Om menn som slår

Av en eller annen grunn er det liten aksept i likestillings-verdensmesteren Norge for å snakke om menn som dreper kvinner.

Det er i all hovedsak menn som dreper kvinner (og menn som dreper menn, men da av helt andre grunner, slik at det ikke hører naturlig innunder denne debatten).

Partnerdrap er den vanligste dødsårsaken for kvinner mellom 19 og 44 år (altså i kjønnsmoden alder) verden over. Det slår trafikkulykker, brystkreft, naturkatastrofer og you name it langt ned i støvlene.

All den tid man har fastslått hva som er den vanligste dødsårsaken for en gruppe i samfunnet, må det være berettiget å forske på det. Men det finnes altså en god del menn i Norge som mener at dette skal være et ikke-tema fordi det er stigmatiserende for menn at det skrives om menn som dreper.

I forbindelse med oppslaget om norske partnerdrap på 2000-tallet hadde VG lagt ut en protokoll hvor man kunne skrive sine tanker rundt disse drapene. Den protokollen var temmelig rystende lesning. Ca 80 % av innleggene var skrevet av sinte menn som ville få fjernet fokuset på menn som dreper og heller sette søkelyset på “slemme” kvinner som forlater sine menn. Det var ikke få innlegg som i større eller mindre grad forsvarte menn som dreper konene sine basert på det faktum at kona var frekk nok til å gå.

Statistikken over norske hustrudrap viser at flertallet av drapene begås av tilsynelatende stabile nordmenn som klikker når kona varsler at hun vil ut av forholdet. Dette kan tyde på at menn som dreper på ett nivå mener de har rett til å ta alle midler i bruk for å hindre kona i å gå sin vei. Dette igjen signaliserer at slike menn på tross av alle fremskritt innen likestilling, til syvende og sist betrakter kona som sin eiendom. Hun får ikke lov til å gå.

Dersom denne hypotesen stemmer, er det grunn til å tro at en del menn ikke har hengt med på kvinnefrigjøringen de siste tiårene. Det kan i praksis foreligge et stort gap mellom likestillingen i det offisielle Norge og likestillingen i det private Norge.

Derfor har kjønn alt å si i denne debatten. Skal vi til bunns i hvorfor mannen klikker når kona vil forlate ham, må sette full fokus på forholdet mellom kjønnene i Norge i dag.

Avslutter med litt mer statistikk – denne gang fra den utroligfantastiske førsteboka til Stieg Larsson, “Menn som hater kvinner”:

- 18 prosent av kvinnene i Sverige er en eller annen gang blitt truet av en mann.
- 46 prosent av alle kvinner i Sverige er blitt utsatt for vold fra en mann.
- 13 prosent av alle kvinner i Sverige har vært utsatt for grov seksuell vold utenfor seksuelle relasjoner.

NEI til kjønnskvotering!

Også publisert på dagbladet.no: http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/12/17/521468.html

Forskning viser at norske kvinner er sterkt underrepresentert i lederstillinger. Likevel sier jeg klart NEI til kjønnskvotering. Hvorfor?

Kjønnskvotering som tohodet troll

Det finnes to typer av kjønnskvotering:
· Radikal kjønnskvotering: Der et kjønn er sterkt underrepresentert, skal en del av plassene/stillingene forebeholdes dette kjønnet, selv om de har dårligere kvalifikasjoner.
· Moderat kjønnskvotering: Der representanter for de ulike kjønnene stiller med like kvalifikasjoner, skal det underrepresenterte kjønnet ha forrang.

Den moderate kjønnskvoteringen er lovfestet i Norge i dag, mens den radikale er atskillig mer omstridt og kun benyttes av et fåtall organisasjoner. Men for mannen og kvinnen i gata er dette to sider av samme sak. Det er ikke utbredt kjennskap til at det faktisk eksisterer to typer kjønnskvotering, og at den moderate typen ikke er fullt så kontroversiell. For gjennomsnittsnordmannen er kjønnskvotering lik radikal kjønnskvotering – det betyr kort og godt at kvinner har bedre sjangs til å få jobbene, selv når de ikke er kvalifisert.

Kjønnskvotering som demokratisk problem

Likestilling mellom kjønnene har vært lovfestet i Norge i mange år. Selv om forskning viser at det fortsatt er et stykke igjen til reell likestilling på arbeidsmarkedet, mener mange at vi faktisk har like muligheter i dag, og at kjønnsgapet skyldes at kvinner ikke benytter seg av disse mulighetene. Kjønnskvotering mangler støtte blant et flertall av befolkningen. Et overveiende flertall av mennene samt en god del av kvinnene er imot det. Generelt er det svært problematisk både praktisk og ideologisk å gjennomføre en politikk som møter bred demokratisk motstand.

Kjønnskvotering som kompentanseproblem

Kvinner i 20-årene i dag opplever kjønnskvotering som et angrep på deres kompetanse. De vil ikke at det skal herske noen tvil om at de får jobbene fordi de er best. De ønsker ikke at det skal bli brukt mot dem på arbeidsplassen at ”det er jo ikke så rart du fikk jobben, for du vet vel at de var på jakt etter en kvinne.”

Til og med når kvinnen ER best kvalifisert blant søkerne – og det er jo tilfellet de fleste gangene det ansettes en kvinne – vil det alltid kunne sås tvil om hennes formelle kompetanse dersom bedriften har klare målsettinger om kjønnskvotering. Noen vil undervurdere henne fordi de ”vet” at hun fikk hjelp, mens andre føler seg forbigått og vil motarbeide henne. Kvinner trenger mer selvtillit – ikke mindre – og det er ødeleggende for selvtilliten at det blir sådd tvil om kompetansen. Dagens unge, norske kvinner fortjener bedre enn å stille første arbeidsdag med handikapp!

Aksjon og reaksjon

Mange menn opplever kjønnskvotering som mannsdiskriminering i et samfunn de mener blir stadig mer feminisert. Det vokser frem en ny generasjon av sinte, unge menn i Norge. De føler seg forfordelt på en rekke områder i samfunnet, alt fra sjekkemarkedet til barnefordelingspolitikken. Dette er menn som føler at samfunnet favoriserer kvinner, og at det maskuline blir uglesett og nedvurdert. Sinte, unge menn har alltid visst å la seg høre i den offentlige debatten, og de får også støtte av en del unge kvinner (slik kvinner alltid er raske til å gå ut og støtte menn).

For at en samfunnssyn skal få gjennomslag, må det ha bred støtte i befolkningen. Det innebærer også at det må ha bred støtte blant menn. Dersom vi skal få reell likestilling i Norge, må også menn føle seg rettferdig behandlet.

Unge, norske kvinner er livredde for å kalle seg feminister fordi det vekker så negative reaksjoner i samfunnsdebatten. Det er nok å ta en rask gjennomgang av debattsidene til dagbladet.no for å se at feminister er en ekstremt forhatt gruppe i samfunnet. Det tas til orde for å voldta dem, sette dem i fengsel, endog drepe dem. Selv om unge kvinner er opptatt av likestilling, føler mange seg tvunget til å starte et innlegg med ”jeg er ikke feminist, men”. Vi har til og med en prinsesse som går ut offentlig og sier at hun ikke er feminist fordi det er så negativt i Norge.

Kvinne kvinne verst

For en stund tilbake diskuterte jeg likestilling med en venn av meg. Mens jeg hevdet at jeg vil holde med den kandidaten som er best kvalifisert uavhengig av kjønn (noe de fleste kvinner sier), sa min venn at han ville støttet mannen. –Hvorfor det? –Fordi han er mann. Det hjelper ikke om kvinnen er bedre kvalifisert. Dette er kanskje ikke politisk korrekt, men menn holder sammen uansett, sa min venn.

Hårreisende, sier du? Lite representativt? Kanskje, men jeg tror slikt samhold blant menn er langt mer utbredt enn mange vil innrømme. Forskning viser at de viktige avgjørelsene tas utenfor styrerommet på sosiale arenaer der kvinner mangler innpass. Tidligere ble mange avgjørelser tatt på golfbanen. Så begynte kvinner å spille golf. Nå tas mange avgjørelser på toppløsbarer, der selv den mest hardbarka kvinne vil vegre seg for å delta.

Hva slags virkemiddel skal vi bruke mot det, da? Radikal kjønnskvotering?

Nei, i stedet må vi kvinner begynne å ta ansvar for vår egen skjebne på arbeidsmarkedet. Menns samhold er ikke nødvendigvis negativt; det kan tvert imot være et eksempel til etterfølgelse. Selv om mange kvinner er for likestilling på papiret, har vi likevel en lei tendens til å holde hverandre nede på individbasis. Frem til nå har det vært slik at menn støtter menn – og kvinner støtter menn. I stedet må kvinner begynne å støtte hverandre etter samme modell. Vi må begynne å le av hverandres vitser i alles påhør, gi faglig ros til andre kvinner og la være å støte hverandre ut. Så lenge vi holder på med dette, har menn rått parti, og det er vår egen feil. Dessuten må vi slutte å forvente av kvinnelige ledere at de skal utvise tradisjonelt kvinnelige egenskaper som omsorg og beskjedenhet – i tillegg til at de skal være eksepsjonelt dyktige. Kvinner er like uensartede som menn – de er tøffe, myke, omsorgsfulle, egoistiske, sosiale og innadvendte. Og det må være rom for alle disse variantene av kvinnekjønnet på en arbeidsplass.

Og sist, men ikke minst, må kvinner innse at en lederstilling ikke ER en ni-til-fire-jobb. Vi må ofre noe, i takt med at vi får økt selvtillit og innflytelse. For å lykkes i arbeidslivet, må vi overføre en del av våre rettigheter og plikter i heimen til mannen.

Herved oppfordrer jeg alle norske kvinner til å ta ansvar for seg selv og hverandre på arbeidsplassen. Legg kjønnskvoteringen død – lenge leve likestillingen!

Se også link til innlegget på dagbladet.no med leserkommentarer:

http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/12/17/521468.html

Ingunn Yssens prosess

Personlig er jeg ikke så glad i LO, og dermed likte jeg selvfølgelig heller ikke Valla noe særlig, for hun fikk jo gjennomslag for så mange LO-saker. Da hun var LO-leder, virket regjeringssjefen mest som en marionett. Det var Valla som var på toppen i det offentlige Norge, og hun ble da også kåret til Norges mektigste menneske.
Hvis jeg derimot hadde vært med i LO, ville jeg ha sørget dypt den dagen Valla ble borte. Aldri før og aldri siden kommer LO til å få gjennomslag for så mange saker.

Ingen skal få meg til å tro at Ingunn Yssen gikk til VG for å hjelpe andre i samme situasjon. Man kommer ikke med personbeskyldninger på forsiden av landets største avis med mindre man vil skade andre, og det greide hun jo fint. Men hva med lojalitet mot arbeidsplassen og lederen?

Jeg har selv følt meg dårlig behandlet av sjefen, men det kunne aldri falle meg inn å henge ham ut offentlig. Er du misfornøyd, går du først til sjefen selv og tar det opp på en real måte. Går ikke det, vender du deg til andre i organisasjonen/bedriften. Det er også en fin anledning til å gå i seg selv og analysere hvorfor sjefen oppfører seg som h*n gjør. Kanskje har man selv skyld i det? Hva med Vallas påstander om at Ingunn Yssen ikke mestret jobben? Det var flere som stod frem og støttet det.

Ingunn Yssen representerer det største tilbakeslaget for kvinnelige ledere i dette tiåret, så jeg blir virkelig bekymret når hun kaller seg feminist! Nå kan hvem som helst gå ut offentlig og beskylde lederen sin for mobbing, og så må vedkommende slutte “av hensyn til organisasjonen” uten særlig sjanse til å forsvare seg, og tilliten er allerede ødelagt. Det spiller ingen rolle om den egentlige årsaken til det sure miljøet mellom sjef og underordnet er at den underordnede har vært udugelig i jobben.

Jeg lurer på hva hun mener med at hun ikke hadde råd at saken skulle “skusles bort”. Var hun redd for at prosessen ikke skulle bli offentlig nok? At det ikke skulle være mange nok vitner til Vallas fall fra nåden?
Det Yssen har gjort, er smålig, hevngjerrig og – jeg hater å si det – “jentete” etter tradisjonell oppfatning. Hun har skadet sin egen organisasjon og alle kvinner i ledelse – både ved å felle den mektigste av dem alle og ved selv å gå foran med et så dårlig eksempel. Der jeg jobber, som riktignok er en mannsdominert arbeidsplass, ville hun blitt ansett som en forræder.

Jeg håper dette personlige og altfor offentlige korstoget også vil få konsekvenser for Yssen – neste gang hun søker jobb. Jeg ville i hvert fall vært bekymret for å ha henne under meg i systemet.

Om Mads Larsen I

Jeg har med stor interesse fulgt Mads Larsen i mediebildet i flere år (det inkluderer både debattinnlegg, bokutgivelser og midre vellykkede overraskelsesbesøk hos naboen), og én ting skal du i hvert fall ha: Du blir aldri kjedelig, der du står på for saka!

Så tilbake til hovedproblemet ditt: At det er så mye vanskeligere for menn å få fri tilgang på sex enn det er for kvinner. Dette er jo et uomtvistelig faktum, og selv ikke den mest radikale feminist vil vel benekte det.
Men så kommer vi til trøsten: Hvis du synes at norske menn har det vanskelig i dag, tenk da på hvor vanskelig dette var for 100 år siden – og tenk på hvor vanskelig det er i alle katolske og muslimske land i dag! Siden en god kvinne ikke skal ha sex før ekteskapet i disse landene, vil mennene i stor grad måtte avfinne seg med å ha sex med prostituerte eller eventuelt voldta kvinner fra en lavere klasse. Eller rett og slett vente til ekteskapet.
Det kan vel fastslås med sikkerhet at det aldri opp gjennom historien noe sted har vært enklere å få tilgang på frivillig sex enn i dagens Skandinavia! Du synes kanskje ikke det er enkelt nok, la gå, men trøst deg med hvor vanskelig dette må ha vært for for eksempel Henrik Ibsen – eller en hvilken som helst gutt som vokser opp i Islamabad!

Fortsatt trist? Da anbefaler jeg som en annen nettdebattant på dabladet.no: Les Pornopung-håndboka én gang til! Kanskje på tide å børste støv av noen gamle sjekketriks?

En fyr spurte meg hvorfor det er lettere for kvinner enn for menn å få sex:
Fordi det er flere menn der ute som vil ha sex, rett og slett. Ikke verre enn det.

Hvorfor er det sånn? Særlig fordi seksuelt frigjorte kvinner fortsatt blir møtt med flere fordommer enn tilsvarende menn.
Seksuell frigjøring henger sammen med kvinnesynet i samfunnet generelt. Derfor er kvinnene i Skandinavia
mer frigjorte enn kvinnene i resten av verden.

Jeg anbefaler alle frustrerte menn i Norge å sende en medlidende tanke til sine brødre i Somalia, Afghanistan og Nepal – DER er det vanskelig å få med ei jente hjem frivillig, der!

Om herreromaner

Drusilla satte fingeren på noe som jeg også har følt på i flere år. Av en eller annen grunn leser jeg stadig færre bøker av menn. Og som henne har jeg etter fundert litt over hvorfor. Det gis jo ut mange flere mannlige enn kvinnelige forfattere, og førstnevnte vinner mange flere priser. Så da burde jo alt være duket for flott lesning, da?

Men HVER GANG jeg kjøper en bok av en kritikerrost, norsk, mannlig forfatter, så ender jeg opp med å plage meg gjennom endeløse, navlebeskuende beskrivelser av oppveksten hans i Oslo på 50-60-tallet, gjerne i Kirkeveien. Disse herreromanene forekommer meg i stadig mindre grad å være allmenngyldige og ha noe som helst verdifullt å si. Ja, det var sikkert stor stas å gå på kino i Oslo på 50-tallet. Ja, det var nok en slem gutt eller to på skolen. Og ja, det bodde nok en eller annen fyr nedi gata med fin, amerikansk bil. So what?

Begynner ikke det markedet å bli mettet snart? På tide å finne på noe nytt? Og hvorfor blir slikt oppvekstmas støtt og stadig kåret til årets beste roman?