Jeg ser deg for meg der du ligger på badegulvet med fargeklatter på fingrene og gledesstrålende barn rundt deg. Du har lenge mast på faren din om å kjøpe med malersaker til barna, og nå har du endelig fått dem. -Kom her, Kerstin, Stefan og Felix, sier du. “I dag skal vi pynte baderomsflisene. Og så skal vi late som om badet er havet, og vi skal fylle det med sjødyr. Husker dere hvilke dyr vi finner i sjøen?”
Og sammen maler dere fargerike snegler, blekkspruter, fisker og sjøanemoner. Barna fryder seg over alle de sterke fargene og denne avvekslingen i hverdagen. Mens du tenker: De har jo aldri fått se havet. Jeg må fortelle dem om vannet. Jeg må fortelle dem om hele den vide verden utenfor, slik at kanskje, kanskje, hvis de en dag slipper ut, er de litt forberedt.
- Kan vi dra og se havet en gang? spør Stefan. Ordene hans er ikke så tydelige, men du skjønner hva han mener. Du er moren hans, og du forstår hvert blikk og hvert ord. -Kanskje det, sier du. -Far er så opptatt med jobben, vet du. -Men kanskje en dag.
Om kveldene forteller du dem om verdensrommet. Du henger opp klistremerker av solen og stjernene, og du forteller dem at om natten lyser månen, og den er laget av gul ost.
Du får ikke bøker til barna, så det er vanskelig å lære dem å lese og skrive, men du prøver, og du greier å lære dem noen ord. Det er bare det at hjernen din er blitt så gammel og sløv, og du blander sammen ting og roter til alt. Ikke var du noe særlig tess på skolen selv heller, for du var så redd hele tiden.
Men du har til slutt greid å mase deg til en tv der nede i kjelleren, og den står på hele dagen. Du lar barna se på eventyrfilmer og lager fortellinger sammen med dem, historier om prinsesser og sjørøvere. Det er så viktig at de får andre impulser. Og så må de få lære om verden utenfor. For kanskje, kanskje en dag…
Du lar tankene gli til de tre andre barna, de som har fått se verden utenfor: Lisa, Monika og Alexander. Du unner deg bare å tenke på dem en kort stund, for det gjør så uendelig vondt. Far sier at de har det bra, men kan du stole på det? Du er så inderlig redd for Monika og Lisa nå. De er 14 og 16 år gamle, og de er sikkert slike vakre, fine jenter. Enn om far fatter interesse for dem også?
Du husker den dagen han tok dem fra deg. De var bare spedbarn da, og du gråt og gråt til hjertet var nær ved å sprenges, for du var så redd du aldri skulle få se dem igjen. Og samtidig var du takknemlig for at de fikk sjansen til et bedre liv. Og takknemligheten blandet seg med sorgen og laget en hard klump i brystet.
Nei, du må velge å tro at det går bra med Lisa og Monika. Far har jo deg. Du stiller alltid opp. Det er lenge siden du sluttet å protestere. Protester straffet seg, både for deg og barna. Du vet ikke akkurat når du sluttet å bry deg om å gjøre motstand, for det er lenge siden dagene, månedene og årene sluttet å ha noen reell betydning. Men du vet at du har vært i kjelleren i en mannsalder, for Kerstin er blitt voksen nå.
Din vesle Kerstin er blitt en voksen kvinne, men hun er så svak, så svak. De tre barna dine er syke og anemiske, alle sammen, og du vet ikke hvor lenge de vil overleve. Kerstin greier ikke å reise seg lenger, og hun er den eldste. Hun er så syk, så syk, og du er så inderlig redd for henne. Epilepsikrampene hennes blir stadig verre, og du sliter med å få far til å skaffe medisin. Du bryr deg ikke om hva han gjør med deg i bytte for medisinen, bare du får den. Men ofte får du bare aspirin og hostesaft, for det er det eneste som kan kjøpes reseptfritt.
Stefan og Alexander blir også svakere for hvert år. De vokser ikke som de skal. De er så små og tynne, så underutviklede.
Selv er du blitt en eldgammel kvinne. Du ser deg selv i speilet over vasken, og du vet at du har et begrenset antall år igjen. Håret er hvitt og dødt for lenge siden. Alle tennene har falt ut, leppene er tørre og sprukne og huden gjennomsiktig.
Du skulle ønske du kunne få dø. Du skulle ønske far hadde brukt prevensjon, så syv barn slapp å bli født i denne kjelleren, og samtidig kjenner du at brystet vil sprenges av kjærlighet til dem. Hva vil skje med dem hvis du dør? I dine svarteste stunder har du tenkt at du likevel vil være egoistisk. Bare gli vekk fra alt, la noen andre ta ansvaret. Men du kan ikke, for du er så redd for hva som vil skje.
Redselen har vært din følgesvenn hele livet. Den tar deg i hånden og leier deg videre, går der ved siden av deg og hvisker “tenk om… tenk om?”
Far har fortalt deg at dersom dere overmanner ham, vil det pumpes giftig gass inn i kjelleren. Du vet ikke om du skal tro på det. Men på den annen side: Han holdt deg jo lenket til veggen det første året, som et dyr. Og han har bygd glattcellene innerst i leiligheten. Både du og barna har fått oppleve hvordan det er å bli sperret inne der. Luften er enda tynnere der, så tynn at dere ikke får puste. Selv om dere alle har lunger og blodomløp som er trent opp til å fungere på små mengder oksygen.
Jeg skriver ikke noe om hva du tenker om din far, for jeg aner ikke. Jeg kan ikke forestille meg det. Fantasien min kommer til kort.
Jeg ser deg gjennom et slør av tårer. Du ligger på baderomsflisene og prøver å forklare barna hvordan en blekksprut ser ut. Dere maler den purpurrød.
Kilder: “My father chose me for himself”, the Guardian
Dagbladet
Hei Anathema. Så vakkert. Du erindrer nok ikke meg, men jeg husker deg fra en Dagbladet-debatt i fjor høst. Tror jeg het Pi. Og nå gikk det kaldt nedover ryggen min.
Kommentar av Pi — mai 5, 2008 @ 6:28 pm
Hei, pi! Jeg husker deg godt. Vi stod sammen i Dagblad-debatten mot alle mennene som syntes likestillingen har kommet for langt i Norge
Så hyggelig at du stakk innom, og takk for positiv tilbakemelding:-) Håper du titter innom igjen!
Kommentar av Anathema — mai 5, 2008 @ 7:15 pm
*sipper*
Kommentar av Lin — mai 5, 2008 @ 8:54 pm
Lin: Huff, ja. Dette er så uendelig trist. Det siger langsomt mer og mer innover meg.
Kommentar av Anathema — mai 5, 2008 @ 8:56 pm
Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne da jeg begynte å lese (selv om jeg allerede hadde lest en nydelig kommentar du skrev om det samme, som jeg “rappet” til min egen blogg). Det er så vakkert, Anathema.
Kommentar av Sigrun — mai 5, 2008 @ 9:51 pm
Sigrun: Tusen takk
Jeg er så lei meg på Elisabeth Fritzls vegne i dag. Etter at jeg leste den artikkelen i the Guardian som jeg linker til nederst, fikk jeg helt vondt. Jeg tror ikke det hadde gått opp for meg akkurat hvor ille det er før jeg leste den. Anbefales.
Kommentar av Anathema — mai 5, 2008 @ 9:55 pm
Det er nesten umulig å si noe som helst, synes jeg, om hvor forferdelig dette er.
Jeg håper i det minste at den østerrikske stat og evt. frivillige kan tre støttende til økonomisk.
Ellers er jeg, sånn generelt når det gjelder forutsetningene for å få et best mulig liv for dem som har vært utsatt for årelange overgrep, opprørt bl.a. over at de i rike Norge ofte ender som fattige på livstid.
Kommentar av Sigrun — mai 5, 2008 @ 10:33 pm
Sigrun: Jeg tenkte på dette med økonomien deres i dag. Det stod jo en del øverst i Guardian-artikkelen om at Josef Fritzl var bankerott, slik at de ikke ville få noen penger derfra. Men jeg håper og tror at østerrikerne vil ta vare på dem. Natascha Kampusch har allerede donert et stort beløp, og jeg tror (håper) at det vil bli innsamlingsaksjoner og fond for akkurat denne familien hvis det skulle bli nødvendig.
Det var utrolig mye i den Guardian-artikkelen jeg hektet meg opp i, men blant annet dette sitatet:
“Of all those Fritzl damaged, she was the only one to know she was a victim. If she can live with her children again, ‘it will be because of her desire to be a mother,’”
synes jeg sier veldig mye. Om veldig mye.
Kommentar av Anathema — mai 5, 2008 @ 10:42 pm
Artikkelen din er utrolig empatisk. Jeg håper disse menneskene møter veldig mye empati i sin skjermede tilværelse på sykehuset - og at de er i stand til å ta imot den. Jeg håper at snikskyttere utstyrt med kamera blir blokkert før de får anledning til å påføre denne familien enda mer skade.
Det er rett og slett umulig å få denne forbrytelsen ut av systemet, og i motsetning til mannen min er jeg nødt til å lese en del om den. Han har valgt en annen strategi enn meg: orker ikke vite noe særlig. Jeg orker ikke å ikke vite fordi sjokket er så stort og medlidenheten så høy, ømhetsbehovet så uendelig at jeg må delta litt til ved å lese om hva som har hendt.
Kommentar av Anonymous — mai 6, 2008 @ 9:33 am
Du skriver så sterkt og så godt. Dette var helt rått å lese. Takk.
Kommentar av Cat — mai 6, 2008 @ 9:59 am
Anonym: Takk for fin tilbakemelding! Vet du, jeg har forståelse for mannen din, for da det virkelig sank inn hos meg hvor forferdelig den tilværelsen må ha vært (hvis det overhodet er mulig å skjønne), da følte jeg også behov for å bare skyve det fra meg og ikke vite. Men så tenkte jeg at jeg skylder henne på en eller annen måte å ta litt del i smerten. Hun levde med dette i 24 år; jeg kan takle å ha det litt vondt en liten stund nå.
Det er vakkert det du sier om at ømhetsbehovet er uendelig. Jeg skjønner hva du mener.
Cat: Tusen takk! Jeg har tatt dette innover meg i større grad enn mange andre tragedier jeg leser om. Anbefaler å lese den artikkelen i the Guardian som jeg linker til i posten. Det var den som virkelig fikk det til å begynne å demre for meg, selv om vi aldri virkelig kan skjønne.
Kommentar av Anathema — mai 6, 2008 @ 10:30 am
Godt skrevet. Du er dagens anbefaling :-}
Kommentar av Lasse — mai 6, 2008 @ 1:11 pm
Hei, Lasse! Tusen takk, så hyggelig!
Kommentar av Anathema — mai 6, 2008 @ 1:12 pm
Jeg har akkurat lagt ut et blogginnlegg om en bok om traumer - den beste jeg har lest.
Den viser noe av utfordringene etter en slik tragedie, hvor hele barndommen eller hele voksenlivet har vært et mareritt av en annen verden.
Kommentar av Sigrun — mai 6, 2008 @ 3:13 pm
Dette var sterkt.
Jeg lurer på hva man blir mest kynisk av. På den ene siden blir det for mye å stadig skulle ta inn over seg andres tragedier. Jeg tror man blir nummen av det, til slutt. På den andre siden merker jeg jo hvor lett det er å ikke engasjere seg. Så kanskje blir man nummen uansett, av å stadig holde følelsene i sjakk?
Jeg pleier ihvertfall å velge det siste. Når det dukker opp forferdelige saker i avisene, særlig slike som involverer barn, forsøker jeg å holde det hele på avstand. Jeg bare skummer omtalene, vurderer fakta, og lar
være å involvere meg følelsesmessig.
Men denne teksten overrumplet meg. Det hele kom plutselig ubehagelig nært. Jeg er ikke sikker på hva jeg synes om det, men jeg tror det er bra.
Du skriver godt.
Kommentar av abre — mai 6, 2008 @ 3:30 pm
Jeg synes det Anathema skriver - i tiltaleform, henvendt mot et Du - er viktig fordi Elisabeth blir et subjekt, et handlende og virkelig menneske, for oss.
Ellers er det jo overgriperen, slik det så ofte blir, som har fått det meste av oppmerksomheten. Mange er på jakt etter “mennesket i ham”. Så hva med mennesket Elisabeth?
Kommentar av Sigrun — mai 6, 2008 @ 3:44 pm
abre: Takk for fin tilbakemelding!
Jeg distanserte meg også kraftig til dette, som til det meste annet i nyhetene, de første dagene. Det kommer jo så mange fæle nyheter hele tiden. Men så leste jeg stadig flere forferdelige detaljer fra denne saken, og med Guardian-artikkelen som jeg har linket til i posten, nådde jeg et punkt hvor jeg ikke greide å distansere meg lenger.
Det stod utrolig mye trist der, men særlig sitatet:
“Poignantly, the pictures show how Elisabeth desperately tried to decorate the drab rooms for the sake of her children. On the grimy white bathroom tiles are a painted yellow snail with green shell, a purple octopus, a child’s drawing of a flower and a fish, and stickers of stars and the sun - all of them things her ‘cellar children’ had never seen, except on the television, which was on all day.”
fikk det til å komme veldig nært. Det knøt seg virkelig inni meg da jeg så for meg alle fargene de hadde brukt til å dekorere baderomsflisene med sjødyr. I det hele tatt: Det står mye i den artikkelen - anbefales.
Jeg er faktisk ganske fornøyd med at jeg greier å føle noe, for det har slått meg nå, i ettertid, hvor distansert jeg greide å forholde meg til dette de første dagene.
(Med alt som har dukket opp de siste to dagene, skulle det ikke forundre meg om også Staff har revurdert noen av sine utsagn om omsorg og hygge. Men jeg vil ikke at denne posten skal handle om Staff, altså:-))
Sigrun: Mye av det jeg har skrevet til abre over her, kunne jeg like godt ha skrevet til deg. Ja, det blir personlig, og jeg ønsker at det skal være personlig denne gangen. Det føles riktig å ta innover seg litt av den smerten som hun har følt.
Jeg er helt enig med deg i at det blir relativt sett altfor mye fokus på overgriperen. Man blir så sjokkert over at det går an å gjøre noen sånt, og så setter man seg ned og forsøker å analysere ham. All denne monsterpraten. Nå synes jeg at jeg personlig har fokusert nok på Josef Fritzl og Staff. Nå har jeg lyst til å tenke litt på mennesket Elisabeth Fritzl en stund. Det fortjener hun.
Kommentar av Anathema — mai 6, 2008 @ 4:13 pm
Dette var sterkt. Jeg klarte ikke å lese alt i dag, kanskje klarer jeg det i morgen. Du setter ord på det nøyaktig slik det kan ha vært, og jeg klarer ikke ta det inn over meg. Ikke i dag. Men tusen takk skal du ha, det var vakkert samtidig som det var vondt.
Kommentar av Vibeke — mai 6, 2008 @ 7:38 pm
Vibeke: Takk for det:-) Ja, dette er sterk kost. Jeg tror ikke noen kan forestille seg hvor grusomt dette har vært, jeg tror ikke noen kan forestille seg hva det gjør med sinnet til en person å bli utsatt for dette gjennom 24 år. Det må være ekstremt nedbrytende. Jeg leser at de sier hun er en usedvanlig sterk kvinne, så jeg håper og håper på at hun kan finne styrke til å reise seg.
Kommentar av Anathema — mai 6, 2008 @ 9:09 pm
I all denne ondskapen og egoismen som finnes i samfunnet vårt er det så utrolig fint å finne små frodige laguner. Man blir litt lettere til sinns av å oppdage mennesker med ekte godhet og empati. Det får en til å ikke gi opp.
Kommentar av Hyaloid — mai 6, 2008 @ 9:17 pm
Hyaloid: Åh, for en utrolig flott tilbakemelding - nå gjorde du meg glad!
Kommentar av Anathema — mai 6, 2008 @ 9:18 pm
Hei igjen. jeg er den samme Anonyme som noen timer tidligere, men visste ikke hvordan jeg kunne lage en identitet - men jeg heter Kari i all enkelhet.
Det akkurat denne artikkelen din gjør med oss som lesere og responderere er faktisk å skape en tiltrengt ro i det mentale kaoset denne saken har hatt en tendens til å utvikle.
I seg selv er forbrytelsen så ekstrem og grotesk at den antagelig snart har sin egen artikkel på crimelibrary.com, og forhåpentligvis vil denne forfattes av en som ligger overlegent over nivået til det vi har opplevd fra media - ikke minst Dagbladet som jeg for mange år siden var glad i. Men måten avisen har brukt denne muligheten til å dekke en sak som må engasjere våkne mennesker, er så søplete, så ureflektrert, så til de grader gjennomsyret av infantil ordbruk, så manipulerende i sitt klipp-og-lim arbeid at det hele oppleves som et kynisk forsøk på å ta sine lesere med individuell vilje og gjøre dem om til en lynsjemobb. Et eksempel er bruken av radiointervjuet med Tor Erling Staff, som av Dagbladet ble masket så rått at man i tabloidstil ikke oppfattet at mannen snakket som advokat i en hypotetisk forsvarerjobb. Selv i full utskrift av intervjuet ser jeg jo ting jeg reagerer på, holdninger jeg oppfatter som triste og negative, men dette er sånn Staff er. Det jeg snakker om er Dagbladets bevisst manipulerende utdrag av dette intervjuet.
Det skulle være så unødvendig å hisse opp folk utover hva vi alle har lest på nettutgaver av norske og utenlandske aviser, og ved å se CNN-filmer av deres dekning. Å bringe inn “monster”, “Skrekkens kjeller”, “incestbarna” og lignende lavmål tjener bare en hensikt: å få mange klikk på artikler som ikke gir annet enn hatreaksjoner som aldri kan brukes til noe i etterkant. Denne type presse tjener bare en hensikt, det gjelder å frembringe mest mulige drittreaksjoner, å utelukkende appellere til føleser, aldri til forstand. Til syvende og sist er dette paparazzi-arbeid: paps nå også på et kontor med laptop, ikke der ute på vill jakt med kamera, og har absolutt ingenting med ordentlig journalistikk å gjøre.
Din blogg er en oase i dette mediabildet. Du, kjære Anathema (et godt navn) gir oss mulighet til å være bedre synsere.
Saken er og blir så grotesk at jeg må nesten bak til Fred og Rosemary West for å sette opp en sammenligning i egen reaksjon. Ja, jeg har reagert like mye som da den saken ble rullet opp i all sin gru. Det som skiller fra disse og andre kriminalsaker av det harde kaliber er at i saken med Josef Fritzl er nesten alle ofrene hans fortsatt i live (et dødsoffer vi kjenner er spedbarnet født i kjelleren som ikke klarte seg. Hva han ellers kan ha gjort i yngre år mot andre må være en sak for kriminalpolitiet), men ofrene ellers står nesten opp fra de døde og kan vitne mot en mann som har gjort slike handlinger at det bare er fullkomment klart at han tilhører en celle, ikke et asyl for alle sine levedager.
Det gagner ingenting å snakke om stening, langvarig tortur, langsom død under store smerter, osv. Vi har jobbet i mange år for å oppnå et mest mulig rettferdig rettssystem, og dette skal bety en trygghet for oss (selv om vi vet at jussen kan brukes på mange ekle måter i andre sivile saker hvor folk må slite i årevis under alvorlig sykdom eller andre tap, mot trenering og rettslige omkamper før et ertstatningsbeløp kan komme), men jeg tenker på alle som har villet de mest middelalderske avstrafningsmetoder mot Josef Fritzl før han skal dø både ved henging, skyting og åpen ild. Hvis vi tok konsekvensen av dette, lot ham slippe løs i skogen noen timer med alle som ønsker å gjøre dette med ham, ville alle involverte selv sitte inne i mange år etter en hevnaksjon som koster mer enn den smaker. Om vi tilllot vårts rettsapparat å gjøre det, så hadde vi mistet alt vi har jobbet for, for et rettssystem som ikke bruker vold som straffemetode. Det hadde pulverisert de grensene vi skiller mellom oss som kulturelt moden mot for eksempel de mest ekstreme islamiststyrte land som utøver disse avstraffelsene. Vi har motarbeidet dødsstraff siden et samfunn aldri kan være helt sivilisert hvis det fremdeles utfører dødsstraff i sivile saker. Her er også betimelig kritikk til de stater i USA som fortsatt praktiserer denne avstraffelsen.
Vi kan ikke få begge deler: vi kan ikke få være den siviliserte verden vi er og samtidig avstraffe fanger etter metoder vi vet hører til en mørk tid for mange århundrer siden.
At jeg personlig gjerne skulle satt en kule rett i pannen på Fritzl er en reaksjon jeg bare må leve med og dytte vekk. Jeg lever med middelaldermennesket i meg i så måte, men det tåler ikke dagens lys. Disse mørke hevnaksjonene hører nettopp hjemme i en skjult kjeller i meg selv. Josef fritzl vil bli knallhardt straffet som han fortjener, ikke som det monsteret han ikke er, men som det åpenbart farlige psykopatiske individet han faktisk må være. Dessverre kommer straffen til ham først nå i livet.
De nydelige menneskene han har påført all denne skaden ønsker jeg all, all, allverdens godt, og vet at de kanskje bare kan ta inn noe av det, av godheten som nå strømmer mot dem fra velmenende mennesker uten ønske om å suge ut egen vinning ved å skrive sine bøker og rapporter. Jeg håper Kerstin klarer seg såpass at hun kan vekkes fra koma og møte varmen fra sine nærmeste, og kanskje bli så bra at hun kan bygge seg opp, få hjelp til å bli en ordentlig ung jente og strekke seg mot livet. Hun er Elisabeths førstefødte, derfor er hun sikkert også morens helt spesielle kjærlighet.
Dette ble et langt innlegg. Beklager at jeg bare måtte skrive litt vél mye nå.
Kommentar av Anonymous — mai 7, 2008 @ 12:45 am
Kari: Først og fremst: Takk for lang og knallgod kommentar! Jeg tror du må begynne å blogge
Jeg kunne ha brukt timesvis på å svare på kommentaren din, men jeg må begrense meg, så jeg tar tak i noen av hovedpunktene.
Først og fremst er jeg enig i alt du sier, og jeg kjenner meg også igjen i mange av dine tanker.
For eksempel: Jeg var også svært glad i Dagbladet før, men det har skjedd svært mye i den avisen de siste årene, og deres ville jakt på skandaler som inneholder ordet “sex”, gjør at jeg mister mye respekt. De var også den første norske avisen til å trykke bilder av Elisabeth Fritzl, og det opplevde jeg som negativt. Jeg ønsker sterkt at media lar Elisabeth Fritzl og Natascha Kampusch og deres likekvinner være i fred. Det er greit å skrive om det som har skjedd, men å forfølge disse menneskene på gaten for å ta bilder av dem, synes jeg nesten burde være forbudt ved lov og håndhevet svært strengt.
Samtidig ser jeg også at vi som publikum har et ansvar for å bevisst la være å klikke oss inn på de artiklene som inneholder slike bilder. Tidligere, da vi kjøpte papiraviser, kunne ikke redaksjonene så lett spore nøyaktig hvilke bilder og artikler vi ble tiltrukket av - nå registrerer de hvert klikk. Det legger en del ansvar over på oss.
Jeg er også helt enig i det du sier om at det ikke gagner noen eller noe å fordype seg i hevntanker. Jeg kjenner også folk som sier at Fritzl skulle vært torturert og sånn, men jeg velger å tro at det er mest prat for å ventilere ut litt frustrasjon, og at de egentlig omfavner rettsstaten, slik som du og jeg.
I likhet med deg har jeg klare tanker om hva praktisering av dødsstraff gjør med en stat og dens innbyggere, og jeg mener at et land ikke kan kalle seg sivilisert så lenge de gjennomfører dette. Det kommer i direkte konflikt med selve sivilisasjonens fundament. Ingen har rett til å ta menneskeliv. Jeg tror også dette gjør statens innbyggere mindre - ikke mer - respektfulle overfor menneskeliv, noe vi har sett statistisk i de amerikanske statene hvor dødsstraff praktiseres.
Jeg håper også at familien Fritzl kan finne styrke til å reise seg igjen, hver og en av dem. Videre håper jeg at de ikke er så fysisk ødelagte at de ikke vil greie å overleve på grunn av det. Jeg ønsker dem mange gode år, selv om jeg ser at det kan bli vanskelig. Men vi må krysse fingrer og tær og ikke gi opp noen
Til sist håper jeg at vi som samfunn og vår presse ikke bidrar til å forverre situasjonen for dem ved å beleire huset deres og fotografere dem på gaten og ute på byen, slik Natascha Kampusch har opplevd.
Kanskje du og jeg kan gjøre en avtale om vi i hvert fall ikke klikker oss inn på artikler som inneholder paparazzibilder av Elisabeth Fritzls familie:-) Alle monner drar. For de bildene kommer nok snart.
Kommentar av Anathema — mai 7, 2008 @ 11:44 am
Åja, det glemte jeg å skrive: Tusen takk til dere som har sendt meg mailer om denne posten
Kommentar av Anathema — mai 7, 2008 @ 11:46 am
Anathema, du har en avtale; ingen klikk på nettavisers “sensasjonelle første bilder” av ofrene i denne eller lignende sårbare saker.
Ha en fin ettermiddag!
Kari
Kommentar av Anonymous — mai 7, 2008 @ 2:23 pm
Kari: Haha, så bra. Jeg er med!
En fin ettermiddag til deg også
Kommentar av Anathema — mai 7, 2008 @ 2:26 pm
Fant denne bloggpostingen via Lasse. Nydelig skrevet. Jeg har tilfeldigvis skrevet en bloggposting om dette, men da fra det andre synspunktet -> http://blog.r-b.no/cps/showart?id=5234
Kommentar av Elf — mai 7, 2008 @ 8:33 pm
Elf: Takk for hyggelig tilbakemelding
Jeg leste posten din også nå. Den var veldig bra, synes jeg, og - dersom det går an å si det om noe som helst i denne saken - morsom. (Forstod det som at kommentarfeltet ditt var stengt.)
Kommentar av Anathema — mai 7, 2008 @ 8:38 pm
Selv takk.
Ja, desverre så stenger rbnett (lokalavisa Romsdals Budstikkes onlineutgave) kommentarfeltet mellom 22 og 7. Dette fordi kommentarene godkjennes manuelt (det gelder både til vanlige avisartikler og blogger), men jeg har klaget på det.
Hadde jeg postet i min personlige blogg ville kommentarfeltet vært åpent hele tiden. Kanskje en engelsk utgave hadde vært en ide.
Tusen takk for tilbakemelding uansett
Kommentar av Elf — mai 7, 2008 @ 8:53 pm