I Østerrike har de en helt unik statsborger som heter Natascha Kampusch. I flere dager har jeg hatt lyst til å skrive en post om henne, etter å ha ha blitt inspirert av noen poster borte hos Sigrun. Sigrun har fulgt med på Nettavisens dekning av det angivelige “forholdet” mellom Kampusch og hennes kidnapper Priklopil.
Kampusch’ historie er kjent for alle. I mars 1998 ble hun som tiåring kidnappet på vei til skolen. En hvit varebil stod parkert langs veikanten og ventet på henne, og hun ble dratt inn i kjøretøyet idet hun passerte. Vitner observerte kidnappingen, og politiet ble på et tidlig tidspunkt tipset om hvor jenta befant seg, men fulgte ikke opp.
Først etter åtte og et halvt år i fangenskap dukker hun plutselig opp – etter å ha tilbrakt hele ungdomstiden i et kjellerhull i Wien-forstaden Strasshof, tre meter under kidnapperens garasje. Kampusch hadde greid å rømme mens hun støvsugde kidnapperen Priklopils bil.
I de åtte årene i fangenskap levde Kampusch som en slags innesperret hustjener hos Priklopil. I tillegg til å utnytte henne seksuelt brukte han henne også til å gjøre hus- og hagearbeid. Hele Kampusch’ tilværelse, fra alderen 10 til 18, ble kontrollert av Priklopil. Gjennom diverse psykologiske teknikker tvang han barnet til å knytte seg til ham emosjonelt, blant annet ved å fortelle at foreldrene nektet å betale løsepenger og ikke lenger brydde seg om henne.
Uavhengig av løgnene om foreldrene er det sannsynlig at Kampusch ville knyttet seg til Priklopil. Hun gjennomgikk utviklingen fra barn til voksen hos ham. Hun kom i puberteten, hadde sin seksuelle oppvåkning og fikk sin første menstruasjon hos ham. Hun levde fullstendig isolert, berøvet enhver påvirkning fra andre levende vesener, og han kontrollerte all informasjon hun fikk tilgang på. Alle ord og begreper hun tilegnet seg fra alderen 10 til 18 lærte hun av ham. Alle bøker og blader hun fikk lese, var plukket ut av ham. Alt hun opplevde var iscenesatt av ham – som etter eget sigende og også i overensstemmelse med hennes erfaringer – var den eneste hun hadde, den eneste som brydde seg om henne. En tiåring har ikke noe begrepsapparat eller noen referanseramme for å motstå en slik enorm påvirkning.
Heldigvis har ikke offentligheten fått tilgang til alle detaljer om denne tilværelsen, og vi vil aldri få innsikt i nøyaktig hva slags relasjon som oppstod mellom de to. Men er det opp til Nettavisen og det østerrikske politiet, skal vi ikke se bort fra at det tilfaller oss noen godbiter i tiden som kommer. Forfatterne Hall og Leidig har dessuten skrevet en kvasipsykologisk bok hvor de uttrykker et håp om “å ha lagt fram overbevisende argumenter for at Natascha bør avsløre alle detaljer om forholdet”.
Slik beskriver Kampusch selv tilværelsen med Priklopil i et brev til offentligheten (offentligheten er altså oss med krav på å få vite): “Det var husarbeid, lesing, TV, samtaler, matlaging. Det var alt det var, år inn og år ut, og alltid med frykt for ensomheten.”
Jeg mener å huske at for ca 10 år siden var en lignende sak oppe i nyhetene. Ei ca 18 år gammel jente var blitt funnet i et fangerom i Australia, i samme nabolag som foreldrene bodde. Hun hadde vært innesperret i mange år, og var, ifølge pressen på den tiden, et fullstendig vrak. Uttalelser i media gikk på at det hadde vært bedre for foreldrene å finne henne død enn å finne henne i den tilstanden, fordi det ikke fantes noen måte hun kunne restitueres tilbake til en verdig tilværelse på.
Slike forventninger hadde offentligheten til hvordan kidnappingsofre skulle te seg da Natascha Kampusch trådte frem i medias søkelys. Alle stod klare til å synes synd på henne. Bredfulle av medlidenhet stod vi og våre media rede til å fange de første tårene, den bevrende underleppen og alle de dysfunksjonelle sidene hennes som nok etter hvert ville åpenbare seg.
Det måtte jo gå galt. Unge Kampusch skjulte ikke hodet under et grått teppe. Hun så ikke hjelpeløst på kameraene med store, fiolblå øyne og fortalte gråtkvalt om sin ødelagte barndom. Og ikke kastet hun seg ut i ellevill festing, narkotikamisbruk og promiskuøs oppførsel heller. Hun svarte ikke til våre forventninger om hvordan en overgrepsutsatt kvinne skal te seg. Det finnes strenge retningslinjer for sånt. Første bud er: Vis svakhet. Ikke søk blikkontakt, skjul ansiktet, fremstå som vergeløs med sterk pappa/advokat/mamma ved din side som kan jage journalistene vekk.
Men ikke bare så Kampusch rett i kamera – budskapet hennes var problematisk også. Hun nektet simpelthen å fremstille seg selv som svak og underlegen. Hun godtok ikke å oppføre seg som et offer. Blant annet sa hun dette om relasjonen til Priklopil: “Han var ikke min herre. Jeg var like sterk, men symbolsk sett, han bar meg på armene sine og trampet på meg på samme tid.”
Vi visste ikke hva vi skulle tro. 25. august 2006 rapporterte VG at Kampusch “utrolig nok” ikke ville snakke stygt om sin kidnapper. Politiets psykologer var “overrasket over hvor godt utviklet den bortførte jentas vokabular og intelligens [var].” En advokat beskrev henne som en «svært intelligent og veltalende» ung kvinne, som ikke ønsket at folk skulle synes synd på henne. Intervjuer Cristoph Feurstein “fikk frysninger” av hvor selvsikker hun virket.
Så hva gjør man når et offer nekter å oppføre seg som et offer? Når et menneske overgår våre forventninger til hva som er psykologisk mulig? Vi blir mistenksomme, selvfølgelig. Mediependelen begynte å svinge.
- 30 august 2006: “Natascha kunne ha rømt før”
- 18. september 2006 i VG: “Natascha innrømmer skiferie”.
- 25. september 2006 i VG: “Tjente 12,5 millioner på en måned”.
I månedene og årene som kommer blir hun forfulgt av paparazzier, og det blir tatt bilder av henne med merkesolbriller og mens hun kysser en gutt på et diskotek. Hun kritiseres for å ville tjene penger på årene i fangenskap.
Nettavisen står for det verste lavmålet hittil. 21. april 2008 rapporterer de at “Natascha hadde sex med kidnapperen”. Det har riktignok vært kjent helt fra starten at hun levde i en overgrepsrelasjon med Priklopil, men den nye vinklingen innebærer en stor grad av frivillighet: “Hun fortalte at de hadde hatt samleie og at hun hadde ligget med ham frivillig.” Nettavisen spekulerer også i graviditet.
Frivillighetsbegrepet er svært problematisk i denne sammenhengen. Det kan også sies mye om hvorfor Kampusch ikke ønsker å fremstå som et offer. Det er nærliggende å tro at hun har behov for å bevare en viss verdighet i forhold til den tilværelsen hun hadde med Priklopil, simpelthen for å gi mening til åtte år av sitt liv.
Men det er ikke det denne posten handler om. Denne posten handler om den iboende menneskelige skrøpeligheten. Ikke hennes, men vår. Svakheten, tarveligheten som gjør at vi drives fra sensasjonsoppslag til sensasjonsoppslag. Tilkortkommenheten som gjør at vi mistenkeliggjør og etter hvert fordømmer alt vi ikke forstår. At vi har så stort behov for å sette folk i bås at vi er villig til å sjikanere et overgrepsoffer og forfølge henne med paparazzier på diskotek.
Det handler om hvordan media bygger opp og river ned mennesker basert på en fullstendig mangel på psykologisk analyse. Anstendighet og moral er blitt problematiske ord som brukes for å beskrive “venstrevridde moralister”. Ordet “moral” er etter hvert blitt så stigmatisert at man nå må snakke om “etikk” for å unngå assosiasjonene til religiøs puritanisme og intoleranse.
Kampusch fremstår med en imponerende styrke og stødighet. Det er ikke vår sak å få innsikt i hva hun tenker innerst inne eller hvilke teknikker hun benytter seg av for å overleve. Vi har ikke noen rett til å stille krav til henne, verken om oppførsel eller informasjon. Hun burde kunne stille krav til oss: Om nettopp anstendighet og moral.
Synes du kvinnerollen kan være klam og begrensende? Prøv da den offentlige overgrepsoffer-rollen. Levende mumifisering ville være å foretrekke.
Kilder:
www.vg.no
www.aftenposten.no
www.dagsavisen.no
www.siste.no
www.nettavisen.no
