I sin utmerkede post http://abre.blogsome.com/2008/03/06/frihet-er-slaveri/ tar abre opp den økende offentlige kritikken mot det sekulære, norske samfunnet. En eller annen gang ila. de siste par årene er det blitt stuerent å komme med til dels kraftige utfall mot “toleranse, ytringsfrihet og relativisme” i det norske samfunnet.
Det nyeste eksemplet er legestudenten Mohammad Usman Rana, som har vunnet en konkurranse i Aftenposten med kronikken “Det sekulære Norge”: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2274868.ece.
I denne kronikken definerer Rana følgende hovedproblemstilling for “det nye Norge”:
“Utfordringen (…) blir å finne en trosidentitet – skal Norge være en moderat sekulær nasjon som ivaretar religionsfriheten, eller skal samfunnet være ekstrem-sekulært, der staten og den politiske korrekthet dominerer og definerer hva den norske borger skal få tro på?”
Det å være politisk korrekt er altså “ekstrem-sekulært”. Rana ignorerer således glatt at det nettopp er demokratiet, ytringsfriheten og den utskjelte politiske korrektheten som gjør at antidemokratiske synspunkter som hans egne slipper til og endog lovprises i den offentlige debatten.
Hva mener så Rana med å å ivareta religionsfriheten? Jo, vi bør følge den amerikanske modellen, der “Bush kan åpent fremføre sitt kristne syn på samlivsform uten å bli maltraktert av medier og politiske motstandere.” For i Norge blir man nemlig MALTRAKTERT i mediene hvis man fremfører sitt kristne syn. Det kunne vært interessant å vite hvor Rana setter grensen for hva som oppfattes som maltraktering. Ved enhver form for synspunkter som avviker fra hans egne?
Noe av problemet er visstnok “kjepphestene toleranse, ytringsfrihet og relativisme”. De setter nemlig sitt preg på “den økende sekulære ensrettingen i Norge” og gjør det vanskelig for mennesker å foreta politiske valg basert på gudstro. Siden denne ensrettingen er et økende problem, må man anta at dette var enklere før. Når var i så fall det – på 1800-tallet? Når i norsk historie har det noen gang vært enklere å foreta egne valg basert på personlige etiske prinsipper, enten man velger å kalle dem religiøse eller ikke? Og når har vi noengang hatt større rom for religionsfrihet?
Men Rana gir seg ikke der – han er nemlig også svært misfornøyd med at motstandere av homofile prester møter motbør i media. Han mener åpenbart at det er en rettighet å kunne ytre ethvert religiøst begrunnet synspunkt uten å møte kritikk eller uenighet:
“Markante kristne personligheter som forfekter en prinsippfast og lite moteriktig teologi, har fått erfare de nevnte antidemokratiske hersketeknikker gjennom flere år. Et nyere eksempel på dette er behandlingen Oslo-biskop Ole Christian Kvarme fikk da han med sitt teologiske fundament argumenterte for at homofile prester ikke kan få praktisere i hans bispedømme.”
Det er altså en antidemokratisk herskerteknikk å forsvare homofile prester. Hvem som utøver antidemokratiske herskerteknikker overfor hvem kan man saktens stille spørsmålstegn ved. For meg minner dette litt om da amerikanske abortmotstandere tok definisjonsmakten i den offentlige debatten og omdøpte sin bevegelse fra “anti abortion” til “pro life”.
Rana karakteriserer sågar kritikken av Kvarme som “nagling og korsfestelse i mediene”. Skal vi anta at dersom Rana fikk makt over mediene, ville det bli slutt på denne typen “nagling og korsfestelse”?
Rana tar også til inntekt for sitt syn professor Pallys omdiskuterte studie som viser at amerikanske muslimer er bedre integrerte enn deres europeiske trosfeller. Som kjent er problemet med Pallys studie at hun ser fullstendig bort fra de store forskjellene i sosial bakgrunn, økonomiske midler og utdannelse mellom europeiske og amerikanske muslimer, et faktum som skyldes at Europa tar imot flyktninger, mens USA i liten grad slipper inn mennesker som ikke kan dokumentere at de har penger på bok.
Men det mest urovekkende i hele kronikken er at Rana har problemer med FNs menneskerettigheter: “Den eneste referanserammen i det moderne Norge ser ut til å være menneskerettighetene når spørsmål om rett og galt oppstår. (…) denne referanserammen er høyst problematisk, ettersom menneskerettighetene ikke defineres objektivt.”
FNs menneskerettigheter ble utarbeidet etter andre verdenskrig av ca 50 medlemsland for å forsøke å hindre ytterligere overgrep mot mennesker. Artiklene slår fast visse fundamentale rettigheter, og Rana har helt rett i at det norske samfunnet i stor grad er tuftet på disse. Det kan godt hende at denne referanserammen er problematisk fordi den, som alt annet, er subjektiv. Men jeg skulle like å vite hva Rana vil sette i steden? Finnes det andre, mer objektive referanserammer for hva som er rett og galt?
Jeg synes abre sier det så godt: “det er staten som er sekulær, og (…) den må være nettopp det for at ulike religioner og livssyn skal kunne leve i fredelig sameksistens med hverandre.”
Oppdatert 11. mars 2008:
Hvem andre blogger om denne saken?
http://abre.blogsome.com/2008/03/06/frihet-er-slaveri
http://www.arachne.no/?p=53
http://fjordfitte.blogspot.com/2008/03/diskriminert-ta-rana-testen.html
http://arvid.skaugen.name/?p=6
http://havar.skaugen.name/blogg/dette-er-flaut-norge
http://dagensateist.blogspot.com/2008/02/mohammad-usman-ranas-pondus.html
http://www.document.no/2008/02/aftenposten_premierer_islamism.html
Bra innlegg!
Det er også morsomt at Rana sammenligner Frankrike og USAs sekulære modeller og framhever USAs modell som en god løsning og Frankrikes modell som en dårlig løsning.
Politisk sett er det veldig liten forskjell på disse modellene; begge modellene har et kraftig skille mellom stat og kirke og forbyr at staten skal forkynne eller stille seg bak en trosretning.
Forskjellen mellom de to landene ligger i at i USA er 70-80% av befolkningen religiøs, mens i Frankrike er det tallet mye, mye lavere. Dette tallet er lavt i Norge også, og det får Rana lære seg å leve med.
Et annet innlegg i denne debatten:
http://arvid.skaugen.name/?p=6
Comment av Håvar — mars 10, 2008 @ 10:58 pm
Håvar – takk for det og godt poeng om Frankrike og USA!
Jeg mener at dette temaet er en av de viktigste debattene i Norge i vår tid. Det er helt maktpåliggende at vi ikke overlater denne arenaen til ekstremister og (andre) tullinger.
Jeg prøver å lage en liten lenkeliste over blogger jeg har sett som berører dette temaet:
http://abre.blogsome.com/2008/03/06/frihet-er-slaveri/
http://kapitalismus.blogspot.com/2008/03/marte-michelets-feminisme.html
http://www.document.no/2008/03/betongpc.html#more
http://www.arachne.no/?p=53
Kom gjerne med flere hvis du ser noen!
Comment av Anathema — mars 10, 2008 @ 11:10 pm
Jeg er helt enig i at dette er en veldig viktig debatt.
Jeg legger i all beskjedenhet ved en lenke til min egen blogg:
http://havar.skaugen.name/blogg/dette-er-flaut-norge
Forøvrig:
http://dagensateist.blogspot.com/2008/02/mohammad-usman-ranas-pondus.html
Comment av Håvar — mars 10, 2008 @ 11:36 pm
Det er virkelig skremmende, men takk for et bra og tankevekkende innlegg om en viktig sak!
Comment av ~SerendipityCat ~ — mars 11, 2008 @ 5:29 pm
Cat: Huff ja, jeg blir redd når jeg ser hvordan begrepene er på glid i samfunnet. For meg er demokrati og ytringsfrihet hellig. Av og til tenker jeg at vi har det så godt i Norge at vi rett og slett ikke greier å sette tilstrekkelig pris på det. Når grunnfestede verdier som ytringsfriheten angripes, er det altfor få som rykker ut og forsvarer dem.
Én ting er debatten om karikaturtegningene – noe annet er at en person som kommer med tydelige utfall mot demokrati og ytringsfrihet hylles i media som en vismann. At en 22 år gammel “guttunge” kan slippe unna med å frata mennesker med dobbelt så mye faglig kompetanse og livserfaring som ham den nødvendige akademiske “pondus” til å debattere islam.
Såvidt jeg kan bedømme, omdefinerer han en rekke sentrale begreper i demokratiet, slik at det blir vanskelig å forsvare det man tror på, f eks likestilling av homofile, uten å bli kalt “antidemokratisk” eller “ekstrem-sekularistisk”.
Jeg blir redd når ekstremister tar over definisjonsmakten over viktige begreper og blir applaudert i Aftenposten.
Jeg skjønner ikke helt hva Aftenposten vil med å prisbelønne en slik kronikk. Vise hvor tolerante de er? Eller støtter de disse synspunktene om at Norge bør vende tilbake til en mer “moderat sekularisme” der religionen får spille større rolle i samfunnet, og der det ikke er lov å kritisere religiøst begrunnede synspunkter, som f eks Kvarmes?
Comment av Anathema — mars 11, 2008 @ 7:09 pm
Takk for lenke!
Til Aftenpostens forsvar bør det sies at det at de prisbelønner denne kronikken ikke nødvendigvis betyr at de stiller seg bak synspunktene. Som Harald Stanghelle sier i sin kommentar til debatten så var det en konkurranse i å formulere sine oppfatninger. Men Stanghelle skriver også endel halvsannheter som får meg til å lure på om innlegget er valgt for å skape blæst, noe det virkelig har gjort. Han skriver for eksempel:
“Vi så det tydelig da Dagfinn Høybråten som nyvalgt Kr.F.-leder nærmest ble offentlig kjeppjaget fordi han tilhørte en menighet som nektet mennesker som levet i homofilt samliv, medlemskap. Og vi så det da den ellers så beskyttede Frelsesarmeen fikk samfunnsstormen mot seg da de kastet ut en homofil offiser.
For ikke å snakke om den offentlige skjærsild som møtte Ole Christian Kvarme da han som den liberale Gunnar Stålsetts etterfølger sto fast på det som den gang (!) var Den norske Kirkens flertallssyn på homofile i vigslede stillinger.
I alle disse sakene viste den intolerante toleransen seg frem for alt folket.”
Hva gjelder Dagfinn Høybråten, så burde det ikke ha overrasket noen at han som medlem av en mindre menighet kunne ha visse politisk ukorrekte holdninger, men å fremstille ham og Kvarme som offer blir veldig drøyt. Anders Heger beskrev dette godt i sin kommentar i Dagsavisen på lørdag.
Stanghelle skriver også:
“Likevel fortsetter mange å hamre løs på minoriteten som om den representerer den overmakt som må og skal utfordres.”
Usmakelige holdninger skal angripes, uavhengig av hva som evt. er deres teologiske grunnlag. Å kalle dette for “hamring” blir for drøyt. I en opplyst debatt kan man ikke ha forskjellsbehandling der visse synspunkter blir behandlet med silkehansker for å være “respektfull”.
Nå skal det sies at Høybråten faktisk gjør et ærlig forsøk på å argumentere for sine synspunkt på en rederlig måte. Om argumentene hans er overbevisende er selvfølgelig en annen sak.
Comment av Arvid — mars 11, 2008 @ 11:31 pm
Ja, jeg leste både Hegers kommentar og Ranas oppfølger da jeg var inne på siden din. Bra post, forresten!
Som Strappado var inne på på siden til abre, er Rana en glimrende retoriker. Han bruker begrepet “pluralisme” for å beskrive den toleranse som han mener bør gjelde overfor utøverne av sin religion – kort sagt at han ønsker de skal få drive med sitt uten innblanding.
Begrepet “relativisme”, derimot, er negativt, og brukes i sammenheng “den økende sekulære ensrettingen i Norge [som] kjennetegnes av at kjepphestene toleranse, ytringsfrihet og relativisme velvillig ris”. Dette er åpenbart noe negativt.
Selv om, som Strappado antyder, relativisme er en forutsetning for pluralisme.
Ranas oppfølgerkommentar er ikke mindre skremmende enn den første.
Etter det grumsete angrepet på menneskerettighetene i forrige kronikk, er det eneste positive han har å si denne gang, at de fastlegger at enhver har rett til fri religionsutøvelse.
Videre bruker han diverse herskerteknikker for å ufarliggjøre sine motstandere, samtidig som han altså beskylder dem for å gjøre det samme. Sarah Azmeh Rasmussen lar seg åpenbart rive med av følelser og “funderer sitt tilsvar på hva hun føler, sanser og fornemmer” i stedet for å bruke rasjonelle argumenter, mens de som antyder at han er en fundamentalist, altså bruker “antidemokratiske hersketeknikker”:
“Journalist Jon Hustad antyder at mine visjoner om den moderate sekulære nasjon har paralleller til nazismen. Forrige mandag advarte jeg nettopp mot at religiøse mennesker i offentligheten marginaliseres med slike antidemokratiske hersketeknikker. I arrogansens navn gjenstår det bare å konkludere: Jeg hadde rett.”
Med andre ord – våg å kritisere Rana, og du beviser bare at han har rett.
Jeg vil våge en annen påstand: Med denne typen retorikk beviser Rana nettopp at hans kritikere har rett. For historien har vel lært oss at dersom det er noe ekstremister er gode til, så er det å bruke grumsete retorikk for å overbevise folket?
Comment av Anathema — mars 12, 2008 @ 12:31 am
Takk det samme!
Nå er heller ikke jeg veldig begeistret over debatten som har pågått i Aftenposten, men kanskje av andre grunner enn Rana. Jeg synes det var veldig mange stråmannargumenter av typen “Det mente Hitler også.”, så littegrann skal Rana få lov til å godte seg. Men så er det da heller ikke noen nyhet at debattnivået i norske aviser kan være litt lavt noen ganger. Dette beviser ingenting om at religiøse blir marginalisert i den offentlige diskursjen.
Comment av Arvid — mars 12, 2008 @ 12:52 am
Når vi er inne på det kan jeg jo kommentere det her også, fra Ranas motsvar:
“For sikkerhets skyld: I et slikt samfunn må naturligvis også de ikke-troendes standpunkter i likeverdig grad respekteres, verdsettes og lyttes til.”
Dette synes jeg er det mest skremmende tankegodset Rana fører. Standpunkter skal ikke automatisk respekteres eller verdsettes. At de skal lyttes til kan man kreve, men man kan ikke forlange respekt for en mening. Man kan forlange respekt for seg selv som person, men det må ikke forveksles med respekt for meningene og/eller religionen man har.
Respekt skal fortjenes, ikke kreves.
Comment av håvar — mars 12, 2008 @ 1:11 am
Arvid: Ja, å trekke paralleller til Hitler kommer man selvfølgelig ingen vei med. Når det er sagt, våger jeg meg på å si at Rana for meg fremstår som en ekstremist i akademisk drakt. Nå er det nettopp den sistnevnte kvaliteten som bekymrer meg mest. Det at han er så åpenbart intelligent og reflektert, er noe som gjør at folk vil lytte til ham, både de som er mer ekstreme og mer moderate enn ham.
Håvar: Det er et veldig godt poeng, som jeg ikke oppfattet umiddelbart.
Comment av Anathema — mars 12, 2008 @ 10:13 am
Bra innlegg. Endelig har jeg noen minutter til å lese blogg igjen
Bare en bemerkning om religiøsitet (kommer altså fra et skikkelig hardcore-vekkelsesmiljø..) det ligger i den religiøse grunntanken at enten er du med, eller så er du mot og at den religiøse blir forfulgt. Slutten er selvfølgelig at religionen seirer. Verken islam, jødedom eller kristendom har plass til noe slags multireligiøsitet. Islam og jødedom har heller ikke i grunntanken noenforestilling om at religion er noe den enkelte tror eller ikke tror på – i alle fall ikke hvis du er født inn i den.
Kristendommen er litt bedre stilt enn de to andre ved at Bibelen har kommet til over et veldig langt tidsrom og med svært forskjellige forfattere. Det har derfor blitt nødvendig å innta en historisk-kritisk holdning (noe mitt miljø forresten bare gjorde i svært beskjeden grad) til teksten og dermed lettere kan tilpasses og tolkes.
Resultatet er i alle fall for alle tre religioner at de mener guds lover er objektive (i skarp motsetning til menneskerettgihetene ;-P) og bør gjelde for alle. Noe annet er opprør mot gud og dermed langt på vei hets av den gudelige.
Når alt var bedre før er det på grunn av forbudet mot homofili, bolerskap (som det het da samboerskap var forbudt) og abort samt den trivelige trakasseringen av ugudelige jenter som fikk barn før ekteskapet. Der møtes de tre store religionene og det er grunnen til at Rana liker Bush. Tror neppe han hadde vært like glad i relgiøst mangfold i USA dersom de hadde valgt en mormoner til president den gang mormonkirken fremdeles trodde fargede mennesker var et slags uhell…
Og det er det som er problemet med religion – den kan være så absurd som overhode mulig (feks at griser og hunder er urene dyr og ikke må røres…) eller at kvinner er mindreverdige eller at en god gud sender barn til helvete eller…. og så forventes vi å tie stille og ikke påpeke galskapen ut av respekt. vi har faktisk et lovforbud mot det. Ok, gir meg her før jeg begynner å bli obscøn…
Comment av Gunn Hild — mars 14, 2008 @ 9:25 am
PS Gunn Hild er altså Arachne http://www.arachne.no
Comment av Gunn Hild — mars 14, 2008 @ 9:26 am
Hei, Gunn Hild/Arachne: Takk for verdifull input om den religiøses syn på objektivitet kontra subjektivitet.
Det er klart at det blir vanskelig å argumentere imot en overbevisning som tilsier at skriftens påbud er riktigere (fordi de er objektive) enn menneskerettighetene (fordi de er kulturelt betinget og altså subjektive). Som agnostiker-ateist vil det bli svært fristende for meg å argumentere med at skriften er like subjektiv og kulturelt betinget fordi den også er menneskeskapt, men her kolliderer selvfølgelig to virkelighetsforståelser fullstendig.
Et mer formålstjenlig argument blir kanskje det abre kom med, nemlig at en sekulær stat er en forutsetning for at pluralisme skal kunne eksistere i et samfunn?
Siden både jødedommen, islam og kristendommen holder at de er den eneste sanne religion og at alle som ikke tror vil brenne i helvete, virker det usannsynlig at noen av disse religionene ville gi mye rom for de andre dersom den fikk en fremtredende plass i samfunnet.
Når det er sagt, mistenker jeg Rana for å argumentere med vikarierende motiver. Jeg tror ikke han nødvendigvis er opptatt av å ivareta pluralisme, men heller sikre at islam større spillerom.
Når det gjelder absurde utslag av ortodoks religiøsitet, holder jeg en knapp på ortodoks jødedom, der man faktisk må ha to separate kjøkken (!) i heimen, for å sikre at de ulike matslagene ikke tilgriser hverandre i en religiøs kontekst
Comment av Anathema — mars 14, 2008 @ 7:06 pm
Pluralismen kan som sagt fungere innenfor sekulære rammer. Men hva gjør man når selve rammene utfordres? Hvordan kan man da komme fram til en felles forståelse? Er det mulig? Eller må dette bli en kulturkamp, der den ene siden til slutt må bøye av for den andre?
Egentlig står jo en sekulær moral fjellstøtt, nettopp fordi man kan argumentere og begrunne. For mennesker som er vant til å tenke på slike spørsmål er det nok ikke noe problem å forsvare de humanistiske prinsippene overfor en religiøs person.
Men i store deler av befolkningen er nok dette veldig annerledes. Tankene bak humanismen og den sekulære etikken er rett og slett ikke kjent blant folk flest. Man argumenterer ikke, man “følger samvittigheten”, slik den har blitt ved at man har vokst opp i et sekulært, moderne demokrati. Så hva skjer når prinsipper kolliderer ute blant folk? Et passivt “vet ikke” er et svakt argument overfor den som er sikker.
For ideer konkurrerer. Til nå har vi hatt en utvikling der de rasjonelle ideene, som har gitt fred, stabilitet og trygghet, har vunnet fram. Fordi de virker. Men dette er ingen selvfølge. Spesielt ikke når folk ikke skjønner sine egne moralske prinsipper, slik at “toleranse” blir til toleranse for intoleranse, og “mangfold” betyr å slippe til de som vil råde alene.
Comment av abre — mars 14, 2008 @ 9:19 pm
abre: Nå gikk jeg litt tom for ord.
Det du sier, er selvfølgelig helt riktig.
Det eneste jeg kan svare er at jeg vet ikke. Opplæring? Bevisstgjøring? Tale med tydelig stemme der det høres og leses av folk flest, såsom å skrive kronikker, delta i politisk arbeid osv?
Jeg tror i hvert fall det er utrolig viktig at man lar sin stemme høres i denne diskusjonen. Dette kommer bare til å bli mer og mer viktig i Norge i tiden fremover (til og med viktigere enn kjønnskvotering
). Det er ingen god ide å la fundamentalister tale uimotsagt; det har historien vist oss.
Comment av Anathema — mars 14, 2008 @ 9:35 pm