Samfunnet og den sterke kvinnen – Kampusch i media

I Østerrike har de en helt unik statsborger som heter Natascha Kampusch. I flere dager har jeg hatt lyst til å skrive en post om henne, etter å ha ha blitt inspirert av noen poster borte hos Sigrun. Sigrun har fulgt med på Nettavisens dekning av det angivelige “forholdet” mellom Kampusch og hennes kidnapper Priklopil.

Kampusch’ historie er kjent for alle. I mars 1998 ble hun som tiåring kidnappet på vei til skolen. En hvit varebil stod parkert langs veikanten og ventet på henne, og hun ble dratt inn i kjøretøyet idet hun passerte. Vitner observerte kidnappingen, og politiet ble på et tidlig tidspunkt tipset om hvor jenta befant seg, men fulgte ikke opp.

Først etter åtte og et halvt år i fangenskap dukker hun plutselig opp – etter å ha tilbrakt hele ungdomstiden i et kjellerhull i Wien-forstaden Strasshof, tre meter under kidnapperens garasje. Kampusch hadde greid å rømme mens hun støvsugde kidnapperen Priklopils bil.

I de åtte årene i fangenskap levde Kampusch som en slags innesperret hustjener hos Priklopil. I tillegg til å utnytte henne seksuelt brukte han henne også til å gjøre hus- og hagearbeid. Hele Kampusch’ tilværelse, fra alderen 10 til 18, ble kontrollert av Priklopil. Gjennom diverse psykologiske teknikker tvang han barnet til å knytte seg til ham emosjonelt, blant annet ved å fortelle at foreldrene nektet å betale løsepenger og ikke lenger brydde seg om henne.

Uavhengig av løgnene om foreldrene er det sannsynlig at Kampusch ville knyttet seg til Priklopil. Hun gjennomgikk utviklingen fra barn til voksen hos ham. Hun kom i puberteten, hadde sin seksuelle oppvåkning og fikk sin første menstruasjon hos ham. Hun levde fullstendig isolert, berøvet enhver påvirkning fra andre levende vesener, og han kontrollerte all informasjon hun fikk tilgang på. Alle ord og begreper hun tilegnet seg fra alderen 10 til 18 lærte hun av ham. Alle bøker og blader hun fikk lese, var plukket ut av ham. Alt hun opplevde var iscenesatt av ham – som etter eget sigende og også i overensstemmelse med hennes erfaringer – var den eneste hun hadde, den eneste som brydde seg om henne. En tiåring har ikke noe begrepsapparat eller noen referanseramme for å motstå en slik enorm påvirkning.

Heldigvis har ikke offentligheten fått tilgang til alle detaljer om denne tilværelsen, og vi vil aldri få innsikt i nøyaktig hva slags relasjon som oppstod mellom de to. Men er det opp til Nettavisen og det østerrikske politiet, skal vi ikke se bort fra at det tilfaller oss noen godbiter i tiden som kommer. Forfatterne Hall og Leidig har dessuten skrevet en kvasipsykologisk bok hvor de uttrykker et håp om “å ha lagt fram overbevisende argumenter for at Natascha bør avsløre alle detaljer om forholdet”.

Slik beskriver Kampusch selv tilværelsen med Priklopil i et brev til offentligheten (offentligheten er altså oss med krav på å få vite): “Det var husarbeid, lesing, TV, samtaler, matlaging. Det var alt det var, år inn og år ut, og alltid med frykt for ensomheten.”

Jeg mener å huske at for ca 10 år siden var en lignende sak oppe i nyhetene. Ei ca 18 år gammel jente var blitt funnet i et fangerom i Australia, i samme nabolag som foreldrene bodde. Hun hadde vært innesperret i mange år, og var, ifølge pressen på den tiden, et fullstendig vrak. Uttalelser i media gikk på at det hadde vært bedre for foreldrene å finne henne død enn å finne henne i den tilstanden, fordi det ikke fantes noen måte hun kunne restitueres tilbake til en verdig tilværelse på.

Slike forventninger hadde offentligheten til hvordan kidnappingsofre skulle te seg da Natascha Kampusch trådte frem i medias søkelys. Alle stod klare til å synes synd på henne. Bredfulle av medlidenhet stod vi og våre media rede til å fange de første tårene, den bevrende underleppen og alle de dysfunksjonelle sidene hennes som nok etter hvert ville åpenbare seg.

Det måtte jo gå galt. Unge Kampusch skjulte ikke hodet under et grått teppe. Hun så ikke hjelpeløst på kameraene med store, fiolblå øyne og fortalte gråtkvalt om sin ødelagte barndom. Og ikke kastet hun seg ut i ellevill festing, narkotikamisbruk og promiskuøs oppførsel heller. Hun svarte ikke til våre forventninger om hvordan en overgrepsutsatt kvinne skal te seg. Det finnes strenge retningslinjer for sånt. Første bud er: Vis svakhet. Ikke søk blikkontakt, skjul ansiktet, fremstå som vergeløs med sterk pappa/advokat/mamma ved din side som kan jage journalistene vekk.

Men ikke bare så Kampusch rett i kamera – budskapet hennes var problematisk også. Hun nektet simpelthen å fremstille seg selv som svak og underlegen. Hun godtok ikke å oppføre seg som et offer. Blant annet sa hun dette om relasjonen til Priklopil: “Han var ikke min herre. Jeg var like sterk, men symbolsk sett, han bar meg på armene sine og trampet på meg på samme tid.”

Vi visste ikke hva vi skulle tro. 25. august 2006 rapporterte VG at Kampusch “utrolig nok” ikke ville snakke stygt om sin kidnapper. Politiets psykologer var “overrasket over hvor godt utviklet den bortførte jentas vokabular og intelligens [var].” En advokat beskrev henne som en «svært intelligent og veltalende» ung kvinne, som ikke ønsket at folk skulle synes synd på henne. Intervjuer Cristoph Feurstein “fikk frysninger” av hvor selvsikker hun virket.

Så hva gjør man når et offer nekter å oppføre seg som et offer? Når et menneske overgår våre forventninger til hva som er psykologisk mulig? Vi blir mistenksomme, selvfølgelig. Mediependelen begynte å svinge.

- 30 august 2006: “Natascha kunne ha rømt før”
- 18. september 2006 i VG: “Natascha innrømmer skiferie”.
- 25. september 2006 i VG: “Tjente 12,5 millioner på en måned”.

I månedene og årene som kommer blir hun forfulgt av paparazzier, og det blir tatt bilder av henne med merkesolbriller og mens hun kysser en gutt på et diskotek. Hun kritiseres for å ville tjene penger på årene i fangenskap.

Nettavisen står for det verste lavmålet hittil. 21. april 2008 rapporterer de at “Natascha hadde sex med kidnapperen”. Det har riktignok vært kjent helt fra starten at hun levde i en overgrepsrelasjon med Priklopil, men den nye vinklingen innebærer en stor grad av frivillighet: “Hun fortalte at de hadde hatt samleie og at hun hadde ligget med ham frivillig.” Nettavisen spekulerer også i graviditet.

Frivillighetsbegrepet er svært problematisk i denne sammenhengen. Det kan også sies mye om hvorfor Kampusch ikke ønsker å fremstå som et offer. Det er nærliggende å tro at hun har behov for å bevare en viss verdighet i forhold til den tilværelsen hun hadde med Priklopil, simpelthen for å gi mening til åtte år av sitt liv.

Men det er ikke det denne posten handler om. Denne posten handler om den iboende menneskelige skrøpeligheten. Ikke hennes, men vår. Svakheten, tarveligheten som gjør at vi drives fra sensasjonsoppslag til sensasjonsoppslag. Tilkortkommenheten som gjør at vi mistenkeliggjør og etter hvert fordømmer alt vi ikke forstår. At vi har så stort behov for å sette folk i bås at vi er villig til å sjikanere et overgrepsoffer og forfølge henne med paparazzier på diskotek.

Det handler om hvordan media bygger opp og river ned mennesker basert på en fullstendig mangel på psykologisk analyse. Anstendighet og moral er blitt problematiske ord som brukes for å beskrive “venstrevridde moralister”. Ordet “moral” er etter hvert blitt så stigmatisert at man nå må snakke om “etikk” for å unngå assosiasjonene til religiøs puritanisme og intoleranse.

Kampusch fremstår med en imponerende styrke og stødighet. Det er ikke vår sak å få innsikt i hva hun tenker innerst inne eller hvilke teknikker hun benytter seg av for å overleve. Vi har ikke noen rett til å stille krav til henne, verken om oppførsel eller informasjon. Hun burde kunne stille krav til oss: Om nettopp anstendighet og moral.

Synes du kvinnerollen kan være klam og begrensende? Prøv da den offentlige overgrepsoffer-rollen. Levende mumifisering ville være å foretrekke.

Kilder:
www.vg.no
www.aftenposten.no
www.dagsavisen.no
www.siste.no
www.nettavisen.no

Lallende idioti

- Grunnen til at venstresiden er imot prostitusjon, er at de ikke greier å forholde seg til nytelse. Dette gjør dem onde, skriver Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen i Aftenposten. Dette er bare noen av gullkornene du finner i dette sjeldsynt stupide debattinnlegget. Les resten her.

Innlegget tar utgangspunkt i at all prostitusjon er frivillig. Kjernen i sexsalg er nytelse (for begge parter (?) – eller i det minste for mannen), og dette er noe venstresiden ikke greier å forholde seg til. Mennesker på venstresiden ønsker som kjent at alle skal ha det vondt. Det er antageligvis det som gjør dem onde. Vel, jeg er glad vi endelig fikk klarlagt det.

På slutten drar han lekende lett noen paralleller til privat rakettoppskyting, Arnulf Øverland og Edvard Munch. Konteksten er individuell frihet – tror jeg. Les og nyt!

Pavlovs hunder

Grrr! Ingen “fortjener” sex. Hvis gamlingene ikke greier å la være å tafse på de ansatte sykepleierne, så lenk dem til senga. Sextrakassering på arbeidsplassen er nemlig ikke et uttrykk for at man er seksuelt frustrert, men for at man ikke respekterer kvinner. Og det bør ikke belønnes med et påspandert nummer på skattebetalernes regning. Flink gutt, liksom. Er det rart verden går i hundene?

Horekunder – den absolutte pariakasten?

Vi feminister har til tider ganske sterke meninger om hva som er best både for oss selv og andre kvinner, og det er få temaer som frembringer så sterke følelser som prostitusjon og myten om den lykkelige horen.

Selv er jeg godt plantet i tradisjonell kvinnesakstradisjon på dette området, og jeg har til gode å se et overbevisende portrett av den lykkelige horen, eller forskning som understøtter at prostitusjon er et heldig yrkesvalg.

Men jeg synes jeg skylder de prostituerte å prøve å lytte til hva de sier, og som den bloggeren jeg er, har jeg i så måte hatt stort utbytte av å lese bloggen “Confessions of a Callgirl”.

SecretCallgirl er en ung, norsk, smart, overgrepsutsatt student som sper på studielånet med luksusprostitusjon på si. Bloggen begynner på en munter tråd, og jeg mistenker at planen nok var at den skulle bli en “lykkelig hore”-blogg i klassisk belle-de-jour-stil, med poster av typen “Horekunders forsøk på “dirty talk” og komplimenter” og “En merkelig sosial situasjon”, som handler om det merkelige i å møte et vilt fremmed menneske for så å kle av seg i løpet av få minutter og ha sex.

Men bloggen forandrer tone underveis, blir dystrere og dveler etter hvert mer ved tidligere voldtekter og overgrep, før hun til slutt tilsynelatende gjør et valg og bestemmer seg for å trappe ned – og kanskje slutte helt med – sexsalget.

I den nyeste posten, “Horekunder er uaktuelle som fremtidige partnere…”, tar hun opp en helt ny vinkling, nemlig hvor attraktive horekundene er på kjærestemarkedet. Det ligger ingen stor forskning bak, men baserer seg på hva hun selv har snappet opp på diskusjonsfora på Internett samt egne erfaringer med kunder. Blant annet går det tydelig frem at hun som prostituert har lave tanker om kundene som potensielle kjærester og menn. Hun sier blant annet: “Vel, velkommen til dobbeltmoralens rike. Selv ikke jeg, som selger sex, vet (…) ærlig talt ikke om jeg hadde følt meg komfortabel med å være sammen med en tidligere horekunde.”

Dette begrunner hun blant annet med at “kjennetegnet for horekundene i sin helhet var nemlig en måte å ha sex på som var som tatt ut fra en pornofilm, noe det i og for seg ikke er noe galt i siden det er det de betaler for og kanskje ikke får hjemme. Det inkluderte veldig mye spruting i ansikt også videre, noe som i og for seg er greit nok, men har lett for å bli en objektifiserende måte å ha sex på.” På et mer humoristisk plan er det en gjenganger i postene hennes at hun synes horekunder er dårlige i senga, og det finnes mange lignende sitater på bloggen.

Atskillig mer urovekkende er imidlertid det hun sier om at “ca halvparten av kundene mine har trengt virkelig overtalelse for å godta kondombruk, noe som egentlig er ganske skremmende! Jeg vet også at det finnes prostituerte som ikke er like sta på det med kondombruk som det jeg er”. Det bør legges til at en stor del av kundene hennes er gifte menn.

SecretCallgirl sier videre at hun aldri ville begynt å selge sex om hun ikke var blitt utsatt for flere seksuelle overgrep, og “takket være en genial tankefeltstterapeut” har hun nå begynt å bygge opp selvtilliten for å kunne legge sexsalget bak seg. Men hun går også i rette med noen av mytene: “jeg veldig klar på at jeg aldri har solgt kroppen min – jeg har solgt en tjeneste.”

Uansett innrømmer hun at hun heller ikke sitter inne med noe svar på hva slags langtidskonsekvenser sexsalg får: “Spørsmålet nå blir vel egentlig om hele erfaringen med å selge sex vil kunne komme tilbake å hjemsøke meg i fremtiden, med tanke på senere familieliv, yrkeskarriere også videre, men også med tanke på eventuelle følelsesmessige ettervirkninger.”

Jeg ønsker SecretCallgirl lykke til med fremtiden og håper terapeuten kan hjelpe med å bygge den selvtilliten som skal til for å kunne ta konstruktive valg.

Samtidig prøver jeg forgjeves å undertrykke et feministisk fnis (sitat: Avil) over at horekundenes posisjon på kjønnsmarkedet nå er blitt så dårlig at horene ikke vil ha dem… Er det mulig – har vi endelig kommet dithen at det etter gjengs oppfatning er blitt mer foraktelig å kjøpe sex enn å selge det?

Hvor lurt er det å utlevere seg på nettet?

Jeg leste nettopp denne artikkelen på aftenposten.no.

Der står blant annet:
“Engelske avisredaktører svarer at dette er ikke bilder de har stjålet, men tvert imot hva avdøde selv hadde valgt å presentere seg med på Facebook. Unge mennesker verden over gjør det samme, selv om de blir advart: Det de en gang har lagt ut på slike nettkanaler kan komme i hele verdens besittelse, for alltid. En dommer i USA som har støtt på fenomenet i flere rettssaker allerede, sier: “Tillat aldri et bilde bli tatt av deg som du ikke kunne vise din bestemor!” Resultatet av et øyeblikks impuls kan plage dem resten av livet, og, som i Martines tilfelle, etterpå.”

I kommentarfeltet hos HvaHunSa har vi nylig diskutert hva som kan skje når kunstbilder av barn havner på Internett.

Det er en evig pågående diskusjon om hvor anonym man bør eller eventuelt ikke bør være på nettet. I forrige uke var det bza som stilte spørsmålet.

Jeg innrømmer gjerne at jeg har litt angst for min egen nettsikkerhet. Helt siden Internett kom, har jeg behandlet det med stor respekt. Samtidig som jeg elsker alle de mulighetene det gir, ser jeg også på det som en trussel mot mitt privatliv og i verste fall som et maktmiddel som kan brukes mot meg.

Jeg logger meg kun på nettbanken fra min egen maskin. Jeg ventet i det hele tatt mange år med å skaffe meg nettbank. Det er ytterst sjelden jeg handler med kredittkort over Internett, og Facebook holder jeg meg langt unna. Det som for Martine Vik Rasmussen sikkert var helt uskyldige festbilder, har nå blitt en kilde til ekstra sorg for familien idet kynisk, britisk presse kjører på med sin agenda. Bildene blir satt inn i en kontekst der de ikke var ment å skulle være.

For et par år siden ble en venn av meg litt ivrig idet han signerte et opprop. Han ble i det hele tatt ganske grafisk i sine fremstillinger av hva han kunne tenke seg å gjøre med representantene for en viss bransje. Selv om han er verdens fredeligste person, kan man fort bli lurt til å tro noe annet når man googler navnet hans, for da kommer denne posten opp i all sin grafiske oppfinnsomhet. I ettertid har han vært svært ivrig til å påta seg diverse styreverv, sånn at oppropet nå i det minste har havnet på side 2 i google-søket…

Folkene jeg jobber med, googler både hverandre og aktuelle stillingssøkere, og de som kommer på intervju har googlet sine fremtidige arbeidsgivere for å se etter felles interesser. Det er uante mengder informasjon der ute for den som vet å benytte seg av det, og man er ikke garantert at det man legger ut om seg selv kan fjernes. I USA har de laget egne, lett tilgjengelige nettsider som sparer på gammel, slettet informasjon. En venn av meg sier at han kan finne sine eldgamle hjemmesider fra 1996 der.

Som jeg skrev innledningsvis, finnes det mange sterke meninger om nettanonymitet. I denne bloggen skriver eieren i sine retningslinjer for kommentarposting at kommentarer under alias “overveiende sannsynlig” vil bli slettet fordi det er useriøst å opptre uten fullt navn. Jeg har også selv opplevd å møte dette argumentet i en nettdebatt. Og jeg har en viss sympati for tankegangen, for jeg tror det er den samme tankegangen som ligger til grunn for at jeg i ung alder ble opplært å presentere meg i telefonen. Den dag i dag har jeg fordommer i bøtter og spann mot folk som ringer uten å si navnet sitt med en gang.

Men jeg føler ikke for å lire utav meg navnet mitt i samme grad på nett. Artikler som denne skremmer meg. Norske kvinner som skriver mye om kvinnesak, eller som i det hele tatt har sterke meninger om et tema, blir fort utsatt for hets, og ikke alle bryr seg om hvorvidt disse kvinnene har søkt offentligheten eller ikke. Det finnes også dem som argumenterer for at dersom du har satt navnet ditt i en blogg, så har du søkt offentligheten. Og jeg har sett én skikkelig ekkel stalkerblogg som går langt i å beskrive utseende og tilholdssted til sitt objekt.

I denne sammenhengen må jeg bare få sagt hvor utrolig modig jeg synes VamPus er. Jeg vet at publisering av Muhammed-tegninger er et kontroversielt tema, men selv de som er sterk imot, må jo være enig i at dama utviste mot i dette tilfellet.

Men sånn rent bortsett fra sikkerhetsaspektet, kan det også være andre fordeler ved anonymitet i bloggsammenheng? Fjordfitte skrev at “en av fordelene med å benytte pseudonym er i alle fall at det ikke er noen tvil om forskjellen mellom en selv som person og som blogger. En blir ikke mer tykkhudet, men det blir mindre nødvendig å stakkarsliggjøre seg selv, mindre aktuelt å ta kritikk mot nettadferd og tekster som personangrep.”

Som det går frem av overskriften er jeg skeptisk til å legge ut mye personlig informasjon om seg selv, men jeg synes også det hadde vært interessant å høre hva andre mener om dette. Altså: kommentarer mottas med takk.

I dag minnes vi Aarebrot

I dag er det nøyaktig ett år siden Frank Aarebrot brukte sin kompetanse som valgforsker og rikstulling (unnskyld, rikssynser) til å belyse en av de største utfordringene i Norges mest høyteknologiske næring – overandelen av kvinnelige ledere i olje- og gassindustrien.

I dette sjeldent begavede intervjuet lanserte Aarebrot en rekke banebrytende teorier: Stikk i strid med såkalt vedtatte sannheter, og i motsetning til den bevisste feilinformasjonen fra Statistisk sentralbyrå, så er faktisk ikke kvinner overrepresentert i “drittjobbene” – de er nemlig overrepresentert i lederstillingene i stedet! Du har hørt uttrykket “gutta på gølvet”, ikke sant? Ville jo ikke hett det hvis det hadde vært jenter på gølvet, eller hva?

Aarebrot sa blant annet følgende: “Hvor mange kvinner driller etter olje i Nordsjøen? At det da er over 20 prosent kvinner i StatoilHydro-ledelsen blir helt sykt.”

Jepp, Aarebrot. Helt psykt. Det at du iblant blir bedt om å uttale deg som valgforsker, betyr ikke at du blir en ekspert på nødvendige kvalifikasjoner for toppjobber i olje- og gassindustrien.

Som om en av verdens mest avanserte og høyteknologiske industrier – i overveiende grad underlagt internasjonal økonomi og lovgivning – anvender RIGGERE i toppstillingene! Det finnes meg bekjent ikke en eneste tidligere rigger på toppleder- eller styrenivå i noen av disse bedriftene.

Men Aarebrot lot seg ikke affisere av realitetene: “- Tvert imot er kvinner ofte direkte overrepresentert i sjefssjiktet, sier han, og sikter til mannsdominerte selskaper som StatoilHydro. Skal kvinner ha makt, får de skaffe seg den relevante erfaringen.”

For alle vet jo at det som gir den mest “relevante erfaringen” for å få makt er en såkalt “drittjobb”. Jadda, helt logisk. Det er godt vi har Aarebrot som makter å se de store sammenhengene.

Eller mente han kanskje at det faktum at NOEN menn jobber som riggere, gjør ALLE menn kvalifisert til å jobbe som ledere innenfor olje og gass? Cool by association, så å si?

En parallell blir da at fordi NOEN kvinner jobber som syersker, blir ALLE kvinner kvalifisert til å lede motehus.

Etter å ha lest dette, så jeg med forventning frem til neste utspill fra Aarebrot. Med et slikt glødende engasjement for likestilling måtte jo neste skritt bli å gå i bresjen for at vaskedamene trer inn i ledelsen i de bedriftene de jobber i. (De vet hva som skjer på gulvet, ikke sant?) Og derfra kunne ikke veien være lang til et frontalangrep på den uforholdsmessig store andelen mannlige oversykepleiere og barnehagebestyrere.

Guess what? Jeg venter ennå.

Er Dagbladet tjent med å være så tendensiøse?

I nettavis-konkurransen “Hvem kan lage den mest tendensiøse kronikktittelen?” slår Marte Michelet i dag til med “Muslimhore”. Gratulerer, Michelet, du har funnet en kronikktittel som er enda mer populistisk enn “Hvilket makabert svik!”. Jeg tenker aftenposten.no er grønne av misunnelse.

Hurra, dette vil nok føre til et rekordhøyt antall leserkommentarer – til og med mer enn det Mads Larsen greier å dra inn på en god dag. Gratulerer til dagbladet.no også! Som alle vet, betyr hvert ekstra klikk kroner i kassa.

Michelet syntes ikke hun var tendensiøs nok på kvinnedagen, som hun brukte til å diskutere islam. Islam på kvinnedagen – da tok hun kanskje opp at kvinners stilling i muslimske land generelt er dårligere enn i Norge, spør du? Nei, feil. Hun synes vi burde slutte å snakke om dette, i hvert fall ikke så høylydt. I stedet brukte hun dagen til å komme med den interessante påstanden at “kampen for likestilling er kuppet av islamkritikere” .

Norske feminister kan heretter se frem til å møte skyts fra to hold: Enten er de for navlebeskuende og bryr seg for lite om sine søstre i land der kvinnens stilling er dårligere – eller de får kritikk for at de våger å diskutere muslimske kvinners stilling, for da er de nemlig “brune” iflg. Michelet (dvs. fascister)! Godt å se at retorikken sitter løst.

Og i dag følger hun opp med nok et tendensiøst innlegg, hvor hun lekende lett generaliserer fra et par hatmailer hun har mottatt, til alminnelige tendenser i samfunnet. Disse mailene er nemlig en “indikasjon på nettopp den tendensen [hun] forsøkte å advare mot på 8. mars: At mange av dem som gir seg ut for å være opptatt av likestilling og muslimske kvinners rettigheter, i realiteten er urtypiske rasister og sexister.”

Så fint – hun har mottatt et par hatmailer, og dermed blir mange av dem som sier de er opptatt av muslimske kvinners rettigheter til urtypiske rasister og sexister! Hun utdyper ikke hva hun mener med “mange”, men det kan vel være rimelig å anta at det utgjør en betydelig andel av oss som er opptatt av muslimske kvinners rettigheter? Jeg er kvinne selv, men det forhindrer kanskje ikke at jeg innerst inne er en sexist, og at det egentlig er et uttrykk for kvinnehat når jeg bekymrer meg for muslimske kvinners rettigheter? Kanskje, hvis jeg begynner å snakke mer om hvor bra kvinner har det i muslimske land, så blir jeg en ekte kvinnesaksforkjemper i Michelets øyne?

Ja, Marte Michelet, du har rett. Dette er “usaklig brunbeising” – svært usaklig brunbeising! Men trøsten er at fra dette punktet kan det bare gå fremover med kronikknivået i Dagbladet.

Oppdatering 18. mars 2008:

Les også denne glimrende kronikken på document.no. Den stiller muntre spørsmål ved Michelets troverdighet.

Fortell om et overgrep

I dag ble jeg så inspirert av en tidligere post hos modige, sterke Virrvarr, der hun forteller om et alvorlig overgrep som ble begått mot henne da hun ikke var stort mer enn et barn.

Selv har jeg heldigvis aldri opplevd å bli voldtatt, og jeg vet ikke om jeg hadde funnet styrke til å takle det. Men jeg har opplevd å bli holdt fast med makt og bli livredd for en mann jeg stolte på, å miste kontrollen over situasjonen og min egen kropp, om enn bare for en kort stund. (Mesteparten av min historie har jeg også skrevet i kommentarfeltet hos Virrvarr.)

Det som henger mest igjen av hele opplevelsen, er hvor fordømt, patetisk, jævla sårbar jeg er som kvinne i en slik situasjon. Det eneste som gjør at jeg aldri er blitt voldtatt, er at de fleste menn jeg kjenner har valgt at det er noe de ikke vil gjøre. Jeg er så latterlig svak, selv sammenlignet med menn som er mindre enn meg av størrelse, at jeg ikke har noe å stille opp med dersom en mann velger å ikke ta et nei for et nei. Det gjør meg så maktesløs, redd og sint.

Noe annet som skremmer meg, er at når jeg forteller min historie til andre jenter, får jeg stort sett en lignende historie i retur. Hva betyr det? Kan det være at overgrep er langt vanligere enn vi tror? Uansett, jeg tenkte å slå et slag for åpenhet om dette temaet i dag – så her er min historie:

For ganske nøyaktig ett år siden var jeg på firmafest på et hotell og ble altfor full. Siden jeg ikke hadde lyst til å gå og legge meg da baren stengte, foreslo jeg (!) for den tidligere sjefen min, som kunne vært faren min med god margin, at vi skulle ta en øl på rommet. Vi kjenner hverandre ganske godt; det var et tillitsforhold der. Jeg kan bli så utrolig naiv i fylla, og det streifet meg ikke at han kunne ha andre planer. Men på et svært tidlig tidspunkt kom det frem at han ville vi skulle ha sex. Jeg sa nei. Da begynte oppførselen hans å bli truende. Han slengte meg overende i senga, la seg oppå meg, holdt meg fast og begynte å kysse meg. Jeg husker at jeg lå der og prøvde å dytte vekk armen hans som lå tvers over brystet mitt og holdt fast den ene armen min. Jeg husker at armen hans var hårete og fregnete, og jeg vemtes og skjemtes og var livredd. Heldigvis slapp han meg da jeg fortsatte å kjempe for å komme løs, og jeg flyktet ut av hotellrommet. Jeg var vettskremt, gråt og gråt og sovnet helt fortvilet.

Dagen etter kom han med noen bemerkninger som fikk meg til å tro at han var i full gang med å bagatellisere det hele. Blant annet sa han at han ikke hadde vært helt sikker på om jeg mente nei da jeg sa det, så han ville gjerne få klarhet i det før han slapp meg. Jeg var altfor opprørt til å si det jeg ønsket å formidle.

Allerede neste dag reiste jeg utenlands gjennom jobben. Jeg husker at jeg lå på et hotellrom i Afrika og kikket ut i mørket mens en enslig moskito surret rundt ørene mine. Søvnen ville ikke komme. Jeg tenkte og tenkte på hva jeg hadde gjort galt for å få ham til å tro at jeg kunne ha lyst til å ha sex med ham. Jeg forbannet meg selv for at jeg hadde vært så naiv, satt meg selv i den situasjonen. Skjelte meg selv ut for at jeg hadde vært så full, ikke taklet det bedre, vært så lite verdig osv. Alle de skyldfølelsestankene som jeg tror klenger seg til jenter som blir utsatt for overgrep.

Jeg vurderte aldri anmeldelse, men jeg var heller aldri i tvil om at jeg skulle konfrontere ham. Da jeg kom tilbake til Norge, satte jeg meg ned og skrev en tale til ham. Jeg gikk nøye gjennom akkurat hva jeg skulle si, slik at jeg var sikker på at det fikk den effekten jeg ønsket. Denne gangen skulle jeg ikke komme til kort. Hensikten med å konfrontere ham var ene og alene at jeg skulle føle meg bedre.

Jeg dro opp på jobben og tauet ham inn i et stillerom (det er kontorlandskap der), plasserte ham pent i en stol og holdt talen min, som da var godt innøvd. Det var utrolig godt å se ham få tårer i øynene da jeg snakket om det fine forholdet som vi hadde hatt og tilliten som var brutt. Og det var befriende å se ham rett inn i øynene mens jeg rolig fortalte ham at jeg aldri noensinne kunne vurdert å ha sex med ham, at tanken aldri hadde streifet meg. Det var ikke nødvendig å ta “the low road” og snakke om aldersforskjell og kulemage – alle grunnene til at jeg ikke ville ha ham, lå der implisitt. Siden jeg hadde hatt tid til å forberede meg og det kom fullstendig overraskende på ham, fremstod jeg som verdig og rolig, og han ble sittende der, stammende, angrende og gråtfeldig.

Da jeg gikk hjem fra jobben den dagen, skinte solen. Jeg følte meg fri; feiret med årets første utepils med ei venninne. Det ble ikke flere søvnløse netter, og skamfølelsen var som blåst bort. Hendelsen har aldri plaget meg siden. Det rareste er at jeg nå kan omgås ham nesten som før (bortsett fra at jeg aldri vil bli med på hotellrommet hans igjen), spøke, le og prate jobb-ting. Jeg tror han er evig takknemlig for at jeg ikke anmeldte det eller “sladret” til bedriftsledelsen, og det virker som han har en nyfunnet respekt for meg. Jeg føler ikke noe behov for å forfølge saken; jeg har sagt det jeg har å si. Og han lyttet.

For meg var konfrontasjon en måte å legge det bak meg på. Nå kan jeg tenke tilbake på denne hendelsen med stolthet. Jeg er stolt av måten jeg taklet det på. Mens han derimot alltid kommer til å tenke tilbake på det som ett av sitt livs nedrigste øyeblikk. Og det er jo slik det skal være. Det er han som skal skjemmes – ikke jeg. Det er han som skal angre, fortvile og ligge søvnløs – ikke jeg.

I kveld skal jeg ut og drikke øl med noen venninner. Og jeg skal ta en skål for Virrvarr og en en skål for alle de andre jentene der ut som har måttet håndtere et overgrep. Hurra for dere som har kommet dere gjennom noe sånt!

Gruppevoldtekt lønner seg ved erstatningsutmåling

Les viktig post hos Drusilla i dag:

Drusilla refererer til en kronikk i Aftenposten, der dr.juris. Bettina Banoun kommenterer en høyesterettssak vedr. erstatningsansvar etter en gjengvoldtekt.

Oppdatering 26. februar 2008: Denne bloggposten finner du også på dagbladet.no.

Retten fant (med 4 mot 1) at disse voldtektene, som foregikk fra torsdag kveld til fredag morgen, var å betrakte som én og samme skade i henhold til Lov om skadeserstatning av 13. juni nr. 26 1969. Denne betraktningen førte igjen til at det ble satt et øvre tak på erstatningsutmålingen – fordi det dreide seg om én, særdeles skjerpende voldtekt – slik at voldtektsmennene hver for seg må betale mindre (ca kr 40 000) enn om de uavhengig av hverandre hadde voldtatt jenta (kr 100 000 for en “normal”, ikke-skjerpende voldtekt).

Tvisten dreier seg i hovedsak om en fortolkning av erstl. § 5-3. Første ledd pålegger solidaransvar for “samme skade” voldt av flere. Det betyr at skadevolderne blir gjensidig ansvarlige for erstatningsbeløpet.

Slik flertallet ser det, følger to konsekvenser av dette:
1) Solidaransvar gir kun grunnlag for erstatningsutmåling for en enkelt hendelse.
2) For at hver skadevolder skal ilegges et separat, eller proratarisk, erstatningsbeløp, må man definere hendelsen som flere skader.

Les hele dommen her: http://www.domstol.no/upload/HRET/Internett/Avgjørelser/SAK%202007-639.pdf.

Dette med hvorvidt et hendelsesforløp kan betraktes som én eller flere skader, er kjent fra flere juridiske fagområder og må fastsettes etter skjønn i hver enkelt sak. Det er derfor ikke uvanlig med dissens i panelet, slik det var i denne saken.

Det skal også i prinsippet være spillerom for rimelighetsbetraktninger etter norsk rett, så det burde ikke være noe i veien for å vektlegge både offerets lidelse og samfunnspreventive hensyn.

Disse mulighetene til å yte skadelidte rettferdighet benyttet ikke dommerflertallet seg av.

Jeg opplever det som en personlig krenkelse av min rettsfølelse når førstvoterende på følgende måte begrunner at det må være snakk om én og samme skade: “Det er ikke tvilsomt at A ble utsatt for en rekke krenkelser i Xveien. Fire av ankemotpartene hadde samleie med henne, noen av dem mer enn én gang. B bet henne i brystet da hun forsøkte å sette seg til motverge. Jeg kan imidlertid i forhold til ankemotpartene vanskelig se at det foreligger mer enn én – stor – skade som A kan kreve erstatning for.”

Dissenterende dommer Skoghøy, derimot, forklarer på en god måte hvorfor en gruppevoldtekt må være å betrakte som flere atskilte krenkelser. Man kan ta utgangspunkt i hvordan offeret selv opplever en serie voldtekter – som én hendelse eller flere.

Eller for å bruke et annet grep: Dersom én voldtektsmann skulle ha smittet skadelidte med hiv, skal da alle som voldtok være å betrakte som delaktig i denne smitteoverføringen? For det må jo bli konsekvensen dersom en gruppevoldtekt alltid er å betrakte som én og samme skade eller krenkelse.

Som dissenterende dommer påpeker: Erstl. § 5-3 om solidaransvar er der for å beskytte skadelidte. Paragrafen skal sikre at hun får dekning for erstatningsbeløpet og er ikke ment å skulle begrense hennes muligheter til å få høyere erstatning. Da vil nemlig loven virke mot sin hensikt.

Videre kan jeg vanskelig se at det er noe i veien for at hver skadevolder kan være solidarisk ansvarlige for hvert sitt fulle, separate erstatningsbeløp.

Dissenterende dommer poengterer dessuten i Aftenposten at det var fire kvinnelige dommere som valgte å betrakte dette som én og samme skade, mens den eneste mannlige dommeren tok dissens. All ære til ham, men jeg håper kjønnsfordeligen var en tilfeldighet; ellers skammer jeg meg på vegne av mitt eget kjønn i dag.

Jeg håper også det er en tilfeldighet at det er en påfallende distanse angående sosial bakgrunn og ressurser mellom de dømmende (dommere Bruzelius, Coward, Stabel og Gussgard) og skadelidte, som var 16 år, rusmisbruker og bodde i en barnevernsinstitusjon.

Skadelidte var påvirket av heroin da hun ble voldtatt, og dette gjorde at hun ikke greide å sette seg til motverge. Da voldtektsmennene neste dag var ferdig med henne, dumpet de henne utenfor et hotell, blødende fra et åpent sår i underlivet. Ved legeundersøkelse ble det konstatert at “A hadde store smerter i skjeden. Hun hadde hevelser, rødhet, det var et åpent sår i skjeden og det sivet blod kontinuerlig. Smertereaksjoner og krampe gjorde det umulig å føre finger eller undersøkelsesinstrumenter lenger inn i skjeden enn noen centimeter. (…) I tillegg til skadene i skjeden hadde hun flere blåmerker på bryst, hals og lår.” Voldtektene førte dessuten til at A-s rusmisbruk, som hadde vært avtagende, akselererte fordi hun fikk store psykiske skader.

Som dissenterende dommer ganske riktig påpeker, har også kvinner som sliter med rusproblemer, krav på et liv uten vold og overgrep. Han påpeker dessuten at en gruppevoldtekt er mer skjerpende fordi skadevolderne kan hjelpe hverandre å holde offeret fast og oppmuntre hverandre til videre ugjerninger. Det bør derfor ikke fremkomme noen rabatt i slike saker.

Men det viktigste er, som Banoun skriver i Aftenposten, at det er et stort problem at denne dommen strider i mot vanlige folks rettsoppfatning. Og som hun videre påpeker, føyer den seg inn i en rekke domsavsigelser hvor Høyesterett (og for så vidt også de lavere rettsinstanser) har ilagt altfor lav straff og/eller kompensasjon for seksualovergrep. På dette området er rettsinstansene på kollisjonskurs med folket, og det er et alvorlig demokratisk problem som domstolene bør ta innover seg.

Lovgiverne har også et ansvar for å gripe inn og endre loven(e) når domstolene er i utakt med samfunnets rettsfølelse.

La oss håpe at Høyesterett tar til vettet og bruker neste anledning til å avsi en dom som bryter med denne urimelige avgjørelsen.

Denne saken utgjør for øvrig et interessant innspill i debatten om juryordningen. Kan det være så ille å dømmes av sine likemenn, når ens “overmenn” behandler en så uverdig?

Hvorfor er Åsne så vanskelig å svelge for menn?

Like sikkert som Mads Larsens neste debattinnlegg på db.no, kommer den årvisse kritikken av Åsne Seierstads forfatterskap. Når Åsne utgir bok, blir det bråk.

Så hvordan kan det ha seg at denne milde, filantropiske, synnøve-solbakken-aktige kvinnen greier å inspirere et oppbud av alt som finnes av herskerteknikker – kritikk, latterliggjøring og ufarliggjøring – hver gang hun kommer med noe nytt?

Spørsmålet var retorisk ment, for jeg har tenkt å besvare det selv: Fordi hun trenger seg inn på menns enemerker.

Dagens kritikk kommer fra den danske litteraturkritikeren Rose (http://www.dagbladet.no/kultur/2008/02/22/527684.html). Han gir Åsne Seierstad “ramsalt kritikk” for hennes nyeste bok.

Bruken av ordet “ramsalt” synes å være et problem i seg selv for en av Dagbladets lesere, som kaller seg “Atlke Kvalvik”. Han skriver: “Er det ikke rart at når Dagbladetts utvalgte folk: kvinner på ytre venstre kritiseres, blir kritikken til “rammsalt” dvs noe litt karslik og tøft i stedet for si, slaktet?”

Det er altså vel og bra å kritisere dama, men må man bruke et kraftfullt uttrykk når man gjør det? Slike ord bør jo reserveres for å beskrive menn!

Men hva sier så Rose? Som Dagbladet skriver: “Selv oppsummerer han sin kritikk ved å spørre: – Hvis det er feil i det jeg kan kontrollere, hva skal jeg da tenke om det jeg ikke kan kontrollere.”

Han ser ikke noen grunn til å besvare spørsmålet sitt. Han har nemlig ikke bare funnet feil, men han har også grunn til å tro at disse feilene bare utgjør toppen av isfjellet. For det er jo en alminnelig logisk slutning at der det finnes én feil, finnes mange flere?

For den som leser videre i artikkelen kommer han imidlertid til det egentlige problemet: ” Leseren identifiserer seg med Åsne som fortellerstemme, og det er vanskelig å argumentere mot eller finne feil i følelser.”

Der har vi det altså. Det blir for mye følerier i tekstene hennes. Og det tar fokus vekk fra fakta. Pluss at det er vanskelig å argumentere mot det hun skriver. Ikke for det at han ikke har prøvd…

Og i forrige uke var det Aslak Nore som var ute på prosa.no (http://www.prosa.no/artikkel.asp?ID=303).

Også Nore er opptatt av Åsnes følerier. “Seierstads empati, innlevelsen i andre mennesker, er hennes store styrke som reporter. Det er også hennes svakhet som analytiker. Med de “avmålte” reporterne er det trolig omvendt.”

Nore ser ikke noen grunn til å utdype hvorfor han tror det er omvendt med de andre reporterne i Åsnes reisefølge. Selvforklarende, kanskje?

Og hva viktigere er: Ei heller ser han noen grunn til å forklare hvorfor Åsnes empati svekker hennes analytiske evner. Innlysende det også, kanskje? For det er jo helt logisk at jo mer du forstår av andre menneskers situasjon, desto dårligere blir du til å analysere den?

Sjekk også Marte Michelets gode debattlinnlegg om Nores kritikk i “gutten som forstod alt” (http://www.dagbladet.no/kultur/2008/02/14/526876.html).

Både Nore og Rose ufarliggjør Åsnes forfatterskap som følerier uten allmenngyldig relevans.

Uansett – min all-time favorittkritiker av Åsne er allikevel Jan Guillou, som på en mer ærlig måte rett og slett beskylder henne for løgn. På vg.no i 2003 tar han den helt ut og hevder at “Bokhandleren i Kabul” “må være oppspinn fra ende til annen” (http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=73860). Ikke bare en liten omskrivning her og der, en liten hvit løgn kanskje, men oppspinn “fra ende til annen”. Han hevder videre at “nå må familien [Khan] ta ansvar for en vestlig kvinnes romanfantasi”.

I likhet med Aslak Nore mener også Jan Guillou at han har større innsikt enn Åsne i tankesettet til de menneskene Åsne har intervjuet. Selv om JG innrømmer å aldri ha vært i Afghanistan, kunne han likevel bombastisk meddele VGs lesere hvor tvilsomt det er “at menn skal ha fortalt henne hvordan de har deltatt i seksuelle overgrep. Nei, det tror jeg ikke de har gjort. Nei, nei, nei og atter nei, dette har aldri inntruffet.”

Og som kjent kan tro flytte fjell…

Så hva er egentlig problemet med Åsne? At hun er journalist? Nei. At hun er en ung, vakker kvinne med suksess? Ja, det faller nok noen tungt for brystet, men på den annen side omfavner jo offentligheten kvinner som Maria Bonnevie og Ane Dahl Torp. Kvinner med samme alder og sosiale bakgrunn som Åsne. Er da problemet at hun eksperimenterer med litteraturen som medium? Neppe. Jeg hører ikke en slik massiv kritikk av f eks Beate Grimsrud.

Nei, problemet er heller at hun gjør suksess på et område som tidligere har vært reservert for menn. Åsne Seierstad er en pionér. Hun er ikke bare journalist – hun er en krigsreporter. Og hun reiser til utrygge land som Tsjetsjenia og Afghanistan, hvor Jan Guillou aldri har vært, og hun gjør attpåtil kjempesuksess. Tenk, så frustrerende det må være for alle machomenn som har trodd de holdt på i et yrke der menn fortsatt kunne være menn! For det er neppe noen tilfeldighet at de tre kritikerne ovenfor er Åsnes konkurrenter som også skriver krigsreportasjer.

Som en kvinne som har hatt den tvilsomme gleden av å være pionér i nesten rent mannsyrke, snakker jeg av erfaring når jeg sier at motstanden iblant kan virke overveldende, både den skjulte og den åpne. Man er i grunnen heldig hvis man møter kritikere som Jan Guillou, som sier rett ut hva han egentlig mener, slik at det er mulig å imøtegå ham på hans egentlige motiver.

Vanskeligere er det med menn som Nore og Rose, som pretenderer å komme med saklig kritikk av de litterære kvalitetene og som ikke avslører før nederst i intervjuet/artikkelen at problemet er Åsnes kvinnelighet, aka hennes “følerier”.

Og hvis du fortsatt henger med, skal jeg avslutte med et nytt retorisk spørsmål: Les gjennom de tre utspillene ovenfor og spør deg selv helt ærlig – ville den samme kritikken ha blitt rettet mot en mann?