En 10.klassing etter min smak!

I dag skriver Gunn Alvhild Hovland fra Verdal et debattinnlegg i Dagbladet om hvordan det oppleves å være ungdomsskoleelev og ha gjennomlevd alle de siste årenes kunnskapsreformer. Les hele artikkelen her.

Tittelen er optimistisk, “Vi er ikke prøvekaniner”, men det er jo nettopp det de er.

Innlegget setter spørsmålstegn ved en rekke av de endringene som er gjort i ungdomsskolen de siste årene, såsom å ta vekk valgfag og særoppgave og slå sammen eksamensdag for bokmål og nynorsk, slik at elevene må omstille seg fra et norsk skriftmål til et annet i løpet av en og samme dag. Det er forståelig at dette kan bli krevende, og det til neppe tjene til å heve nivået verken på bokmål- eller nynorskstilen.

Videre sier Hovland:

“Det er brukt altfor mye tid på lek, friluftsaktiviteter og moro i barneskolen, og dette kan man ikke ta igjen med flere timer i barneskolen og mer teori i ungdomsskolen. Det er en skeiv fordeling av teori og aktiviteter i skolen. Vi elever trenger ikke flere timer, vi trenger bedre timer og lærere med bedre evner til å lære bort!”

Her setter hun fingeren på noe jeg mener er helt sentralt, nemlig den stadige økningen av lek og sosialisering i skolen på bekostning av satsing på teorifag. Norske elever gjør det stadig dårligere i internasjonale undersøkelser, mens premissleverandørene for skolereformen bruker hersketeknikker for å avdramatisere resultatene.

Ansvaret for at barn skal bli sosiale vesener synes å være flyttet ut av hjemmene og over i skoleverket. Pedagogikk har i mange år vært ansett som det viktigste faget i lærerutdanningen. Samtidig går standens anseelse utforbakke.

Det finnes ikke noe spesialtilbud til de flinke elevene. Kun de svake elevene får et slikt tilbud, og samtidig legges det til rette for at alle barn med ulike spesialbehov skal inn i den samme skolen, “Folkeskolen” vår. I annerledeslandet Norge er man så redd for ulikhet at man foretrekker å late som om den ikke er der, selv når det går utover dem som assimileres. På det stedet jeg kommer fra, ble den vesle spesialskolen for psykisk utviklingshemmede lagt ned, og disse elevene tvunget inn i store klasser i det alminnelige skoleverket. De var ikke spesielt glade for det. I sin gamle skole hadde de fått masse oppfølgning og trygghet; i den nye skoledagen stod mobbing, isolasjon og følelse av utilstrekkelighet for døren.

I mellomtiden får lærerne skylden. Men de dårlige lærerne er ikke problemet, kun et symptom på problemet. Det vi høster resultatene av nå, er statens skolepolitikk gjennom 30 år.

Barn er ikke like – de er ulike. Og de blir ikke mer like av at vi later som de er like. De bare lærer mindre.

Sjøberg og norsk skolepolitikk

Professor Svein Sjøberg (hva er han professor i?) avslutter sitt debattinnlegg på dagbladet.no (http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/01/04/522853.html) med å si at vi er mange som deler Faldbakkens bekymring for den norske skolen. Hele resten av innlegget går med til å diskreditere Faldbakkens meninger.

Hvis Sjøberg virkelig deler Faldbakkens bekymring, er det merkelig at han ikke bruker mer spalteplass på det, og mindre på å flisespikke rundt Faldbakkens tidligere debattinnlegg. Faldbakken skrev i sin tid at Norge gjorde det like dårlig som u-land på PISA-testen, men Sjøberg kan berolige oss med at “Norge havner i PISA faktisk bare litt under gjennomsnittet for de rike OECD-landene”. Det var flott, Sjøberg. Bare litt under gjennomsnittet i OECD-landene! Da kan vi vel bare avblåse skoledebatten, da? Alt er i sin skjønneste orden?

Hva med det faktum at Norge havnet på 25. plass av 31 mulige, bak alle de øvrige nordiske landene? Kun Luxebourg, Italia, Portugal, Hellas, Tyrkia og Mexico gjorde det dårligere. “Bare litt under gjennomsnittet” er jo også en måte å beskrive det på.

På meg virker det som om Sjøberg forsøker å bortforklare og bagatellisere resultatene, heller enn å stille saken i dens rette lys.

Og så tar han for seg Faldbakken fordi han trekker frem en 20 år gammel egenopplevd historie. Tenk det, Faldbakken illlustrerer kronikken med noe fra sitt eget liv. Huttetu! Ja, da er det jo bare å se bort fra alt han sier. For det er jo overhodet ikke vanlig å krydre et innlegg med egne opplevelser!

Sjøbergs innlegg bugner av herskerteknikker, alt fra latterliggjøring til å feilaktig fremstille en av de nederste plassene som “bare litt under gjennomsnittet”.

Det er vanskelig å konkludere med annet enn at Sjøberg mener det motsatte av det han sier om at han deler Faldbakkens bekymring for den norske skolen.

Til alle jordens ammetyranner!

De siste ukene har det rast en interessant debatt på Dagbladets debattsider, og det er virkelig gøy å se hvordan Jan Thomas har greid å forene to i utgangspunktet forenlige grupper, nemlig ammetyrannene og homsehaterne!

Sjekk debatten her: http://www.dagbladet.no/dinside/2007/11/13/518081.html#comments_container

Til alle dere ammetyranner der ute (og dem er det mange av i Norge):

Jeg kan ikke se at dere har kommet opp med ett eneste godt argument for den moralske oppstandelsen over Jan Thomas’ utsagn.

Her er av argumentene deres:
- Siden JT er homo, kan han ikke uttale seg om kvinnelig skjønnhet (visste ikke at det var dokumentert at homofile har dårlig syn)
- Brystmelk er sunnere enn morsmelkerstatning (synes sikkert han også, det var vel derfor han ba henne gi fremtidige barn brystmelk)
- Ammende kvinner er det vakreste som finnes (tja? ok, nok om det. Folk har forskjellig smak, skal la den ligge. Men uansett hvor vakkert man nå synes det er, er det vel neppe noen grunn til å bli rasende over at noen velger å ikke amme, eller ikke vil amme offentlig? Jeg synes for eksempel at sex kan være vakkert og naturlig, men vil helst slippe å se det på en restaurant. Det samme gjelder for øvrig de fleste basale kroppsfunksjoner, unntatt spising med redskaper)
- Folk som ikke ammer eller bryr seg om hvordan kroppen ser ut, er overfladiske og dumme! (og så da? Gled dere heller over at dere selv er dype og intelligente, og la de andre være i fred)
- Når man skal pumpe seg, må man være våken om natten (bare å la være å pumpe seg, det. Tror ikke JT sa han skulle fremsette lovforslag om at dette skulle bli obligatorisk)
- Ingenting skaper en så vidunderlig naturlig kontakt mellom mor og barn som amming (javel, sorry, alle fedre og alle dere kvinner som er operert for brystkreft m.fl. Toget har nok gått for dere. Blir ingen vidunderlig kontakt med barnet for dere, nei)

Har jeg glemt noen argumenter nå?

Ammetyranniet i Norge har gått over stokk og stein. Det fungerer ikke sånn i de fleste andre land, for eksempel i USA, hvor JT har bodd de siste ti årene. Der er det helt naturlig både med brystpumpe og morsmelkerstatning, og han ante neppe hva slags kontrovers han skulle skape med dette utsagnet. Dere ammetyranner forutsetter at alle mennesker har nøyaktig samme kulturbakgrunn som dere, og at de umiddelbart forstår at den norske måten med jordmødre som tvinger nølende mødre til å amme og offentlig amming til barnet er flere år gammelt er Den Eneste Sanne Vei til Lykken.

For noen år siden var jeg og noen venninner på kafé i Oslo, og ble plassert ved siden av to par og et spedbarn. Bordene våre stod ved en langbenk, og det var ikke mer enn en halvmeter mellom dem, så det var helt umulig å distansere seg fra det som foregikk ved nabobordet. Først ble det ammet lenge og vel. Det foregikk heldigvis ved siden av meg, så jeg slapp å få det rett i fleisen. Omtrent da vi fikk maten vår, var ammingen over, og gulpingen kunne begynne. Den var det far som monitorerte, og han satt rett ved siden av meg, så jeg fikk orkesterplass til denne begivenheten. Endelig ferdig med gulpingen, så tok man til å lukte på stumpen til barnet. “Åja, her lukter det bæsj, ja. Nå er det noen som har bæsjet på seg. Kjenn her, kjenn her!” Og dermed ble spedbarnet sendt rundt frem og tilbake over bordet så alle kunne få luktet ferdig.

Hvor naturlig skal man egentlig måtte ha det på en restaurant? Tre av fire venninner i min gjeng greide ikke å spise opp maten. Den fjerde var en vordende ammetyrann, så hun følte at hun måtte tylle den i seg, men jeg tror ikke den smakte noe særlig…

At morsmelk gir mer intelligente barn enn erstatning er derimot et godt argument for å gi brystmelk (enten ved amming eller med tåteflaske), men jeg tror da det blir folk av dem som ikke får brystmelk også. I USA har de for eksempel ni av verdens ti beste universitets-/forskningsinstitusjoner, mens Norge ligger på jumboplass blant i-land. Så det er vel ingenting som tyder på at vi rykker fra intelligensmessig på grunn av ammetyranniet, akkurat.

For noen måneder siden hørte jeg om en tysk, gravid kvinne som skulle til jordmor i Norge. Jordmoren begynte å legge ut om amming og hvordan hun burde gjøre det, da den gravide sa: ?Jeg skal ikke å amme.? Jordmoren fikk fullstendig hakeslepp og stirret målløst og lenge både på kvinnen og mannen hennes. Til slutt kom det: “Jasså, du er redd for å få hengepupper, du?” Jordmoren var tydeligvis lettet over å ha fått satt henne i bås. Både kvinnen og mannen opplevde situasjonen som ekstremt pinlig – på jordmorens vegne.
Disse offentlig ansatte ammetyrannene er for øvrig ofte de samme som er mot epidural fordi det ikke er naturlig nok å føde med bedøvelse. Ønsker vi egentlig slikt fanatisk helsepersonell i Norge?

Det som gjennomsyrer ammetyrannenes holdninger, er en fullstendig mangel på respekt for mennesker som har tatt andre valg enn dem selv. Det er om å gjøre å tråkke mest mulig på kvinner som ikke velger å amme, først og fremt ved å tillegge dem en rekke overfladiske verdier og prøve å få dem til å føle seg som dårligere mennesker.

Men til slutt vil jeg gjerne si at jeg tross alt er glad over å se at det finnes så mange skriveføre personer som er opptatt av kvinners rettigheter i Norge. Jeg vil gjerne gi dere en utfordring: Logg dere på vg.no etterpå og skriv et innlegg i protokollen over alle de norske kvinnene som er drept av mennene sine de siste årene. Foreløpig er denne protokollen fullstendig dominert av bitre menn som ønsker å rettferdiggjøre denne praksisen. Hustrudrap er den vanligste dødsårsaken for kvinner i kjønnsmoden alder verden over. Dette er et VIKTIG tema, i motsetning til Retten Til Å Tvinge Andre Kvinner Til Å Amme.