gled dere heller over at dere selv er dype og intelligente, og la de andre være i fred)
- Når man skal pumpe seg, må man være våken om natten (bare å la være å pumpe seg, det. Tror ikke JT sa han skulle fremsette lovforslag om at dette skulle bli obligatorisk)
- Ingenting skaper en så vidunderlig naturlig kontakt mellom mor og barn som amming (javel, sorry, alle fedre og alle dere kvinner som er operert for brystkreft m.fl. Toget har nok gått for dere. Blir ingen vidunderlig kontakt med barnet for dere, nei)

Har jeg glemt noen argumenter nå?

Ammetyranniet i Norge har gått over stokk og stein. Det fungerer ikke sånn i de fleste andre land, for eksempel i USA, hvor JT har bodd de siste ti årene. Der er det helt naturlig både med brystpumpe og morsmelkerstatning, og han ante neppe hva slags kontrovers han skulle skape med dette utsagnet. Dere ammetyranner forutsetter at alle mennesker har nøyaktig samme kulturbakgrunn som dere, og at de umiddelbart forstår at den norske måten med jordmødre som tvinger nølende mødre til å amme og offentlig amming til barnet er flere år gammelt er Den Eneste Sanne Vei til Lykken.

For noen år siden var jeg og noen venninner på kafé i Oslo, og ble plassert ved siden av to par og et spedbarn. Bordene våre stod ved en langbenk, og det var ikke mer enn en halvmeter mellom dem, så det var helt umulig å distansere seg fra det som foregikk ved nabobordet. Først ble det ammet lenge og vel. Det foregikk heldigvis ved siden av meg, så jeg slapp å få det rett i fleisen. Omtrent da vi fikk maten vår, var ammingen over, og gulpingen kunne begynne. Den var det far som monitorerte, og han satt rett ved siden av meg, så jeg fikk orkesterplass til denne begivenheten. Endelig ferdig med gulpingen, så tok man til å lukte på stumpen til barnet. “Åja, her lukter det bæsj, ja. Nå er det noen som har bæsjet på seg. Kjenn her, kjenn her!” Og dermed ble spedbarnet sendt rundt frem og tilbake over bordet så alle kunne få luktet ferdig.

Hvor naturlig skal man egentlig måtte ha det på en restaurant? Tre av fire venninner i min gjeng greide ikke å spise opp maten. Den fjerde var en vordende ammetyrann, så hun følte at hun måtte tylle den i seg, men jeg tror ikke den smakte noe særlig…

At morsmelk gir mer intelligente barn enn erstatning er derimot et godt argument for å gi brystmelk (enten ved amming eller med tåteflaske), men jeg tror da det blir folk av dem som ikke får brystmelk også. I USA har de for eksempel ni av verdens ti beste universitets-/forskningsinstitusjoner, mens Norge ligger på jumboplass blant i-land. Så det er vel ingenting som tyder på at vi rykker fra intelligensmessig på grunn av ammetyranniet, akkurat.

For noen måneder siden hørte jeg om en tysk, gravid kvinne som skulle til jordmor i Norge. Jordmoren begynte å legge ut om amming og hvordan hun burde gjøre det, da den gravide sa: ?Jeg skal ikke å amme.? Jordmoren fikk fullstendig hakeslepp og stirret målløst og lenge både på kvinnen og mannen hennes. Til slutt kom det: “Jasså, du er redd for å få hengepupper, du?” Jordmoren var tydeligvis lettet over å ha fått satt henne i bås. Både kvinnen og mannen opplevde situasjonen som ekstremt pinlig – på jordmorens vegne.
Disse offentlig ansatte ammetyrannene er for øvrig ofte de samme som er mot epidural fordi det ikke er naturlig nok å føde med bedøvelse. Ønsker vi egentlig slikt fanatisk helsepersonell i Norge?

Det som gjennomsyrer ammetyrannenes holdninger, er en fullstendig mangel på respekt for mennesker som har tatt andre valg enn dem selv. Det er om å gjøre å tråkke mest mulig på kvinner som ikke velger å amme, først og fremt ved å tillegge dem en rekke overfladiske verdier og prøve å få dem til å føle seg som dårligere mennesker.

Men til slutt vil jeg gjerne si at jeg tross alt er glad over å se at det finnes så mange skriveføre personer som er opptatt av kvinners rettigheter i Norge. Jeg vil gjerne gi dere en utfordring: Logg dere på vg.no etterpå og skriv et innlegg i protokollen over alle de norske kvinnene som er drept av mennene sine de siste årene. Foreløpig er denne protokollen fullstendig dominert av bitre menn som ønsker å rettferdiggjøre denne praksisen. Hustrudrap er den vanligste dødsårsaken for kvinner i kjønnsmoden alder verden over. Dette er et VIKTIG tema, i motsetning til Retten Til Å Tvinge Andre Kvinner Til Å Amme.