Celina og rørleggerne

Pga tidspress har jeg bare tid til å legge inn en kjapp referanse til et bra debattinnlegg i dag. Les Sigrid Hvidstens Folkelighetsfella i Dagbladet. Innlegget oppsummerer hvor jeg står i forhold til kritikken som går på at det var for lite folkelig under åpningen av den nye operaen.

«Dette er jo en opera for folket», sa Grosvold. Nei, det er ikke det. Det en kun en opera for de av folket som er interessert i opera, og det synes jeg er helt uproblematisk. Opera har aldri vært noen folkesport. Og når det gjelder kritikken om at det var for mange rike mennesker til stede på åpningen – er ikke de rike en del av folket? Kan ikke de med penger være både “folkelige” og intellektuelle, akkurat som de uten penger?

Jeg sier som Sigrid Hvidsten: “Det er opera. Det er kanskje ikke for alle, men det er søren meg ikke Ole Ivars heller.”

Er det ikke flott at vi har rom for både opera og danseband i samfunnet, og at folk kan benytte seg av de fritidstilbudene de ønsker? Og for ordens skyld: Jeg tror ikke tanken på å treffe på Celina Midelfart i foajeen vil skremme bort en rørlegger fra å gå i operaen – det vil vel heller virke som et incitament.

Anathema slår et slag for hjørnesofa og større takhøyde

Jeg ble så inspirert i går da jeg fylte ut Fjordfittes kjerringtest og derved innrømte at jeg har duftlys fra IKEA, at jeg tar’n et skritt videre i dag og innrømmer at jeg har hjørnesofa også! På kjøkkenet, riktignok, men dog.

Som om det ikke er ille nok at det er en hjørnesofa, så er den i tillegg fra IKEA – med vaskbart trekk på 60 grader. Gagging already?

I en verden av politisk korrekt blogging, hvor det blir forventet at man har visse verdier, et visst utseende, visse møbler, matvaner osv., vil jeg nå gjerne slå et slag for hjørnesofaen, som etter min mening er et forsømt møbel.

I disse tider er hjørnesofaen omtrent like foraktelig som Smiley. På samme måte som jeg kvier meg for å sende smilefjes til enkelte personer på tekstmelding eller mail, har jeg alltid en standardreplikk klar når folk entrer leiligheten min for første gang: “Ja, som du ser har jeg hjørnesofa på kjøkkenet. Jeg vet det ikke er så stilfullt, men jeg synes det er så koselig å krype inn i kroken med en kopp te.” Og folk står og nikker overbærende mens de sikkert tenker “stakkars, patetiske kjerring”. Og det er ovenikjøpet før de har sett duftlysene mine! Etter det er selvfølgelig alt håp om å bli tatt seriøst ute.

Men så er det en liten djevel inni meg som bare må opponere (hvilket åpenbart gjør meg til en enda større kjerring, ref. Fjordfittes kjerringtest). Hva er det som gir en gruppe i samfunnet all definisjonsmakt når det gjelder hva som er politisk korrekt, slik at den andre gruppen, de harry og ukorrekte, havner på defensiven og må forsvare seg selv, i den grad de i det hele tatt oppfatter at de bryter med normen(e)?

Jeg greier ikke å definere meg selv inn i en gruppe – har aldri klart det. Jeg liker hjørnesofa og duftlys fra IKEA, parallelt med Nabokov, Hemingway, Nin, Tarkovskij og Bergman – samt Marie Claire, Mary Higgins Clark, JAG, Independence Day (“Welcome to earth!”) og Idol.

Jeg beundrer bilmekanikere (for det som foregår under panseret på en bil er faktisk ganske kompliserte greier) og forfattere (ok, kanskje ikke Mads Larsen, da).

Hvorfor er det så viktig å skape en gruppetilhørighet der en av hovedmålsettingene synes å være grensedragningen mot de som ikke tilhører gruppen? Handler gruppedannelse først og fremst om inklusjon eller eksklusjon?