Hvorfor er Åsne så vanskelig å svelge for menn?

Like sikkert som Mads Larsens neste debattinnlegg på db.no, kommer den årvisse kritikken av Åsne Seierstads forfatterskap. Når Åsne utgir bok, blir det bråk.

Så hvordan kan det ha seg at denne milde, filantropiske, synnøve-solbakken-aktige kvinnen greier å inspirere et oppbud av alt som finnes av herskerteknikker – kritikk, latterliggjøring og ufarliggjøring – hver gang hun kommer med noe nytt?

Spørsmålet var retorisk ment, for jeg har tenkt å besvare det selv: Fordi hun trenger seg inn på menns enemerker.

Dagens kritikk kommer fra den danske litteraturkritikeren Rose (http://www.dagbladet.no/kultur/2008/02/22/527684.html). Han gir Åsne Seierstad “ramsalt kritikk” for hennes nyeste bok.

Bruken av ordet “ramsalt” synes å være et problem i seg selv for en av Dagbladets lesere, som kaller seg “Atlke Kvalvik”. Han skriver: “Er det ikke rart at når Dagbladetts utvalgte folk: kvinner på ytre venstre kritiseres, blir kritikken til “rammsalt” dvs noe litt karslik og tøft i stedet for si, slaktet?”

Det er altså vel og bra å kritisere dama, men må man bruke et kraftfullt uttrykk når man gjør det? Slike ord bør jo reserveres for å beskrive menn!

Men hva sier så Rose? Som Dagbladet skriver: “Selv oppsummerer han sin kritikk ved å spørre: – Hvis det er feil i det jeg kan kontrollere, hva skal jeg da tenke om det jeg ikke kan kontrollere.”

Han ser ikke noen grunn til å besvare spørsmålet sitt. Han har nemlig ikke bare funnet feil, men han har også grunn til å tro at disse feilene bare utgjør toppen av isfjellet. For det er jo en alminnelig logisk slutning at der det finnes én feil, finnes mange flere?

For den som leser videre i artikkelen kommer han imidlertid til det egentlige problemet: ” Leseren identifiserer seg med Åsne som fortellerstemme, og det er vanskelig å argumentere mot eller finne feil i følelser.”

Der har vi det altså. Det blir for mye følerier i tekstene hennes. Og det tar fokus vekk fra fakta. Pluss at det er vanskelig å argumentere mot det hun skriver. Ikke for det at han ikke har prøvd…

Og i forrige uke var det Aslak Nore som var ute på prosa.no (http://www.prosa.no/artikkel.asp?ID=303).

Også Nore er opptatt av Åsnes følerier. “Seierstads empati, innlevelsen i andre mennesker, er hennes store styrke som reporter. Det er også hennes svakhet som analytiker. Med de “avmålte” reporterne er det trolig omvendt.”

Nore ser ikke noen grunn til å utdype hvorfor han tror det er omvendt med de andre reporterne i Åsnes reisefølge. Selvforklarende, kanskje?

Og hva viktigere er: Ei heller ser han noen grunn til å forklare hvorfor Åsnes empati svekker hennes analytiske evner. Innlysende det også, kanskje? For det er jo helt logisk at jo mer du forstår av andre menneskers situasjon, desto dårligere blir du til å analysere den?

Sjekk også Marte Michelets gode debattlinnlegg om Nores kritikk i “gutten som forstod alt” (http://www.dagbladet.no/kultur/2008/02/14/526876.html).

Både Nore og Rose ufarliggjør Åsnes forfatterskap som følerier uten allmenngyldig relevans.

Uansett – min all-time favorittkritiker av Åsne er allikevel Jan Guillou, som på en mer ærlig måte rett og slett beskylder henne for løgn. På vg.no i 2003 tar han den helt ut og hevder at “Bokhandleren i Kabul” “må være oppspinn fra ende til annen” (http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=73860). Ikke bare en liten omskrivning her og der, en liten hvit løgn kanskje, men oppspinn “fra ende til annen”. Han hevder videre at “nå må familien [Khan] ta ansvar for en vestlig kvinnes romanfantasi”.

I likhet med Aslak Nore mener også Jan Guillou at han har større innsikt enn Åsne i tankesettet til de menneskene Åsne har intervjuet. Selv om JG innrømmer å aldri ha vært i Afghanistan, kunne han likevel bombastisk meddele VGs lesere hvor tvilsomt det er “at menn skal ha fortalt henne hvordan de har deltatt i seksuelle overgrep. Nei, det tror jeg ikke de har gjort. Nei, nei, nei og atter nei, dette har aldri inntruffet.”

Og som kjent kan tro flytte fjell…

Så hva er egentlig problemet med Åsne? At hun er journalist? Nei. At hun er en ung, vakker kvinne med suksess? Ja, det faller nok noen tungt for brystet, men på den annen side omfavner jo offentligheten kvinner som Maria Bonnevie og Ane Dahl Torp. Kvinner med samme alder og sosiale bakgrunn som Åsne. Er da problemet at hun eksperimenterer med litteraturen som medium? Neppe. Jeg hører ikke en slik massiv kritikk av f eks Beate Grimsrud.

Nei, problemet er heller at hun gjør suksess på et område som tidligere har vært reservert for menn. Åsne Seierstad er en pionér. Hun er ikke bare journalist – hun er en krigsreporter. Og hun reiser til utrygge land som Tsjetsjenia og Afghanistan, hvor Jan Guillou aldri har vært, og hun gjør attpåtil kjempesuksess. Tenk, så frustrerende det må være for alle machomenn som har trodd de holdt på i et yrke der menn fortsatt kunne være menn! For det er neppe noen tilfeldighet at de tre kritikerne ovenfor er Åsnes konkurrenter som også skriver krigsreportasjer.

Som en kvinne som har hatt den tvilsomme gleden av å være pionér i nesten rent mannsyrke, snakker jeg av erfaring når jeg sier at motstanden iblant kan virke overveldende, både den skjulte og den åpne. Man er i grunnen heldig hvis man møter kritikere som Jan Guillou, som sier rett ut hva han egentlig mener, slik at det er mulig å imøtegå ham på hans egentlige motiver.

Vanskeligere er det med menn som Nore og Rose, som pretenderer å komme med saklig kritikk av de litterære kvalitetene og som ikke avslører før nederst i intervjuet/artikkelen at problemet er Åsnes kvinnelighet, aka hennes “følerier”.

Og hvis du fortsatt henger med, skal jeg avslutte med et nytt retorisk spørsmål: Les gjennom de tre utspillene ovenfor og spør deg selv helt ærlig – ville den samme kritikken ha blitt rettet mot en mann?