Fjordfitte sier det som er å si

Selv om jeg ikke har spesielt lyst til å diskutere bloggere, metablogging, bloggmoral osv. her på siden min, skal jeg gjøre et lite unntak her:

Les Fjordfittes utrolig sobre, klargjørende post:
http://fjordfitte.blogspot.com/2008/02/lexidhgate-versjon-20.html

Det er ikke så mye mer å si, egentlig, annet enn at jeg skulle ønske jeg var like klar i hodet selv da jeg prøvde å redegjøre for hvor grensen går mellom hva som er akseptabelt og uakseptabelt. Hun sier det 100 ganger klarere og mer logisk bygd opp enn jeg kunne greid.

Dessverre er det ikke mulighet til å legge igjen kommentarer på siden hennes, men hvis du av en eller annen grunn skulle slumpe over denne posten, FF: Det bidraget står det virkelig respekt av!

På den tiden leste jeg

“I live on West Seventy-ninth Street in Manhattan, in a small second-floor apartment in a converted tow house. It’s about as big as a minute, but it has a working fireplace, high ceilings, a bedroom large enough for a bed and a dresser, and a kitchen area that is separate from the living room. I furnished it from garage sales held in the tonier parts of Englewood”

Gruppevoldtekt lønner seg ved erstatningsutmåling

Les viktig post hos Drusilla i dag:

Drusilla refererer til en kronikk i Aftenposten, der dr.juris. Bettina Banoun kommenterer en høyesterettssak vedr. erstatningsansvar etter en gjengvoldtekt.

Oppdatering 26. februar 2008: Denne bloggposten finner du også på dagbladet.no.

Retten fant (med 4 mot 1) at disse voldtektene, som foregikk fra torsdag kveld til fredag morgen, var å betrakte som én og samme skade i henhold til Lov om skadeserstatning av 13. juni nr. 26 1969. Denne betraktningen førte igjen til at det ble satt et øvre tak på erstatningsutmålingen – fordi det dreide seg om én, særdeles skjerpende voldtekt – slik at voldtektsmennene hver for seg må betale mindre (ca kr 40 000) enn om de uavhengig av hverandre hadde voldtatt jenta (kr 100 000 for en “normal”, ikke-skjerpende voldtekt).

Tvisten dreier seg i hovedsak om en fortolkning av erstl. § 5-3. Første ledd pålegger solidaransvar for “samme skade” voldt av flere. Det betyr at skadevolderne blir gjensidig ansvarlige for erstatningsbeløpet.

Slik flertallet ser det, følger to konsekvenser av dette:
1) Solidaransvar gir kun grunnlag for erstatningsutmåling for en enkelt hendelse.
2) For at hver skadevolder skal ilegges et separat, eller proratarisk, erstatningsbeløp, må man definere hendelsen som flere skader.

Les hele dommen her: http://www.domstol.no/upload/HRET/Internett/Avgjørelser/SAK%202007-639.pdf.

Dette med hvorvidt et hendelsesforløp kan betraktes som én eller flere skader, er kjent fra flere juridiske fagområder og må fastsettes etter skjønn i hver enkelt sak. Det er derfor ikke uvanlig med dissens i panelet, slik det var i denne saken.

Det skal også i prinsippet være spillerom for rimelighetsbetraktninger etter norsk rett, så det burde ikke være noe i veien for å vektlegge både offerets lidelse og samfunnspreventive hensyn.

Disse mulighetene til å yte skadelidte rettferdighet benyttet ikke dommerflertallet seg av.

Jeg opplever det som en personlig krenkelse av min rettsfølelse når førstvoterende på følgende måte begrunner at det må være snakk om én og samme skade: “Det er ikke tvilsomt at A ble utsatt for en rekke krenkelser i Xveien. Fire av ankemotpartene hadde samleie med henne, noen av dem mer enn én gang. B bet henne i brystet da hun forsøkte å sette seg til motverge. Jeg kan imidlertid i forhold til ankemotpartene vanskelig se at det foreligger mer enn én – stor – skade som A kan kreve erstatning for.”

Dissenterende dommer Skoghøy, derimot, forklarer på en god måte hvorfor en gruppevoldtekt må være å betrakte som flere atskilte krenkelser. Man kan ta utgangspunkt i hvordan offeret selv opplever en serie voldtekter – som én hendelse eller flere.

Eller for å bruke et annet grep: Dersom én voldtektsmann skulle ha smittet skadelidte med hiv, skal da alle som voldtok være å betrakte som delaktig i denne smitteoverføringen? For det må jo bli konsekvensen dersom en gruppevoldtekt alltid er å betrakte som én og samme skade eller krenkelse.

Som dissenterende dommer påpeker: Erstl. § 5-3 om solidaransvar er der for å beskytte skadelidte. Paragrafen skal sikre at hun får dekning for erstatningsbeløpet og er ikke ment å skulle begrense hennes muligheter til å få høyere erstatning. Da vil nemlig loven virke mot sin hensikt.

Videre kan jeg vanskelig se at det er noe i veien for at hver skadevolder kan være solidarisk ansvarlige for hvert sitt fulle, separate erstatningsbeløp.

Dissenterende dommer poengterer dessuten i Aftenposten at det var fire kvinnelige dommere som valgte å betrakte dette som én og samme skade, mens den eneste mannlige dommeren tok dissens. All ære til ham, men jeg håper kjønnsfordeligen var en tilfeldighet; ellers skammer jeg meg på vegne av mitt eget kjønn i dag.

Jeg håper også det er en tilfeldighet at det er en påfallende distanse angående sosial bakgrunn og ressurser mellom de dømmende (dommere Bruzelius, Coward, Stabel og Gussgard) og skadelidte, som var 16 år, rusmisbruker og bodde i en barnevernsinstitusjon.

Skadelidte var påvirket av heroin da hun ble voldtatt, og dette gjorde at hun ikke greide å sette seg til motverge. Da voldtektsmennene neste dag var ferdig med henne, dumpet de henne utenfor et hotell, blødende fra et åpent sår i underlivet. Ved legeundersøkelse ble det konstatert at “A hadde store smerter i skjeden. Hun hadde hevelser, rødhet, det var et åpent sår i skjeden og det sivet blod kontinuerlig. Smertereaksjoner og krampe gjorde det umulig å føre finger eller undersøkelsesinstrumenter lenger inn i skjeden enn noen centimeter. (…) I tillegg til skadene i skjeden hadde hun flere blåmerker på bryst, hals og lår.” Voldtektene førte dessuten til at A-s rusmisbruk, som hadde vært avtagende, akselererte fordi hun fikk store psykiske skader.

Som dissenterende dommer ganske riktig påpeker, har også kvinner som sliter med rusproblemer, krav på et liv uten vold og overgrep. Han påpeker dessuten at en gruppevoldtekt er mer skjerpende fordi skadevolderne kan hjelpe hverandre å holde offeret fast og oppmuntre hverandre til videre ugjerninger. Det bør derfor ikke fremkomme noen rabatt i slike saker.

Men det viktigste er, som Banoun skriver i Aftenposten, at det er et stort problem at denne dommen strider i mot vanlige folks rettsoppfatning. Og som hun videre påpeker, føyer den seg inn i en rekke domsavsigelser hvor Høyesterett (og for så vidt også de lavere rettsinstanser) har ilagt altfor lav straff og/eller kompensasjon for seksualovergrep. På dette området er rettsinstansene på kollisjonskurs med folket, og det er et alvorlig demokratisk problem som domstolene bør ta innover seg.

Lovgiverne har også et ansvar for å gripe inn og endre loven(e) når domstolene er i utakt med samfunnets rettsfølelse.

La oss håpe at Høyesterett tar til vettet og bruker neste anledning til å avsi en dom som bryter med denne urimelige avgjørelsen.

Denne saken utgjør for øvrig et interessant innspill i debatten om juryordningen. Kan det være så ille å dømmes av sine likemenn, når ens “overmenn” behandler en så uverdig?

På den tiden leste jeg

“- Det en skulle det var å bo i en by uten trær trærne skriker når det er vind det er alltid vind her alltid unntatt to dager i året i Deres sted ville jeg dra herfra jeg ville ikke bli her alle fuglene nesten alle er havfugler som en finner krepert etter stormene og når stormen slutter og trærne ikke skriker mer hører man dem skrike fuglene på stranden skriker som om de ble myrdet barna får ikke sove av det nei jeg ville dra min vei.”

Helen Mirren på årets Oscar-show

Tenk å se så utrolig nydelig – og sexy! – ut det året man fyller 68… I wish!

På den tiden leste jeg

“who could resist that gentle accent so redolent of emancipated men, recycling, and the most liberal laws in the world? Everyone knew that Scandinavian men were perfect in every way. They were everything that chauvinistic, backward-thinking American men weren’t. My sister, Melissa, and I had often longed for a Lars or a Björn. Even before we knew about the child-care policies of their homelands.”

På den tiden leste jeg

“Fanny has not been forgiven for a note she wrote in 1869, when Edward Austen-Leigh was collecting information from those who remembered Aunt Jane. In it she claimed that Cassandra and Jane were not as refined as they ought to have been, but that Aunt Jane was clever enough to put aside ‘all possible signs of ‘common-ness”.”

Hvorfor er Åsne så vanskelig å svelge for menn?

Like sikkert som Mads Larsens neste debattinnlegg på db.no, kommer den årvisse kritikken av Åsne Seierstads forfatterskap. Når Åsne utgir bok, blir det bråk.

Så hvordan kan det ha seg at denne milde, filantropiske, synnøve-solbakken-aktige kvinnen greier å inspirere et oppbud av alt som finnes av herskerteknikker – kritikk, latterliggjøring og ufarliggjøring – hver gang hun kommer med noe nytt?

Spørsmålet var retorisk ment, for jeg har tenkt å besvare det selv: Fordi hun trenger seg inn på menns enemerker.

Dagens kritikk kommer fra den danske litteraturkritikeren Rose (http://www.dagbladet.no/kultur/2008/02/22/527684.html). Han gir Åsne Seierstad “ramsalt kritikk” for hennes nyeste bok.

Bruken av ordet “ramsalt” synes å være et problem i seg selv for en av Dagbladets lesere, som kaller seg “Atlke Kvalvik”. Han skriver: “Er det ikke rart at når Dagbladetts utvalgte folk: kvinner på ytre venstre kritiseres, blir kritikken til “rammsalt” dvs noe litt karslik og tøft i stedet for si, slaktet?”

Det er altså vel og bra å kritisere dama, men må man bruke et kraftfullt uttrykk når man gjør det? Slike ord bør jo reserveres for å beskrive menn!

Men hva sier så Rose? Som Dagbladet skriver: “Selv oppsummerer han sin kritikk ved å spørre: – Hvis det er feil i det jeg kan kontrollere, hva skal jeg da tenke om det jeg ikke kan kontrollere.”

Han ser ikke noen grunn til å besvare spørsmålet sitt. Han har nemlig ikke bare funnet feil, men han har også grunn til å tro at disse feilene bare utgjør toppen av isfjellet. For det er jo en alminnelig logisk slutning at der det finnes én feil, finnes mange flere?

For den som leser videre i artikkelen kommer han imidlertid til det egentlige problemet: ” Leseren identifiserer seg med Åsne som fortellerstemme, og det er vanskelig å argumentere mot eller finne feil i følelser.”

Der har vi det altså. Det blir for mye følerier i tekstene hennes. Og det tar fokus vekk fra fakta. Pluss at det er vanskelig å argumentere mot det hun skriver. Ikke for det at han ikke har prøvd…

Og i forrige uke var det Aslak Nore som var ute på prosa.no (http://www.prosa.no/artikkel.asp?ID=303).

Også Nore er opptatt av Åsnes følerier. “Seierstads empati, innlevelsen i andre mennesker, er hennes store styrke som reporter. Det er også hennes svakhet som analytiker. Med de “avmålte” reporterne er det trolig omvendt.”

Nore ser ikke noen grunn til å utdype hvorfor han tror det er omvendt med de andre reporterne i Åsnes reisefølge. Selvforklarende, kanskje?

Og hva viktigere er: Ei heller ser han noen grunn til å forklare hvorfor Åsnes empati svekker hennes analytiske evner. Innlysende det også, kanskje? For det er jo helt logisk at jo mer du forstår av andre menneskers situasjon, desto dårligere blir du til å analysere den?

Sjekk også Marte Michelets gode debattlinnlegg om Nores kritikk i “gutten som forstod alt” (http://www.dagbladet.no/kultur/2008/02/14/526876.html).

Både Nore og Rose ufarliggjør Åsnes forfatterskap som følerier uten allmenngyldig relevans.

Uansett – min all-time favorittkritiker av Åsne er allikevel Jan Guillou, som på en mer ærlig måte rett og slett beskylder henne for løgn. På vg.no i 2003 tar han den helt ut og hevder at “Bokhandleren i Kabul” “må være oppspinn fra ende til annen” (http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=73860). Ikke bare en liten omskrivning her og der, en liten hvit løgn kanskje, men oppspinn “fra ende til annen”. Han hevder videre at “nå må familien [Khan] ta ansvar for en vestlig kvinnes romanfantasi”.

I likhet med Aslak Nore mener også Jan Guillou at han har større innsikt enn Åsne i tankesettet til de menneskene Åsne har intervjuet. Selv om JG innrømmer å aldri ha vært i Afghanistan, kunne han likevel bombastisk meddele VGs lesere hvor tvilsomt det er “at menn skal ha fortalt henne hvordan de har deltatt i seksuelle overgrep. Nei, det tror jeg ikke de har gjort. Nei, nei, nei og atter nei, dette har aldri inntruffet.”

Og som kjent kan tro flytte fjell…

Så hva er egentlig problemet med Åsne? At hun er journalist? Nei. At hun er en ung, vakker kvinne med suksess? Ja, det faller nok noen tungt for brystet, men på den annen side omfavner jo offentligheten kvinner som Maria Bonnevie og Ane Dahl Torp. Kvinner med samme alder og sosiale bakgrunn som Åsne. Er da problemet at hun eksperimenterer med litteraturen som medium? Neppe. Jeg hører ikke en slik massiv kritikk av f eks Beate Grimsrud.

Nei, problemet er heller at hun gjør suksess på et område som tidligere har vært reservert for menn. Åsne Seierstad er en pionér. Hun er ikke bare journalist – hun er en krigsreporter. Og hun reiser til utrygge land som Tsjetsjenia og Afghanistan, hvor Jan Guillou aldri har vært, og hun gjør attpåtil kjempesuksess. Tenk, så frustrerende det må være for alle machomenn som har trodd de holdt på i et yrke der menn fortsatt kunne være menn! For det er neppe noen tilfeldighet at de tre kritikerne ovenfor er Åsnes konkurrenter som også skriver krigsreportasjer.

Som en kvinne som har hatt den tvilsomme gleden av å være pionér i nesten rent mannsyrke, snakker jeg av erfaring når jeg sier at motstanden iblant kan virke overveldende, både den skjulte og den åpne. Man er i grunnen heldig hvis man møter kritikere som Jan Guillou, som sier rett ut hva han egentlig mener, slik at det er mulig å imøtegå ham på hans egentlige motiver.

Vanskeligere er det med menn som Nore og Rose, som pretenderer å komme med saklig kritikk av de litterære kvalitetene og som ikke avslører før nederst i intervjuet/artikkelen at problemet er Åsnes kvinnelighet, aka hennes “følerier”.

Og hvis du fortsatt henger med, skal jeg avslutte med et nytt retorisk spørsmål: Les gjennom de tre utspillene ovenfor og spør deg selv helt ærlig – ville den samme kritikken ha blitt rettet mot en mann?

Anathema slår et slag for hjørnesofa og større takhøyde

Jeg ble så inspirert i går da jeg fylte ut Fjordfittes kjerringtest og derved innrømte at jeg har duftlys fra IKEA, at jeg tar’n et skritt videre i dag og innrømmer at jeg har hjørnesofa også! På kjøkkenet, riktignok, men dog.

Som om det ikke er ille nok at det er en hjørnesofa, så er den i tillegg fra IKEA – med vaskbart trekk på 60 grader. Gagging already?

I en verden av politisk korrekt blogging, hvor det blir forventet at man har visse verdier, et visst utseende, visse møbler, matvaner osv., vil jeg nå gjerne slå et slag for hjørnesofaen, som etter min mening er et forsømt møbel.

I disse tider er hjørnesofaen omtrent like foraktelig som Smiley. På samme måte som jeg kvier meg for å sende smilefjes til enkelte personer på tekstmelding eller mail, har jeg alltid en standardreplikk klar når folk entrer leiligheten min for første gang: “Ja, som du ser har jeg hjørnesofa på kjøkkenet. Jeg vet det ikke er så stilfullt, men jeg synes det er så koselig å krype inn i kroken med en kopp te.” Og folk står og nikker overbærende mens de sikkert tenker “stakkars, patetiske kjerring”. Og det er ovenikjøpet før de har sett duftlysene mine! Etter det er selvfølgelig alt håp om å bli tatt seriøst ute.

Men så er det en liten djevel inni meg som bare må opponere (hvilket åpenbart gjør meg til en enda større kjerring, ref. Fjordfittes kjerringtest). Hva er det som gir en gruppe i samfunnet all definisjonsmakt når det gjelder hva som er politisk korrekt, slik at den andre gruppen, de harry og ukorrekte, havner på defensiven og må forsvare seg selv, i den grad de i det hele tatt oppfatter at de bryter med normen(e)?

Jeg greier ikke å definere meg selv inn i en gruppe – har aldri klart det. Jeg liker hjørnesofa og duftlys fra IKEA, parallelt med Nabokov, Hemingway, Nin, Tarkovskij og Bergman – samt Marie Claire, Mary Higgins Clark, JAG, Independence Day (“Welcome to earth!”) og Idol.

Jeg beundrer bilmekanikere (for det som foregår under panseret på en bil er faktisk ganske kompliserte greier) og forfattere (ok, kanskje ikke Mads Larsen, da).

Hvorfor er det så viktig å skape en gruppetilhørighet der en av hovedmålsettingene synes å være grensedragningen mot de som ikke tilhører gruppen? Handler gruppedannelse først og fremst om inklusjon eller eksklusjon?

Smil til verden og verden ler av deg – Fjordfitte og "den virkelige kjerringtesten"

Jeg tenkte litt på dette med å smile til folk i dag. Jeg er en såkalt “seriøs person” og smiler visstnok altfor sjelden. Så i går foretok jeg et aldri så lite sosialt eksperiment – jeg la inn flere smil i samtalene enn jeg bruker. Og det var helt utrolig hvor godt det fungerte! Jeg formelig merket hvordan folk tødde opp og ble mer positivt innstilt til meg. Er det virkelig så enkelt? Smil som en lallende idiot, og finn nye venner? I så fall er vel det muligens den endelige fallitterklæringen for verbal kommunikasjon? Jeg hørte for øvrig nylig om en undersøkelse som sier at 70 % av all kommunikasjon foretas ved hjelp av kroppsspråk. Quod erat demonstrandum.

Dette med smil i kommunikasjon fikk meg igjen til å tenke på “den virkelige kjerringtesten” hos Fjordfitte (http://fjordfitte.blogspot.com/2008/02/den-virkelige-kjerringtesten.html).

Jeg prøvde meg på den da den ble lagt ut, og følte meg ganske forstemt da jeg var kommet halvveis nedi testen, for jeg var tydeligvis så kjerring som det går an å bli. Hør bare:

Du bruker smiley jevnlig, det er så koselig. (Oops, skyldig. Det er kanskje ikke så bra, det?)

Meme er gøy og sosialt. (Ja, er det ikke det?)

Fitte er et stygt ord som skader den norske kvinnens verdighet. (Njah, det er vel i hvert fall ikke favorittordet mitt. Kan bruke det som banneord, men vil helst ikke høre det i nærheten av en seksualakt. Sexkiller.)

Du kjøper ferdig oppkutta, vakuumpakka salat fordi det er så lettvint og greit. (Jepp, hater matlaging, og det at det nå faktisk finnes ferdig oppkutta salat gjør at jeg faktisk får i meg salat hjemme, i motsetning til tidligere, da det kun ble spist på jobben.)

Du foretrekker margarin fremfor smør. (Foretrekker egentlig å steke i olivenolje, men margarin er i hvert fall bedre enn smør.)

Oljeflaskene dine står fremme på utstilling. (Har kun én – den tidligere nevnte olivenoljen – men den står nok på benken, ja.)

Du bruker teflonpanne. (Hva ellers? Hvis jeg først må lage mat, så skal det i hvert fall skje med noe som er lett å vaske etterpå.)

Grått salt fra Guérande er patetisk middelklassesnobberi. (Har ikke hørt om det, men jeg bruker ikke uttrykk som “patetisk middelklassesnobberi”, så antagelig ikke.)

Forkortelsen KK står for ”Kvinner og Klær”. (Eh, ja? Det var i hvert fall det mamma brukte å kalle det.)

Du har allværsjakke. (NEI!! I hate!)

Det er litt horete å bruke sminke, neglelakk, push-up og høye hæler. (Eh, neei, er det virkelig noen som er oppvokst i Norge som mener det?)

Du syns det er naturlig å bruke formuleringer som ”vi jenter er jo …” eller ”som jente er jeg jo…”. (Jepp, bruker det helt tiden. Men kanskje jeg i stedet burde begynne å si “vi kjerringer er jo…”?)

Du er sønnen til Kjartan Fløgstad. (Det kan jeg i hvert fall trygt svare nei på. Tror jeg.)

Du pleier å manipulere frem krangler fordi du har en genuin interesse for hva som skaper konflikter mellom mennesker. (Kun med kjærestene mine. Kanskje derfor forholdene aldri fungerer? Hmm.)

Etterpå benytter du anledningen til å syte og mase om at du er offer for personangrep. (Fra kjærestene mine? Nei, tro’kke det.)

Du er Nikolai Astrup?? (Burde ikke du bruke tiden din på å skrive ideologisk fundert piss?). (Ikke sist jeg sjekket.)

Du tror at full barnehagedekning betyr barnehageplikt (nei, nei, jeg må stoppe). (Nei.)

Det er deilig å snakke eller skrive nedsettende om andres kropp, klær eller alkoholforbruk. (Nei igjen. Sjekk min tidligere post om Alexia Bohwim.)

Du er enig med kjønnsforsker Wenche Mühleisen i at vi bør diskutere politikernes sex-liv offentlig fordi politikerne er våre forbilder. (Nei igjen. Hurra, I’m on a roll! Kanskje ikke alt håp er ute allikevel?)

Du kjenner på deg at du har rett til å holde andre mennesker ansvarlig for deres livsvalg på nett, lyktestolper eller lignende arenaer. (Hehe, ikke så vidt jeg vet, selv om jeg er en hund etter lyktestolper.)

De som har et annet forhold til sex, rus, erotisk dans og sigaretter enn deg er innmari DUMME folk. (Nei, de er vel heller fornuftige folk…)

Kvinner bør være gode rollemodeller for barn og unge. (Absolutt ikke! Jeg elsker kvinner som er dårlige rollemodeller for barn og unge. I det hele tatt liker jeg og tenke på livet mitt som fullstendig atskilt fra barn og unge.)

Innerst inne syns du at tyskertøsene fikk som fortjent. (Nei. Men jeg kjenner at jeg får lyst til å opponere litt nå – kanskje for å manipulere frem en krangel?? “Tyskertøsene” fortjener respekt, som alle andre, men det finnes grader av respekt, og jeg har mer respekt for de jentene som gikk inn i motstandsbevegelsen. )

Det er naturlig å sammenligne arbeidet til en skribent og stuntkomiker med arbeidet til en menneskerettighetsadvokat i et asiatisk militærdiktatur hvis begge er musler. (Nei, jeg synes da ikke det?)

Du pleier å sammenligne bloggen din med stua di. (Nei, jeg gjør i grunnen ikke det. Er det noe jeg burde begynne med?)

Og kommentarene med møblene dine. (Hehe, er det mulig?)

Du liker bøkene til Paulo Coelho. (Aldri lest, men har inntrykk av at det ikke er min type litteratur.)

Mathias Faldbakken er så utrolig cutting edge. (Javel?)

Diptyque – ringer det en bjelle? (Nei, men jeg skal innrømme her og nå – sletter det muligens siden i et feigere hjørne – at jeg har DUFTLYS FRA IKEA! Å, det føltes godt å få det ut!)

Så er alt håp ute, da? Er jeg en kjerring?