I dag ble jeg så inspirert av en tidligere post hos modige, sterke Virrvarr, der hun forteller om et alvorlig overgrep som ble begått mot henne da hun ikke var stort mer enn et barn.
Selv har jeg heldigvis aldri opplevd å bli voldtatt, og jeg vet ikke om jeg hadde funnet styrke til å takle det. Men jeg har opplevd å bli holdt fast med makt og bli livredd for en mann jeg stolte på, å miste kontrollen over situasjonen og min egen kropp, om enn bare for en kort stund. (Mesteparten av min historie har jeg også skrevet i kommentarfeltet hos Virrvarr.)
Det som henger mest igjen av hele opplevelsen, er hvor fordømt, patetisk, jævla sårbar jeg er som kvinne i en slik situasjon. Det eneste som gjør at jeg aldri er blitt voldtatt, er at de fleste menn jeg kjenner har valgt at det er noe de ikke vil gjøre. Jeg er så latterlig svak, selv sammenlignet med menn som er mindre enn meg av størrelse, at jeg ikke har noe å stille opp med dersom en mann velger å ikke ta et nei for et nei. Det gjør meg så maktesløs, redd og sint.
Noe annet som skremmer meg, er at når jeg forteller min historie til andre jenter, får jeg stort sett en lignende historie i retur. Hva betyr det? Kan det være at overgrep er langt vanligere enn vi tror? Uansett, jeg tenkte å slå et slag for åpenhet om dette temaet i dag – så her er min historie:
For ganske nøyaktig ett år siden var jeg på firmafest på et hotell og ble altfor full. Siden jeg ikke hadde lyst til å gå og legge meg da baren stengte, foreslo jeg (!) for den tidligere sjefen min, som kunne vært faren min med god margin, at vi skulle ta en øl på rommet. Vi kjenner hverandre ganske godt; det var et tillitsforhold der. Jeg kan bli så utrolig naiv i fylla, og det streifet meg ikke at han kunne ha andre planer. Men på et svært tidlig tidspunkt kom det frem at han ville vi skulle ha sex. Jeg sa nei. Da begynte oppførselen hans å bli truende. Han slengte meg overende i senga, la seg oppå meg, holdt meg fast og begynte å kysse meg. Jeg husker at jeg lå der og prøvde å dytte vekk armen hans som lå tvers over brystet mitt og holdt fast den ene armen min. Jeg husker at armen hans var hårete og fregnete, og jeg vemtes og skjemtes og var livredd. Heldigvis slapp han meg da jeg fortsatte å kjempe for å komme løs, og jeg flyktet ut av hotellrommet. Jeg var vettskremt, gråt og gråt og sovnet helt fortvilet.
Dagen etter kom han med noen bemerkninger som fikk meg til å tro at han var i full gang med å bagatellisere det hele. Blant annet sa han at han ikke hadde vært helt sikker på om jeg mente nei da jeg sa det, så han ville gjerne få klarhet i det før han slapp meg. Jeg var altfor opprørt til å si det jeg ønsket å formidle.
Allerede neste dag reiste jeg utenlands gjennom jobben. Jeg husker at jeg lå på et hotellrom i Afrika og kikket ut i mørket mens en enslig moskito surret rundt ørene mine. Søvnen ville ikke komme. Jeg tenkte og tenkte på hva jeg hadde gjort galt for å få ham til å tro at jeg kunne ha lyst til å ha sex med ham. Jeg forbannet meg selv for at jeg hadde vært så naiv, satt meg selv i den situasjonen. Skjelte meg selv ut for at jeg hadde vært så full, ikke taklet det bedre, vært så lite verdig osv. Alle de skyldfølelsestankene som jeg tror klenger seg til jenter som blir utsatt for overgrep.
Jeg vurderte aldri anmeldelse, men jeg var heller aldri i tvil om at jeg skulle konfrontere ham. Da jeg kom tilbake til Norge, satte jeg meg ned og skrev en tale til ham. Jeg gikk nøye gjennom akkurat hva jeg skulle si, slik at jeg var sikker på at det fikk den effekten jeg ønsket. Denne gangen skulle jeg ikke komme til kort. Hensikten med å konfrontere ham var ene og alene at jeg skulle føle meg bedre.
Jeg dro opp på jobben og tauet ham inn i et stillerom (det er kontorlandskap der), plasserte ham pent i en stol og holdt talen min, som da var godt innøvd. Det var utrolig godt å se ham få tårer i øynene da jeg snakket om det fine forholdet som vi hadde hatt og tilliten som var brutt. Og det var befriende å se ham rett inn i øynene mens jeg rolig fortalte ham at jeg aldri noensinne kunne vurdert å ha sex med ham, at tanken aldri hadde streifet meg. Det var ikke nødvendig å ta “the low road” og snakke om aldersforskjell og kulemage – alle grunnene til at jeg ikke ville ha ham, lå der implisitt. Siden jeg hadde hatt tid til å forberede meg og det kom fullstendig overraskende på ham, fremstod jeg som verdig og rolig, og han ble sittende der, stammende, angrende og gråtfeldig.
Da jeg gikk hjem fra jobben den dagen, skinte solen. Jeg følte meg fri; feiret med årets første utepils med ei venninne. Det ble ikke flere søvnløse netter, og skamfølelsen var som blåst bort. Hendelsen har aldri plaget meg siden. Det rareste er at jeg nå kan omgås ham nesten som før (bortsett fra at jeg aldri vil bli med på hotellrommet hans igjen), spøke, le og prate jobb-ting. Jeg tror han er evig takknemlig for at jeg ikke anmeldte det eller “sladret” til bedriftsledelsen, og det virker som han har en nyfunnet respekt for meg. Jeg føler ikke noe behov for å forfølge saken; jeg har sagt det jeg har å si. Og han lyttet.
For meg var konfrontasjon en måte å legge det bak meg på. Nå kan jeg tenke tilbake på denne hendelsen med stolthet. Jeg er stolt av måten jeg taklet det på. Mens han derimot alltid kommer til å tenke tilbake på det som ett av sitt livs nedrigste øyeblikk. Og det er jo slik det skal være. Det er han som skal skjemmes – ikke jeg. Det er han som skal angre, fortvile og ligge søvnløs – ikke jeg.
I kveld skal jeg ut og drikke øl med noen venninner. Og jeg skal ta en skål for Virrvarr og en en skål for alle de andre jentene der ut som har måttet håndtere et overgrep. Hurra for dere som har kommet dere gjennom noe sånt!
